Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
SAMFUNNSTOFF
På innsiden av rusmiljøet
17.02.2020

Pisk eller pleie, utopisk eller dystopisk? Stoff tar deg med bak statistikken og sjekker pulsen på politisk konsensus om rus.

Bak Korskirken høres lyden av dempede stemmer. De fleste unngår denne snarveien, men runder du hjørnet vil du få øye på et mylder av mennesker, tett samlet i kroken av en lukket plass. I dag står den varme stemningen i kontrast til været. En kakemann brytes på broderlig vis mens sprøytene fordeles. Et gullarmbånd går på rundgang, det studeres nøye mens det i bakgrunnen settes en sprøyte i en arm. Men akkurat som været i Bergen, kan stemningen i dette miljøet være omskiftelig og man kan like gjerne få marsjordre, som tilbud om en del av kakemannen. Samtlige nakker har øyne og det blir med millimeterpresisjon vurdert om man er kjøper, selger, sivilist eller offentlig tjenesteperson. 

Følelsene av å være malplassert og velkommen kjemper mot hverandre, noe én i mengden oppfatter. Remy, heter han, og han svarer med glede på spørsmål som for denne gjengen virker banale. Vi treffer ham igjen en regntung ettermiddag ved Den blå steinen, arnestedet til utallige tinderdates og salg av skitne sko på Tise.

Avhør

5035

Han lener seg ned mot telefonen idet han sier sitt fulle navn, og vi får en følelse av at han akkurat har kommet med en spøk som vi absolutt ikke tar. Vi ser på ham, og nøler frem et lattermildt hæ.

– Nei, det er jo sånn de gjør i avhør, da. 

Fra 2009 til 2015 var Remy aktiv i det tunge rusmiljøet i Bergen, etter dette ble han fengslet og satt inne i nærmere tre år. 

Nå sitter han foran oss utenfor Hectors Hybel, og har akkurat plukket med seg en håndfull med plastsugerør fra baren: Søsteren hans er visstnok ikke begeistret for de «jævla papirsugerørene». Kaffen er så svart som du kan få den, og det tar ikke mange minuttene før den er pisselunken. Vi sitter tett under varmelampen, men effekten er begrenset. 

Vi vil vite mer om dette miljøet, og starter med å spørre om hvordan folk behandler hverandre.

– Kynisk. De lurer hverandre for en dose, hvem som helst. Du må være skikkelig close med en person for å stole på at han ikke bløffer deg. Min bror kjøpte et gram heroin en gang, og når han åpnet den var det bare en plast-klinkekule inni. Da var det en fyr som hadde solgt ham den for å kunne kjøpe seg en egen kule med heroin. Så det er jo som det ordtaket «å selge sin egen bestemor for en dose». Det gjenspeiles i dette miljøet. 

«Jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. Men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien.»

Finnes det noen form for indre justis i miljøet? 

– Det løses med vold. Først er det trusler, og så eskalerer det. 

Selv har Remy vært prinsippfast og holdt seg til å opptre på ærlig vis. Dersom han har solgt, har det vært «ordentlige varer». Det får oss til å tenke på fengselsoppholdet, og det viser seg at det ikke hadde med bruk og salg av varer å gjøre: Han var involvert i et ran. Denne mannen, som har tatt to naive journalistspirer under vingen, slår oss som alt annet enn en kriminell. Vi vil høre mer.

– Jeg var veldig ruset under ranet, det hadde aldri skjedd om jeg var edru. Men hadde det ikke skjedd, så hadde jeg enten vært død nå eller fremdeles bodd på gaten. Jeg trengte det sparket i ræven for å forstå at noe må gjøres. Jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. Men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien og bruker opp pengene på ting som forsvinner samme dagen. 

En gylden fremtid for Gyldenpris? 

Rus er i vinden, og egentlig har det alltid vært det. Helt siden psykedeliske frosker ble slikket med ivrig tunge i det indre Amazonas, og frem til vår tid. Der  man heller finner slunkne skikkelser som lettere stresset diskuterer pris og vekt på både «joggesko» og «nøtter», i hjertet av Bergen i 2020.

Nygårdsparken var lenge kjent som Nord-Europas største åpne russcene. Parken stengte for ganske nøyaktig fem og et halvt år siden, og russcenen ble deretter flyttet til andre siden av Puddefjordsbroen, nærmere bestemt Gyldenpris. Her ble Strax-huset nylig etablert: Det skulle fungere som en helhetlig helsemessig oppfølgingstjeneste og kompetansesenter spekket til randen av kvalifisert personell. Med dette skulle de få en slutt på den dystre statistikken Bergen tronet på toppen av.

I nærheten av Strax-huset ble det også etablert en åpen russcene i en av undergangene på Gyldenpris. Mediene florerte med artikler om både innbrudd, overdoser og støy. Tiltaket virket på mange av byens innbyggere som «ute av syne, ute av sinn»-politikk, uten en langsiktig og bærekraftig plan. Tiltakene kom på tross av advarsler om destabilisering av et allerede ustabilt miljø. Dette vil av mange betraktes som en stadig hardere tilværelse for dem som lever på kanten av samfunnet.

Norge rangeres som nummer tre på listen over land med høyest dødelighet (per million innbygger) som følge av overdoser, i følge Europeisk narkotikarapport fra 2019, utført av Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA).

Hva sier byrådet?

Joel Ystebø (KrF)

I den aktuelle rusreformen, publisert 19. desember 2019, foreslår rusreformutvalget blant annet at «bruk og besittelse av illegale rusmidler til egenbruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten». I arbeidet med reformen var innspill fra politisk hold viktig. Hva har de gjort, hva gjør de, og hva er veien videre for vår rusbelastede by? Hvem bedre å spørre enn to bystyrerepresentanter som kan sies å stå relativt langt fra hverandre i synet på ruspolitikk: Joel Ystebø (KrF) og August Simonsen (V).

KrF er for mange kjent som et verdikonservativt parti med en utpreget nei-holdning til alt som har med rus å gjøre. Vi spør en ung konservativ sjel om hans beskrivelse av et utopia.

– Det tror jeg er et samfunn hvor det er en grunnleggende frihet for enkeltmennesker, samtidig som man har noen gode samfunnsnormer. Det er viktig at folk med ulike verdier og ulik tro kan leve side om side, sier Ystebø.

Vi spør han om rusbruk kan passe inn i et utopisk samfunn. Vi får et kontant «nei» til svar og ber ham om å utbrodere.

– Fordi jeg tror det er skadelig. Det fører mennesker ut i ulykke. En ting er at du påfører deg selv en sånn skade, men det kan være skadelig for andre hvis du har en kultur hvor mye narkotika i omløp er vanlig.

Så hvilken tilnærming synes han vi skal ha til rus, pisk eller pleie?

– Jeg har veldig lite tro på «legalize it-metoden». Jeg har forståelse for at straffeforfølgelse kanskje er feil løsning, men jeg mener at å legalisere bidrar til å normalisere. Som det er nå er ikke den nye rusreformen KrF-politikk. Vi er kritisk til blant annet formuleringen av at det vi trenger nå er store legaliseringsreformer. 

August Simonsen fra Venstre

Vi beveger oss videre fra ung konservatisme til noe som for meningsmotstandere kan minne om en ultramoderne, reformvennlig hippie. Er utpreget ja-holdning til rus symptomatisk for Venstres liberalistiske fanebærere, eller er bildet mer nyansert? Vi hører med August Simonsen (V) og ber også ham om å beskrive utopia.

– I et idealsamfunn har mennesker mest mulig frihet til å gjøre det de har lyst til. For jo flere valgmuligheter vi har, jo mer frihet har vi.

Frihet, ja! Men er rus noe konstruktivt vi kan ha nytte av?

– Rus i seg selv er ikke noe jeg ser på som et onde. Men det har potensial til å bli det når det går ut over egen eller andres livskvalitet. Det er jeg opptatt av å forhindre, samt at man flytter målet i ruspolitikken fra å ha minst mulig rusbruk, til å ha minst mulig skadelig rusbruk. Det er en viktig forskjell.

Pragmatisme kan være bra, men mener August at vi beveger oss i riktig retning?

– Etter min oppfatning har det skjedd utrolig mye bra på rusfronten i Bergen de siste årene. Fem-seks år tilbake i tid hadde vi jo Nord-Europas største åpne russcene. Det har vi klart å arbeide mot de siste årene.

Hvordan skal samfunnet reagere? Er det pisk eller pleie som gjelder?

– Det korte svaret er pleie. Men jeg er veldig glad for at det har vært en stor utvikling i norsk samfunnsdebatt knyttet til rus de siste årene. I dag er det ganske bred enighet blant de politiske partiene om at vi ikke skal straffe rusavhengige, det var det ikke før.

Danser med ulver – eventuelt drager 

Krigsmaling

Remy beskriver sitt første møte med heroin. Vi sitter ytterst på harde metallstoler og har glemt både mangelen på futt i varmelampen og kaffen som nå er iskald. 

– Han sto og røykte med sølvpapir, og spurte om jeg hadde lyst på. Jeg sa først nei, men så ble jeg nysgjerrig. Jeg hadde ikke gjort det før, han måtte vise meg hvordan jeg varmet. Jeg ble jævlig stein ganske fort, og fikk smaken på det med en gang. 

Vi lurer på hvordan man havner i en busk oppe i en park sammen med en fyr som gledelig tilbyr heroin i sølvpapir.

– Jeg hadde på en måte vært oppi det i et år allerede, fordi min bror holdt på en stund. Han hadde ryggproblemer, og ble fratatt Somadril da de gikk av markedet. Da begynte han å ta heroin for smertene. Jeg begynte jo med amfetamin da jeg var 17 år, men ikke med heftig bruk før jeg endte på kjøret. 

«Smaken er som baken, noen liker å være gasset, andre liker å være bedøvet.»

Han er tilbakelent når han åpent forklarer oss om effekten av diverse stoffer, hvor de selges og hva man bør passe seg for. Til tross for at vi ikke forstår halvparten av kodeordene han uformelt ramser opp, vil vi ikke avbryte ham, i frykt for å miste noen detaljer.

– Amfetamin blir du hypet på, og på heroin blir du stein som faen. Smaken er som baken, noen liker å være gasset, andre liker å være bedøvet.

Tilsynelatende uberørt forteller han oss om de tre årene da han vandret rundt i Bergens gater på konstant jakt etter rus. Det eneste han hadde var en sekk med klesskift, og han visste sjelden hvor han skulle sove. Vi snakker om denne brutale virkeligheten, og spør ham om hvor han fant styrken i hverdagen. Han ser ned på hendene som hviler i fanget og trekker lett på skuldrene.

– Jeg vet ikke. Jeg har hatt mye drama i livet, jeg er vant til kjipe situasjoner og lar det ikke gå så dypt inn på meg lenger. Jeg har vokst opp med rus og slåssing i familien. Det er ikke så lett å forklare. 

Hull i hjertet

– Jeg begynte med heroin på grunn av kjærlighetssorg. Jeg ville ikke gå og kjenne på den smerten, så jeg prøvde å røyke heroin. Så prøvde jeg er par ganger til, og plutselig var jeg avhengig.

«[…] det ordtaket «selger sin egen bestemor for en dose». Det gjenspeiles i dette miljøet.»

Remy hypnotiserer oss med sine fjerne, men likevel så truende nære fortellinger om denne skjulte verdenen som befinner seg rett under nesen på oss. Stemmene til forbipasserende og trafikken i Vaskerelven gir gjenklang i veggene på smauene, og ville under de fleste andre omstendigheter satt en demper på samtalen. Nysgjerrigheten overdøver støyet. Hva er det egentlig som skiller oss? 

– Oppvekst og genetikk har mye å si. Men en stor negativ endring i livet er nok den største grunnen til at noen begynner på tyngre stoffer. For meg var det kjærlighetssorgen.

Vi sporer av og diskuterer hvor intenst en kjærlighetssorg kan oppleves, om hvordan man ikke kan uttale seg om det før man faktisk har kjent på det.

– Folk snakker om at de har hull i hjertet, sier han. 

Men likevel undrer vi oss over hva som gjorde at akkurat Remy skulle oppleve kjærlighetssorgen så sterkt at den førte ham inn i fem år med et tungt rusmisbruk.

– Det var en annen som tilbød meg heroin første gangen jeg prøvde. Det kan skje med hvem som helst som er i en sårbar situasjon – å få et tilbud av en person som ikke bryr seg så mye om andre sine liv. 

Persona non grata

To naive journalistspirer reflekterer rundt dop og drama og innser at destruktivitet kan innta mange forskjellige former. Det virker som det brer seg politisk enighet om at Nixon-pisken er utslitt og utprøvd og at syke mennesker i en sårbar situasjon trenger hjelp, ikke straff. 

Skillelinjen mellom et avbalansert rekreasjonelt forhold og hundre prosent stilling som dragejeger, er nok i grove trekk tiden man bruker på å være instrumentelt dedikert til rusen og dens fallgruver, og i den grad den går ut over livsutfoldelsen. 

Det er noe frigjørende, men også ubehagelig, med disse menneskene som kommer drassende på plastposer med tomflasker. De har tobakksgule fingre og snakker høyt om private saker over telefon på kollektivtransport og erklærer både sorg, sinne og kjærlighet i full offentlighet. De er familie og venner –  men de er også persona non grata

LES OGSÅ: Isolasjonshelvete i norske fengsler

SAMFUNNSTOFF
På innsiden av rusmiljøet

Pisk eller pleie, utopisk eller dystopisk? Stoff tar deg med bak statistikken og sjekker pulsen på politisk konsensus om rus.

Bak Korskirken høres lyden av dempede stemmer. De fleste unngår denne snarveien, men runder du hjørnet vil du få øye på et mylder av mennesker, tett samlet i kroken av en lukket plass. I dag står den varme stemningen i kontrast til været. En kakemann brytes på broderlig vis mens sprøytene fordeles. Et gullarmbånd går på rundgang, det studeres nøye mens det i bakgrunnen settes en sprøyte i en arm. Men akkurat som været i Bergen, kan stemningen i dette miljøet være omskiftelig og man kan like gjerne få marsjordre, som tilbud om en del av kakemannen. Samtlige nakker har øyne og det blir med millimeterpresisjon vurdert om man er kjøper, selger, sivilist eller offentlig tjenesteperson. 

Følelsene av å være malplassert og velkommen kjemper mot hverandre, noe én i mengden oppfatter. Remy, heter han, og han svarer med glede på spørsmål som for denne gjengen virker banale. Vi treffer ham igjen en regntung ettermiddag ved Den blå steinen, arnestedet til utallige tinderdates og salg av skitne sko på Tise.

Avhør

5035

Han lener seg ned mot telefonen idet han sier sitt fulle navn, og vi får en følelse av at han akkurat har kommet med en spøk som vi absolutt ikke tar. Vi ser på ham, og nøler frem et lattermildt hæ.

– Nei, det er jo sånn de gjør i avhør, da. 

Fra 2009 til 2015 var Remy aktiv i det tunge rusmiljøet i Bergen, etter dette ble han fengslet og satt inne i nærmere tre år. 

Nå sitter han foran oss utenfor Hectors Hybel, og har akkurat plukket med seg en håndfull med plastsugerør fra baren: Søsteren hans er visstnok ikke begeistret for de «jævla papirsugerørene». Kaffen er så svart som du kan få den, og det tar ikke mange minuttene før den er pisselunken. Vi sitter tett under varmelampen, men effekten er begrenset. 

Vi vil vite mer om dette miljøet, og starter med å spørre om hvordan folk behandler hverandre.

– Kynisk. De lurer hverandre for en dose, hvem som helst. Du må være skikkelig close med en person for å stole på at han ikke bløffer deg. Min bror kjøpte et gram heroin en gang, og når han åpnet den var det bare en plast-klinkekule inni. Da var det en fyr som hadde solgt ham den for å kunne kjøpe seg en egen kule med heroin. Så det er jo som det ordtaket «å selge sin egen bestemor for en dose». Det gjenspeiles i dette miljøet. 

«Jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. Men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien.»

Finnes det noen form for indre justis i miljøet? 

– Det løses med vold. Først er det trusler, og så eskalerer det. 

Selv har Remy vært prinsippfast og holdt seg til å opptre på ærlig vis. Dersom han har solgt, har det vært «ordentlige varer». Det får oss til å tenke på fengselsoppholdet, og det viser seg at det ikke hadde med bruk og salg av varer å gjøre: Han var involvert i et ran. Denne mannen, som har tatt to naive journalistspirer under vingen, slår oss som alt annet enn en kriminell. Vi vil høre mer.

– Jeg var veldig ruset under ranet, det hadde aldri skjedd om jeg var edru. Men hadde det ikke skjedd, så hadde jeg enten vært død nå eller fremdeles bodd på gaten. Jeg trengte det sparket i ræven for å forstå at noe må gjøres. Jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. Men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien og bruker opp pengene på ting som forsvinner samme dagen. 

En gylden fremtid for Gyldenpris? 

Rus er i vinden, og egentlig har det alltid vært det. Helt siden psykedeliske frosker ble slikket med ivrig tunge i det indre Amazonas, og frem til vår tid. Der  man heller finner slunkne skikkelser som lettere stresset diskuterer pris og vekt på både «joggesko» og «nøtter», i hjertet av Bergen i 2020.

Nygårdsparken var lenge kjent som Nord-Europas største åpne russcene. Parken stengte for ganske nøyaktig fem og et halvt år siden, og russcenen ble deretter flyttet til andre siden av Puddefjordsbroen, nærmere bestemt Gyldenpris. Her ble Strax-huset nylig etablert: Det skulle fungere som en helhetlig helsemessig oppfølgingstjeneste og kompetansesenter spekket til randen av kvalifisert personell. Med dette skulle de få en slutt på den dystre statistikken Bergen tronet på toppen av.

I nærheten av Strax-huset ble det også etablert en åpen russcene i en av undergangene på Gyldenpris. Mediene florerte med artikler om både innbrudd, overdoser og støy. Tiltaket virket på mange av byens innbyggere som «ute av syne, ute av sinn»-politikk, uten en langsiktig og bærekraftig plan. Tiltakene kom på tross av advarsler om destabilisering av et allerede ustabilt miljø. Dette vil av mange betraktes som en stadig hardere tilværelse for dem som lever på kanten av samfunnet.

Norge rangeres som nummer tre på listen over land med høyest dødelighet (per million innbygger) som følge av overdoser, i følge Europeisk narkotikarapport fra 2019, utført av Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA).

Hva sier byrådet?

Joel Ystebø (KrF)

I den aktuelle rusreformen, publisert 19. desember 2019, foreslår rusreformutvalget blant annet at «bruk og besittelse av illegale rusmidler til egenbruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten». I arbeidet med reformen var innspill fra politisk hold viktig. Hva har de gjort, hva gjør de, og hva er veien videre for vår rusbelastede by? Hvem bedre å spørre enn to bystyrerepresentanter som kan sies å stå relativt langt fra hverandre i synet på ruspolitikk: Joel Ystebø (KrF) og August Simonsen (V).

KrF er for mange kjent som et verdikonservativt parti med en utpreget nei-holdning til alt som har med rus å gjøre. Vi spør en ung konservativ sjel om hans beskrivelse av et utopia.

– Det tror jeg er et samfunn hvor det er en grunnleggende frihet for enkeltmennesker, samtidig som man har noen gode samfunnsnormer. Det er viktig at folk med ulike verdier og ulik tro kan leve side om side, sier Ystebø.

Vi spør han om rusbruk kan passe inn i et utopisk samfunn. Vi får et kontant «nei» til svar og ber ham om å utbrodere.

– Fordi jeg tror det er skadelig. Det fører mennesker ut i ulykke. En ting er at du påfører deg selv en sånn skade, men det kan være skadelig for andre hvis du har en kultur hvor mye narkotika i omløp er vanlig.

Så hvilken tilnærming synes han vi skal ha til rus, pisk eller pleie?

– Jeg har veldig lite tro på «legalize it-metoden». Jeg har forståelse for at straffeforfølgelse kanskje er feil løsning, men jeg mener at å legalisere bidrar til å normalisere. Som det er nå er ikke den nye rusreformen KrF-politikk. Vi er kritisk til blant annet formuleringen av at det vi trenger nå er store legaliseringsreformer. 

August Simonsen fra Venstre

Vi beveger oss videre fra ung konservatisme til noe som for meningsmotstandere kan minne om en ultramoderne, reformvennlig hippie. Er utpreget ja-holdning til rus symptomatisk for Venstres liberalistiske fanebærere, eller er bildet mer nyansert? Vi hører med August Simonsen (V) og ber også ham om å beskrive utopia.

– I et idealsamfunn har mennesker mest mulig frihet til å gjøre det de har lyst til. For jo flere valgmuligheter vi har, jo mer frihet har vi.

Frihet, ja! Men er rus noe konstruktivt vi kan ha nytte av?

– Rus i seg selv er ikke noe jeg ser på som et onde. Men det har potensial til å bli det når det går ut over egen eller andres livskvalitet. Det er jeg opptatt av å forhindre, samt at man flytter målet i ruspolitikken fra å ha minst mulig rusbruk, til å ha minst mulig skadelig rusbruk. Det er en viktig forskjell.

Pragmatisme kan være bra, men mener August at vi beveger oss i riktig retning?

– Etter min oppfatning har det skjedd utrolig mye bra på rusfronten i Bergen de siste årene. Fem-seks år tilbake i tid hadde vi jo Nord-Europas største åpne russcene. Det har vi klart å arbeide mot de siste årene.

Hvordan skal samfunnet reagere? Er det pisk eller pleie som gjelder?

– Det korte svaret er pleie. Men jeg er veldig glad for at det har vært en stor utvikling i norsk samfunnsdebatt knyttet til rus de siste årene. I dag er det ganske bred enighet blant de politiske partiene om at vi ikke skal straffe rusavhengige, det var det ikke før.

Danser med ulver – eventuelt drager 

Krigsmaling

Remy beskriver sitt første møte med heroin. Vi sitter ytterst på harde metallstoler og har glemt både mangelen på futt i varmelampen og kaffen som nå er iskald. 

– Han sto og røykte med sølvpapir, og spurte om jeg hadde lyst på. Jeg sa først nei, men så ble jeg nysgjerrig. Jeg hadde ikke gjort det før, han måtte vise meg hvordan jeg varmet. Jeg ble jævlig stein ganske fort, og fikk smaken på det med en gang. 

Vi lurer på hvordan man havner i en busk oppe i en park sammen med en fyr som gledelig tilbyr heroin i sølvpapir.

– Jeg hadde på en måte vært oppi det i et år allerede, fordi min bror holdt på en stund. Han hadde ryggproblemer, og ble fratatt Somadril da de gikk av markedet. Da begynte han å ta heroin for smertene. Jeg begynte jo med amfetamin da jeg var 17 år, men ikke med heftig bruk før jeg endte på kjøret. 

«Smaken er som baken, noen liker å være gasset, andre liker å være bedøvet.»

Han er tilbakelent når han åpent forklarer oss om effekten av diverse stoffer, hvor de selges og hva man bør passe seg for. Til tross for at vi ikke forstår halvparten av kodeordene han uformelt ramser opp, vil vi ikke avbryte ham, i frykt for å miste noen detaljer.

– Amfetamin blir du hypet på, og på heroin blir du stein som faen. Smaken er som baken, noen liker å være gasset, andre liker å være bedøvet.

Tilsynelatende uberørt forteller han oss om de tre årene da han vandret rundt i Bergens gater på konstant jakt etter rus. Det eneste han hadde var en sekk med klesskift, og han visste sjelden hvor han skulle sove. Vi snakker om denne brutale virkeligheten, og spør ham om hvor han fant styrken i hverdagen. Han ser ned på hendene som hviler i fanget og trekker lett på skuldrene.

– Jeg vet ikke. Jeg har hatt mye drama i livet, jeg er vant til kjipe situasjoner og lar det ikke gå så dypt inn på meg lenger. Jeg har vokst opp med rus og slåssing i familien. Det er ikke så lett å forklare. 

Hull i hjertet

– Jeg begynte med heroin på grunn av kjærlighetssorg. Jeg ville ikke gå og kjenne på den smerten, så jeg prøvde å røyke heroin. Så prøvde jeg er par ganger til, og plutselig var jeg avhengig.

«[…] det ordtaket «selger sin egen bestemor for en dose». Det gjenspeiles i dette miljøet.»

Remy hypnotiserer oss med sine fjerne, men likevel så truende nære fortellinger om denne skjulte verdenen som befinner seg rett under nesen på oss. Stemmene til forbipasserende og trafikken i Vaskerelven gir gjenklang i veggene på smauene, og ville under de fleste andre omstendigheter satt en demper på samtalen. Nysgjerrigheten overdøver støyet. Hva er det egentlig som skiller oss? 

– Oppvekst og genetikk har mye å si. Men en stor negativ endring i livet er nok den største grunnen til at noen begynner på tyngre stoffer. For meg var det kjærlighetssorgen.

Vi sporer av og diskuterer hvor intenst en kjærlighetssorg kan oppleves, om hvordan man ikke kan uttale seg om det før man faktisk har kjent på det.

– Folk snakker om at de har hull i hjertet, sier han. 

Men likevel undrer vi oss over hva som gjorde at akkurat Remy skulle oppleve kjærlighetssorgen så sterkt at den førte ham inn i fem år med et tungt rusmisbruk.

– Det var en annen som tilbød meg heroin første gangen jeg prøvde. Det kan skje med hvem som helst som er i en sårbar situasjon – å få et tilbud av en person som ikke bryr seg så mye om andre sine liv. 

Persona non grata

To naive journalistspirer reflekterer rundt dop og drama og innser at destruktivitet kan innta mange forskjellige former. Det virker som det brer seg politisk enighet om at Nixon-pisken er utslitt og utprøvd og at syke mennesker i en sårbar situasjon trenger hjelp, ikke straff. 

Skillelinjen mellom et avbalansert rekreasjonelt forhold og hundre prosent stilling som dragejeger, er nok i grove trekk tiden man bruker på å være instrumentelt dedikert til rusen og dens fallgruver, og i den grad den går ut over livsutfoldelsen. 

Det er noe frigjørende, men også ubehagelig, med disse menneskene som kommer drassende på plastposer med tomflasker. De har tobakksgule fingre og snakker høyt om private saker over telefon på kollektivtransport og erklærer både sorg, sinne og kjærlighet i full offentlighet. De er familie og venner –  men de er også persona non grata

LES OGSÅ: Isolasjonshelvete i norske fengsler

Neste artikkel
Fest og protest