Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LESERINNLEGG
Se på været
24.03.2020

Været er så rart om dagen. Jeg tror det gjør noe med oss. Midt inni dette kaoset vandrer det mange underlige typer. Jeg tror de trenger å bli sett. Her er noen raringer jeg har lagt merke til i det siste.

Polarklimatypen

Dette er en ganske så kald og steinhard type, det kan være vanskelig å bryte isen her. Men dessverre og heldigvis kommer de til å smelte snart. De er kvalmende lei av alt og alle. De vil bare fortsette å utnytte sin frie vilje og ytringsfrihet. «La oss få lov til å være hensynsløse på alle mulige måter. Vi skal spy ut fossilt brensel og forbruke som noen gærninger. Alle som prøver å si oss imot må latterliggjøres. De bortskjemte barna vil ha en grønn klode samtidig som de vil reise til USA og spise hamburgere og hotdogs. Miljøpolitikere er en vits. Også har vi klimaaktivist og fredspriskandidat Greta Thunberg. Som poster innlegg fra sin miljøfiendtlige mobiltelefon og puster ut CO2-gass. Hykler!»

Den kaldtempererte klimatypen

Dette er en skiftende type, kjølig og lunka. Her møter du fort en kald skulder. De er sikkert ressurssterke og kompetente. Innimellom prøver noen snikende tanker å stjele litt futt fra dem. Da kniper vi øynene hardt igjen. «Vi vil ikke vite hvor mange hundre kilogram med CO2 som slippes ut når vi flyr til Maldivene. Vi må jo unne oss ferier i varmere strøk, vi som bor her i iskalde Norge. Avocado fra Chile til fredagstacoen er vel en menneskerett. Vi gir blaffen i hvor mange av verdens dyrearter som dør ut hver dag, så lenge vår kjære hund Bjarne har et lykkelig og langt liv sammen med oss i overfloden vår. Vi har ikke tid til dårlig samvittighet. Det handler om å få mest mulig ut av den korte tiden vi har.»

Den varmtempererte klimatypen

Dette er en klam klimatype. En fuktig tåkedis ligger tungt og gjør dem sløve. De er jordnære og varme. Men de er så halvhjerta. «Jaja, du. Vi prøver i hvert fall. Vi slår nesten alltid av lyset etter oss på badet. Vi resirkulerer plasten som de langreiste entrecotene fra Sør-Amerika lå innpakket i. Vi gidder visst ikke å skylde og tørke. Er vi ikke litt for sent ute uansett? Vi må fokusere på å ta vare på oss selv og våre nærmeste. Det er det viktigste. La oss ta påskeferien i Barcelona i år, det er jo ikke så altfor langt dit. Vi trenger ikke å ha dårlig samvittighet engang, for Koronapandemien kommer vel til å sabotere oss.»

Ørkenklimatypen

Dette er en uutgrunnelig og øde type. Tørken og varmen er resignerende. De er så brennende klare over håpløsheten. De har det store, det aller største perspektivet på situasjonen. De vet om altfor mange av de tristeste detaljene og de mest deprimerende utsiktene. Men de er så klippefaste at de likevel klarer å stå oppreist midt oppi dette. Tross alt. Jeg syns det er ganske vakkert. «La oss bruke flybilletter som bokmerke i økodystopiske bøker. Kun for å anerkjenne ironien i det hele.» Vi står alle i vår egen skygge.

Den tropiske klimatypen

Dette er en veldig variert klimatype med mange flere værfenomener enn jeg kan nevne her. Noen er nokså intense. De tropiske syklonene med det stormfulle budskapet om at vi må redde jordkloden før det er for sent. De blendende solstrålene rundt ekvator med sitt idealistiske håp for fremtiden. Også har vi noen regnskyll som peker seg ut. Bokstavelig talt. Hyppige skurer av strenge pekefingre. Som peker på politikken, samfunnet og generasjonene før oss, de har skylda for dette. Donald Trump. Men de nærmeste må også pekes på. «Hør her, ikke kjøp nye klær til babyen din, ikke fly noe sted og ikke spis favorittmaten din. Se her, jeg spiser kun mat jeg har dyrket selv. Og jeg bruker kun klær av økologisk lin. Hvorfor sover dere fortsatt i timen?»

Pekefingeren har dessverre rett. Hvordan er det mulig å sove midt oppi dette rabalderet av voldsomt vær? Vi fornekter, vi er sinna, vi glemmer, vi refser, vi anklager. Vi erter og henger ut alle rundt oss, selv om vi ikke er noe bedre selv. Det er min favoritt. Disse forsvarsmekanismene gjør at vi kan fortsette å lukke øynene og knytte nevene. Men er det ikke utstrakte hender vi trenger nå? For å hjelpe hverandre ut av vår egen kulde, tørke og nedbør. Vi er akkurat her, akkurat nå. Bare nå. Jeg tror det handler om å se hverandre, og godta hverandre. Det handler om å se naturen, og respektere den. Være takknemlig og ta vare. Og se på dette inni helvetes rare været det er altfor dumt.

LES OGSÅ: Takk, men nei takk!

LESERINNLEGG
Se på været

Været er så rart om dagen. Jeg tror det gjør noe med oss. Midt inni dette kaoset vandrer det mange underlige typer. Jeg tror de trenger å bli sett. Her er noen raringer jeg har lagt merke til i det siste.

Polarklimatypen

Dette er en ganske så kald og steinhard type, det kan være vanskelig å bryte isen her. Men dessverre og heldigvis kommer de til å smelte snart. De er kvalmende lei av alt og alle. De vil bare fortsette å utnytte sin frie vilje og ytringsfrihet. «La oss få lov til å være hensynsløse på alle mulige måter. Vi skal spy ut fossilt brensel og forbruke som noen gærninger. Alle som prøver å si oss imot må latterliggjøres. De bortskjemte barna vil ha en grønn klode samtidig som de vil reise til USA og spise hamburgere og hotdogs. Miljøpolitikere er en vits. Også har vi klimaaktivist og fredspriskandidat Greta Thunberg. Som poster innlegg fra sin miljøfiendtlige mobiltelefon og puster ut CO2-gass. Hykler!»

Den kaldtempererte klimatypen

Dette er en skiftende type, kjølig og lunka. Her møter du fort en kald skulder. De er sikkert ressurssterke og kompetente. Innimellom prøver noen snikende tanker å stjele litt futt fra dem. Da kniper vi øynene hardt igjen. «Vi vil ikke vite hvor mange hundre kilogram med CO2 som slippes ut når vi flyr til Maldivene. Vi må jo unne oss ferier i varmere strøk, vi som bor her i iskalde Norge. Avocado fra Chile til fredagstacoen er vel en menneskerett. Vi gir blaffen i hvor mange av verdens dyrearter som dør ut hver dag, så lenge vår kjære hund Bjarne har et lykkelig og langt liv sammen med oss i overfloden vår. Vi har ikke tid til dårlig samvittighet. Det handler om å få mest mulig ut av den korte tiden vi har.»

Den varmtempererte klimatypen

Dette er en klam klimatype. En fuktig tåkedis ligger tungt og gjør dem sløve. De er jordnære og varme. Men de er så halvhjerta. «Jaja, du. Vi prøver i hvert fall. Vi slår nesten alltid av lyset etter oss på badet. Vi resirkulerer plasten som de langreiste entrecotene fra Sør-Amerika lå innpakket i. Vi gidder visst ikke å skylde og tørke. Er vi ikke litt for sent ute uansett? Vi må fokusere på å ta vare på oss selv og våre nærmeste. Det er det viktigste. La oss ta påskeferien i Barcelona i år, det er jo ikke så altfor langt dit. Vi trenger ikke å ha dårlig samvittighet engang, for Koronapandemien kommer vel til å sabotere oss.»

Ørkenklimatypen

Dette er en uutgrunnelig og øde type. Tørken og varmen er resignerende. De er så brennende klare over håpløsheten. De har det store, det aller største perspektivet på situasjonen. De vet om altfor mange av de tristeste detaljene og de mest deprimerende utsiktene. Men de er så klippefaste at de likevel klarer å stå oppreist midt oppi dette. Tross alt. Jeg syns det er ganske vakkert. «La oss bruke flybilletter som bokmerke i økodystopiske bøker. Kun for å anerkjenne ironien i det hele.» Vi står alle i vår egen skygge.

Den tropiske klimatypen

Dette er en veldig variert klimatype med mange flere værfenomener enn jeg kan nevne her. Noen er nokså intense. De tropiske syklonene med det stormfulle budskapet om at vi må redde jordkloden før det er for sent. De blendende solstrålene rundt ekvator med sitt idealistiske håp for fremtiden. Også har vi noen regnskyll som peker seg ut. Bokstavelig talt. Hyppige skurer av strenge pekefingre. Som peker på politikken, samfunnet og generasjonene før oss, de har skylda for dette. Donald Trump. Men de nærmeste må også pekes på. «Hør her, ikke kjøp nye klær til babyen din, ikke fly noe sted og ikke spis favorittmaten din. Se her, jeg spiser kun mat jeg har dyrket selv. Og jeg bruker kun klær av økologisk lin. Hvorfor sover dere fortsatt i timen?»

Pekefingeren har dessverre rett. Hvordan er det mulig å sove midt oppi dette rabalderet av voldsomt vær? Vi fornekter, vi er sinna, vi glemmer, vi refser, vi anklager. Vi erter og henger ut alle rundt oss, selv om vi ikke er noe bedre selv. Det er min favoritt. Disse forsvarsmekanismene gjør at vi kan fortsette å lukke øynene og knytte nevene. Men er det ikke utstrakte hender vi trenger nå? For å hjelpe hverandre ut av vår egen kulde, tørke og nedbør. Vi er akkurat her, akkurat nå. Bare nå. Jeg tror det handler om å se hverandre, og godta hverandre. Det handler om å se naturen, og respektere den. Være takknemlig og ta vare. Og se på dette inni helvetes rare været det er altfor dumt.

LES OGSÅ: Takk, men nei takk!

Neste artikkel
Dekadanse og dobbelthet