Jeg er lei av mediehverdagen vår. Og i det følgende vil jeg fortelle hvorfor, samtidig som jeg spår Dagbladets død.  

Desperanten

Mange av de innvendingene jeg har mot Dagbladets synder er flere andre mediehus minst like skyldige i. For øvrig mener jeg at folk gjerne kan printe ut TV2.no istedenfor å hamstre dopapir på butikken, men det er en annen leder.  

Grunnen til at jeg velger et korstog mot Dagbladet er siden de for meg fremstår som selve ureksemplet på hvorfor journalistikken er døende. Sakene deres er misvisende, uærlige, uviktige og noen ganger direkte skadelige. En fin test du kan gjøre er å åpne Dagbladet og finne fram et gruppebilde av kjendiser på rød løper der overskriften er noe sånt som «Jeg vil henge meg». Du kan kjenne på den sitrende spenningen og tenke: «Jeg gleder meg til å finne ut hvem av kjendisene på bildet som vil henge seg. Kanskje får jeg også vite hvorfor Dagbladet har valgt et gruppebilde for å illustrere saken sin, selv om kjendisen saken omtaler er kanskje en av verdens 100 enkleste personer å finne et portrettfoto av».  

Det ovenstående eksempelet er først og fremst plagsomt. Problemet er mye verre når denne sluheten er rettet mot en følelse som styrer oss mer enn interesse for kjendisers velvære. Jeg snakker om frykten. Dagbladet livnærer seg på – og fortærer deg ved hjelp av frykten din. Frykt for egen og andres helse. Frykt for krig. Frykt for kriser. Alt dette bruker Dagbladet til å suge fra deg livsgleden, få deg til å føle avmakt og – ikke minst – få deg til å klikke på saken: «Mann (38) spilte fotball med datteren. Timer senere var han død». Dagbladet er en desperant fra Harry Potter-universet.  

En annen fantasifigur

En annen ting jeg i skadefryd har lagt merke til når jeg leser Dagbladet i ny og ne, er hvordan overskriftene deres er blåst ut av alle formater. Det er åpenbart at overskriften «Erna strammer inn» skal ha større plass på nettsiden enn «Dette var utrolig pinlig». Likevel er sistnevnte overskrift blåst såpass stor, at dersom saken om Erna skal overgå det må den presenteres med skriftstørrelse 174 og så stort at «Er-na» må stå i to linjer.   

Dagbladet har også begynt med farger på overskriften for å utheve at «dette er særdeles viktig». Ofte med blinkende ikoner eller en «akkurat nå, akkurat nå, akkurat nå» som suser over skjermen. Dette diskoteket av overskrifter om frykt og falske forventninger, uten noe faktisk innhold til å bidra i det offentlige ordskiftet, har gjort at jeg tror Dagbladet en gang vil være skyld i sin egen undergang. Forsiden blir en eneste stor blinkende D i alle tenkelige farger og fasonger, som til slutt vil eksplodere, kræsje internett og blåse oss tilbake til 1980. Litt som J.R.R. Tolkiens fryktelige edderkoppskikkelse Ungolianth er Dagbladet alltid sulten, og denne sulten stilles ved å sluke alt som er levende, og alt lys på jorden. Helt til den en dag, av samme sult, ender opp med å fortære seg selv.  

Vi i Stoff skulle ønske at journalistikk var bedre, mer kritisk og rollebevisst. At det som betegnes som en egen statsmakt verner om idealene for offentlig debatt, kunnskapsformidling og ytringsfrihet, og ikke snur bakenden til disse med manipulasjon og falskhet. Stoff ble dannet for fem år siden med et ønske om å dyrke en uavhengig og rollebevisst presse. Derfor bryr vi oss fortsatt om de nevnte idealene og har skrevet om temaet nyheter i store deler av denne utgaven. Gratulerer med fem år med god journalistikk til alle som har bidratt med å lage Stoff. Husk å brenne Dagbladet mens den ennå utgis i papirformat.

LES OGSÅ: Leder: Equinor ut av UiB