Vi er inne i en periode som mange forskere omtaler som den sjette masseutryddelsen. FNs nyopprettede naturpanel slår fast at arter utryddes i et tempo som er mellom ti og hundre tusen ganger fortere enn noensinne. Ifølge World Wildlife Fund har verden mistet 60 prosent av alt (dokumentert) dyreliv siden 70-tallet. Tendensen er ikke forbeholdt regnskogene – også her i Norge taper vi biologisk mangfold. Alle arter som risikerer utryddelse på norsk jord er registrert i Norsk Rødliste (rødlisten). I forbindelse med oppdateringen av rødlisten i 2015 ble 20 915 arter vurdert, hvorav 2 355 ble regnet som truet. Disse er igjen rangert som enten kritisk truet, sterkt truet og sårbar. De tre artene fra rødlista som jeg har valgt å presentere er alle listet som kritisk truet. Snart vil de være historie. Snart vil de være glemt. 

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana)

Orkideen har siden oppføringen på rødlisten i 2005 vært langt mer effektiv enn miljøbevegelsen i å stanse byggeprosjekter. Fylkesmannen har, med fare for å tråkke på et dragehode, satt foten ned for flere prosjekter på Østlandet. Planten har sin egen forskrift hvor den er merket som «prioritert art», hvilket betyr at enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse er forbudt. Dersom det oppdages at noen enten har plukket, tråkket på eller på andre måter ødelagt et dragehode, risikerer man bøter eller fengsel inntil ett år. Planten er registeret i 20 land i Europa og er rødlistet i 15 av disse. Den store utbredelsen indikerer at det ikke er nødvendig å være så streng i Norge dersom en skikkelig viktig parkeringsplass skal bygges ut. Likevel er sannheten at man ved å redde dragehodet i realiteten redder to arter. For det norske dragehodet vokter over en annen art – langt sjeldnere enn seg selv. En art som bare er funnet i Norge og av den grunn lyder det latinske navnet Meligethes norvegicus. Dragehodeglansbillen legger egg i blomsterknoppene og larven lever kun i dragehodets dypblå begre. Glem brunost og lusekofte, mer «typisk norsk» enn denne billen blir det ikke.

Eremitt (Osmoderma eremita)

Eremitten er en stor svart bille som lever et tilbaketrukket liv inne i hule løvtrær. Det er få trær som egner seg som hjem for eremitten, og arten er registrert som utrydningstruet i hele Europa. Lenge trodde man at arten var utryddet i Norge, inntil det ble oppdaget et eksemplar på en gravstøtte på en kirkegård i Tønsberg, juli 2008. Måneden etter ble vertstreet raidet og ribbet for både biller og larver – antagelig av samlere. I håp om å sikre eremittens overlevelse ble tre hunner og tre hanner satt ut, eller inn, i Berg fengsel i Tønsberg.

Fengselets eikehage fungerer nå som rekreasjonsareal for kriminelle og en kamparena for eremittens overlevelse i Norge. Vi får bare håpe at samlerne ikke ble fengslet for sitt eremitt-raid i 2008. Eller at andre innsatte er klar over at eremitten er en del av skarabidefamilien og har sett hvordan Aladdin åpner hulen han er fanget i.

Hortulan (Emberiza hortulana)

Denne lille spurvefuglen har de siste femti årene hatt en dramatisk nedgang i antall, og er registrert som kritisk truet på rødlisten. Delvis skyldes nedgangen at vi frem til 1990 brukte kvikksølvbeiset såkorn, som førte til forgiftning av de fuglene som forsynte seg av korn under såingen. En annen grunn er myndighetenes omfattende arbeid for bedre brannsikkerhet – hortulanen liker seg nemlig best på svartbrent mark. Hortulanens største fiende er franske Michelin-kokker. Hortulanen er en fransk delikatesse som består av å stikke ut øynene til fuglen, fete den opp, drukne den i Armagnac-brandy, fjerne fjærene og føttene, steke den og deretter innta den med bein og innvoller intakt. I tråd med fransk tradisjon skal den som spiser dekke ansiktet med en serviett. Det er for å maksimere smaksutbyttet og samtidig skjule nytelsen for Gud. Til tross for at franske myndigheter fredet hortulanen i 1999 serveres fremdeles fuglen til de som har råd og samvittighet til det. Foreløpig har vi ikke sett tegn til noen masseflukt over til de svartbrente markene i Australia. Kvikksølvforgiftning, det å få øynene stukket ut og drukningsdøden er vel uansett bedre enn det australske asylsystemet.