«Midlertidig stengt». Butikkvinduenes budskap er umulig å misforstå. Gaten er tom og luften er kald og fuktig. Jeg gjemmer meg under paraplyen idet jeg nesten kolliderer med et skilt. «Rebel Whopper,» står det. Jeg blir stående og stirre på det en stund før jeg klønete tar tak i det burger-formede håndtaket med albuen. I sidesynet registrerer jeg at de kun tilbyr take away. 

En mann skvetter til når døren går opp. Han ser på meg som om jeg gjør noe ulovlig, og skammen i blikket hans avslører at han er medskyldig. «Hold to meters avstand» står det skrevet på gulvet. Det er ikke mer enn seks kunder i lokalet, og de fleste av dem står plantet på de røde markørene som pryder den brune parketten. «En dobbel cheeseburger,» hører jeg mannen i kassen halvveis rope på rutinepreget vis. En kunde snapper til seg posen og vender seg uredd i retning av døren. Lyden fra varmeanlegget og konstante bip bip bip fra kjøkkenet er det eneste som redder oss fra total stillhet. Alle vender oppmerksomheten mot mannen med dobbel cheese. Han holder posen nonchalant i hånden og skal forlate lokalet mellom bordene og køen. Det blir umulig å holde to meters avstand. Kundene foran meg kaster seg panisk til venstre og trykker seg inntil de tomme bordene, og jeg kan ikke annet enn å gjøre det samme. Mannen med dobbel cheese trasker rolig forbi, som for å konstatere at han ikke er redd. Han dytter det burger-formede håndtaket med bar hånd. Jeg snur meg mot kundene som fremdeles står limt inntil de tomme bordene. I forakt ser de på ryggen hans, som beveger seg ut i regnet. 

«En stor Whopper-meny,» roper den samme stemmen fra kassen. Den er helt identisk hver gang, til tross for at ordene byttes ut. Vi beveger oss rutinemessig til neste røde markør. Et par kommer inn døren. Alle snur seg med en skeptisk mine, og vender oppmerksomheten tilbake idet de hører den monotone røsten bak kassen. Paret snakker dempet mens de studerer menyen. Hun setter seg ned ved et bord. «Det er ikke lov til å sette seg ned,» hveser han og møter nervøst de fordomsfulle blikkene til kundene på de røde markørene. Hun ignorerer ham. «Jeg vil ha fries,» sier hun. Han sender henne er oppgitt blikk og stiller seg på markøren bakerst i køen.

– Neste, roper mannen i kassen og vinker på meg med en hodebevegelse. 

– En Rebel Whopper-meny, sier jeg. 

– Medium? 

– Ja. 

– Det må bli til å ta med, sier han unaturlig høyt og ser bort på damen som har satt seg ved et bord. 

Hun stirrer ned i telefonen og det er åpenbart at hun ikke registrerer den passiv-aggressive bemerkningen eller oppmerksomheten som følger. Jeg rygger usikkert tilbake, og ender opp med å lene meg inntil en vegg ved den stengte trappeoppgangen. Før jeg får tenkt meg om hoster jeg kort. Kundene i køen ser på meg. Faen. En dame som nå står fremst er blek, hun stirrer rett frem mens hun trekker seg rolig i motsatt retning av meg. Mannen bak kassen er uberørt, og slipper friesen ned i papirposen. «En medium Rebel Whopper-meny,» sier han i samme tonefall. Jeg går i sikksakk rundt de ventende kundene, nå må det være rundt ti mennesker her inne. Jeg snapper til meg posen og alle venter på mitt neste trekk. Når jeg velger den lange veien kjenner jeg lettelsen bre seg i rommet. Jeg dytter døren demonstrativt med skulderen, og vender tilbake til den tomme, regnfulle gaten.