Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
En dansk-russisk tragedie
21.04.2020

Da den siste russiske tsar, Nikolas II, ble myrdet den 17 juli 1918, forsvant over tre hundre år med russisk monark-slekt med ham. Det mange ikke vet er at en del av dansk kongeslekt samtidig døde ut.

Noen ytterst få som opplevde kongefamilien på nært hold, var så heldige at de overlevde massakren i 1918 – de fleste av dem fordi de ikke het Romanov til etternavn. En av dem som kunne fortelle sin historie het Theodora Krarup. Hun returnerte til Danmark etter revolusjonen og ga ut boken 42 år i Czarriget og Sovjet. 

 

Et nytt liv i Russland

Krarup var utdannet maler i Paris, og likte å reise. Lei av Danmark og full av eventyrlyst dro hun, en kald desemberdag i 1896, fra Helsinki med tog til St. Petersburg – Russlands daværende hovedstad. Da hun ankom var det julaften. Noe av det første Krarup gjorde i St. Petersburg var å få en audiens med enkekeiserinnen (tsaritsaen) Dagmar.

 

Theodora Krarup som ung.

Ifølge Krarup hadde keiserinnen en dyp og litt hes stemme, med en rar aksent. Enkekeiserinne Dagmar, tidligere prinsesse av Danmark, var mor til Nikolas II – Russlands siste tsar. Maleren presenterte seg for keiserinnen, og nedtegnet følgende dialog fra første møte:  

– Jeg tror du er kompetent, og hvis du vil kan du få male et bilde for meg av min avdøde mann, Aleksander III. Tror du at du kan gjøre det?, spurte Dagmar.

– Ja, jeg er ganske sikker på at jeg kan gjøre det.

– Godt. Da vil jeg hente smoking-jakken hans. Du kan putte den på en mannekeng. Jeg antar at du vet hvordan han så ut fra fotografier.

 

Theodora Krarup endte opp med å male en rekke bilder for Dagmar. Keiserinnen hadde blitt oppdratt av sin mor, dronning Louise, til å snu på kjolene sine når de begynte å bli gamle – hun var altså sparsommelig i sine vaner. Derfor ville hun alltid vite hva Krarup brukte pengene til, slik at hun visste at de ikke gikk til spille.

 

En reproduksjon av en av Theodora Krarups portretter av Rasputin. Kikker man godt etter ser man underskriften i høyre hjørne.

Dagmar hadde blitt giftet bort til Aleksander II, av sin far Christian IX som ble senere kjent som «Europas svigerfar» på grunn av alle landene hans barn ble herskere over. Men spør man den danske professor i russisk historie, Erik Kulavig, påpeker han at det neppe var av stor betydning. Likevel medgir han at det muligens vil ha kunnet hjulpet noen få forretningsmenn. Kulavig forklarer at Alexander II mente at det var på tide å finne den kommende keiserinnen utenfor Tyskland, hvor man tradisjonelt hadde hentet dem. Valget falt dermed på Danmark. Han sendte sin eldste sønn til København for å fri til Dagmar.

 

– Dessverre døde han et år senere, men på dødsleiet bad han Dagmar om å gifte seg med hans yngre bror, den senere Alexander III. 

 

For å kunne gifte seg inn i den russiske tsarfamilien kreves det et religiøst grunnlag. Dette førte til at Dagmar konverterte fra Lutheranisme til Russisk-Ortodoksisme og endret navn til Maria Feodorvna. I følge Kulavig er det normalt å skifte navn i denne anledning.

 

Aleksander IIIs død

Dagmars andre mann, Aleksander III døde i 1894. Ifølge Krarup, skrev engelske aviser på denne tiden at Dagmar ikke ønsket sin eldste sønn Nikolas som tsar. Han var veik, og hun foretrakk den yngre Mikhail, som var intelligent og elsket av alle. I etterpåklokskapens lys hadde hun antagelig rett. Aleksander døde da han var 49 år gammel, og fikk derfor aldri tid til å oppdra Nikolas i rollen som tsar.

 

Som om ikke dette var nok, hadde Nikolas bestemt seg for å forlove seg med prinsesse Alix av Hesse, som var kjent som maktsyk og smålig. Hun kom aldri overens med sin svigermor, og bidro med dette til et vedvarende dårlig forhold mellom det gamle og det nye hoffet. Disse elementene var med på å påvirke tragedien som skulle utspille seg videre. 

 

Den siste tsar Nikolas II og keiserinne Alexandra med deres sønn Aleksej og fire døtre. Alle ble drept av bolsjevikere under revolusjonen.

Likevel, Nikolas utnevnte Mikhail som tsar etter sin abdikasjon i 1917, fordi han ville at sønnen Aleksej skulle forbli i hans og Alix’ varetekt. En av historiens mange ironier som utspilte seg under de russiske revolusjonene var altså at Dagmar endelig fikk sin drøm oppfylt, 23 år senere. Mikhail ble, i likhet med Nikolas, til slutt også drept. Kroppen hans ble tatt med til en stålfabrikk og kastet i ovnene.

 

Rasputin

En av de ytterst få som kom tett innpå den nye tsar-familien til Nikolas var Gregorij Efimovitsj Rasputin, vanligvis bare kjent ved etternavnet. Som så mange andre ble Theodora Krarup fascinert av den lange og hengslete helbrederen fra Sibir. Han hadde kommet til det unge kongeparet via felles bekjente som hadde anbefalt ham for Aleksej, tronarvingen født med blødersykdommen hemofili.

 

Rasputin hadde rukket å bli såpass kjent i St. Petersburg at Theodora måtte stå i kø for å få audiens med ham. Han var kledd i en hvit silkeskjorte med broderte motiv, og ba henne ta plass. I boken 42 år i Czarriget og Sovjet beskriver hun sitt første møte med ham:

 

«Mitt inntrykk av ham var ikke slik at jeg umiddelbart falt på knærne mine, noe jeg senere så at mange kvinner gjorde, selv de mest utmerkede og stolte. Men jeg kan ikke nekte for at fra hans person utstrålte stor, man kunne faktisk si, dominerende kraft. Håret og fullskjegget var en slags mørkebrun. 

– Hva er navnet ditt, spurte Rasputin etter at jeg hadde hilst på ham. 

– Theodora Ferdinandovna – en malerinne, svarte jeg».

 

Etter denne samtalen gikk Theodora gledelig med på å male Rasputin for 300 rubler.

 

På grunn av sine, angivelig, helbredende evner og hans evne til å få kvinner til å kaste seg på knærne for ham, er det kanskje ikke så rart at det etterhvert begynte å spre seg et rykte om at tsar Nikolais kone, Alix, var utro med Rasputin… 

 

– En del historikere mener at ryktene om at Rasputin hadde adgang til keiserinnens soveværelse, og at tsaren ble gjort til hanrei, spilte en større rolle for tsardynastiets sammenbrudd enn noe annet, sier Kulavig. 

 

Ikke minst fordi både Nikolai og Alix insisterte på den aller høyeste diskresjon om sønnen Aleksejs hemofili. Hvis det kom ut at tronarvingen til Romanov-tronen led av en potensielt dødelig sykdom, tenkte de at det ville være en enorm skandale. Ingen visste derfor den sanne grunn til Rasputins tilstedeværelse. 

 

Ironisk nok førte all denne diskresjonen nettopp til at Alix, som allerede var upopulær blant folket, ble ennå mer upopulær. Hennes omgang med Rasputin ble derfor plutselig mer bensin på bålet for de som ville ha revolusjon i Russland.

 

Til Theodora Krarup sa Rasputin at ryktet bare var nettopp det – et rykte. Han ville først og fremst hjelpe den lille Aleksej, og støtte moren og faren med hjelp og råd når de ba ham om det.  

 

Rasputin ble til slutt drept av blant andre Feliks Jusupov, en russisk aristokrat, en sen desembernatt i 1916. Jusupov-slekten var adel i Russland, og nære venner av tsar-familien. De var av den oppfatning at Rasputins innblanding i keiserlige affærer til slutt ville ødelegge hele Romanov-slekten. De hadde ingen anelse om hvor rett de skulle få. Det er de som mener at Rasputin og ryktene rundt ham var avgjørende for hvor blodig massakren av tsarfamilien ble. Da urokråken ble myrdet, befant Theodora Krarup seg i huset hans, hvor hun ventet på at han skulle komme tilbake fra en tur på byen.

 

Rasputin fotografert av Theodora Krarup selv.

Revolutionens start

Bare noen måneder etter attentatet på Rasputin begynte kaoset i Russland for alvor å ta form. Første verdenskrig hadde brutt ut i 1915, og tsarens tap mot Japan i krigen fra 1904-1905 var fortsatt friskt i minne hos den jevne russer. Da innenriksminister Aleksander Bulygin allerede på den tiden, foreslo at politiske konsesjoner kanskje var på sin plass, svarte tsaren: «En skulle tro De var redd for at en revolusjon ville bryte ut!». Bulygin påpekte da at revolusjonen allerede hadde startet. Tsaren hadde, hverken politisk eller sosialt, råd til å være på den tapende side i denne nye krigen.

 

På tross av at Tyskland skulle komme til å tape første verdenskrig, endte de opp med å vinne mot Russland, ved at de satte betydelige summer inn for å sende Vladimir Lenin tilbake til Russland fra eksil og hjelpe ham økonomisk. Da tsareren etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble tvunget til å abdisere, ble han og hans familie etterhvert forflyttet til Tobolsk, og til slutt til Ekaterinburg med tog. På dette tidspunktet hadde Dagmar allerede kommet seg i sikkerhet i Kiev. 

 

– Etter en krangel med sin svigerdatter, Alix og sin sønn om Rasputin – som hun ville ha fjernet fra hoffet fordi hun mente han ødela Russland – forlot hun hovedstaden og bosatte seg i Kiev. Der ble hun boende til 1919, hvor hun motvillig lot seg evakuere fra Krim på et engelsk krigsskip, sier Kulavig.

 

Da 300 års tsarslekt forsvant

Theodora fortsatte å ha kontakt med tsar-familien via brev. I Tobolsk savnet Alix en engelsk marmelade som hun pleide å spise, noe Theodora laget til henne og sendte i posten. I retur fikk hun en mengde varer som var blitt nesten umulige å få tak i: Makaroni, mel, smør, te, kaffe og lignende.

 

Nikolas og Alix ble etterhvert flyttet sammen med barna til Ekaterinburg, hvor de skulle møte sitt endelikt. 

 

Da Nikolas og Alix ble skutt på ordre fra Moskva den 17. juli 1918, forsvant over tre hundre år med russisk monark-slekt med dem. Da Dagmar døde 80 år gammel den 13. oktober på Klampenborg utenfor København, hadde hun på merkverdig vis klart å overleve sin mann og to sønner. Hennes eneste datter hadde klart å flykte til England, og døde i 1960 utenfor kommunistenes klør. 

 

På tross av, eller kanskje på grunn av, den nærmest totale utslettelse av romanovene, gikk det rykter om at den dansk-russiske monark-slekten hadde overlevd. Nesten fra dag én ble det fortalt at tsarens yngste datter, Anastasia, på en eller annen måte skal ha overlevd. I 1991 ble kroppen hennes funnet nedgravd i skogene utenfor Ekaterinburg sammen med sin familie. DNA og bilder ble brukt for å identifisere kroppene, selv om man først trodde at Anastasias kropp egentlig var Marias. Problemet var bare at det manglet to kropper. 

 

Kroppene ble funnet i 2007, og antatt å være Maria og Aleksej. Men dette bestrides av den russisk-ortodokse kirken den dag i dag, som nekter å gjøre kroppene til helgener og begrave dem sammen med resten av familien. Over hundre år etter at tsar Nikolas II ble skutt, er spørsmålet om den danske og russiske monarkslektens overlevelse derfor fortsatt et åpent mysterium.

KULTURSTOFF
En dansk-russisk tragedie

Da den siste russiske tsar, Nikolas II, ble myrdet den 17 juli 1918, forsvant over tre hundre år med russisk monark-slekt med ham. Det mange ikke vet er at en del av dansk kongeslekt samtidig døde ut.

Noen ytterst få som opplevde kongefamilien på nært hold, var så heldige at de overlevde massakren i 1918 – de fleste av dem fordi de ikke het Romanov til etternavn. En av dem som kunne fortelle sin historie het Theodora Krarup. Hun returnerte til Danmark etter revolusjonen og ga ut boken 42 år i Czarriget og Sovjet. 

 

Et nytt liv i Russland

Krarup var utdannet maler i Paris, og likte å reise. Lei av Danmark og full av eventyrlyst dro hun, en kald desemberdag i 1896, fra Helsinki med tog til St. Petersburg – Russlands daværende hovedstad. Da hun ankom var det julaften. Noe av det første Krarup gjorde i St. Petersburg var å få en audiens med enkekeiserinnen (tsaritsaen) Dagmar.

 

Theodora Krarup som ung.

Ifølge Krarup hadde keiserinnen en dyp og litt hes stemme, med en rar aksent. Enkekeiserinne Dagmar, tidligere prinsesse av Danmark, var mor til Nikolas II – Russlands siste tsar. Maleren presenterte seg for keiserinnen, og nedtegnet følgende dialog fra første møte:  

– Jeg tror du er kompetent, og hvis du vil kan du få male et bilde for meg av min avdøde mann, Aleksander III. Tror du at du kan gjøre det?, spurte Dagmar.

– Ja, jeg er ganske sikker på at jeg kan gjøre det.

– Godt. Da vil jeg hente smoking-jakken hans. Du kan putte den på en mannekeng. Jeg antar at du vet hvordan han så ut fra fotografier.

 

Theodora Krarup endte opp med å male en rekke bilder for Dagmar. Keiserinnen hadde blitt oppdratt av sin mor, dronning Louise, til å snu på kjolene sine når de begynte å bli gamle – hun var altså sparsommelig i sine vaner. Derfor ville hun alltid vite hva Krarup brukte pengene til, slik at hun visste at de ikke gikk til spille.

 

En reproduksjon av en av Theodora Krarups portretter av Rasputin. Kikker man godt etter ser man underskriften i høyre hjørne.

Dagmar hadde blitt giftet bort til Aleksander II, av sin far Christian IX som ble senere kjent som «Europas svigerfar» på grunn av alle landene hans barn ble herskere over. Men spør man den danske professor i russisk historie, Erik Kulavig, påpeker han at det neppe var av stor betydning. Likevel medgir han at det muligens vil ha kunnet hjulpet noen få forretningsmenn. Kulavig forklarer at Alexander II mente at det var på tide å finne den kommende keiserinnen utenfor Tyskland, hvor man tradisjonelt hadde hentet dem. Valget falt dermed på Danmark. Han sendte sin eldste sønn til København for å fri til Dagmar.

 

– Dessverre døde han et år senere, men på dødsleiet bad han Dagmar om å gifte seg med hans yngre bror, den senere Alexander III. 

 

For å kunne gifte seg inn i den russiske tsarfamilien kreves det et religiøst grunnlag. Dette førte til at Dagmar konverterte fra Lutheranisme til Russisk-Ortodoksisme og endret navn til Maria Feodorvna. I følge Kulavig er det normalt å skifte navn i denne anledning.

 

Aleksander IIIs død

Dagmars andre mann, Aleksander III døde i 1894. Ifølge Krarup, skrev engelske aviser på denne tiden at Dagmar ikke ønsket sin eldste sønn Nikolas som tsar. Han var veik, og hun foretrakk den yngre Mikhail, som var intelligent og elsket av alle. I etterpåklokskapens lys hadde hun antagelig rett. Aleksander døde da han var 49 år gammel, og fikk derfor aldri tid til å oppdra Nikolas i rollen som tsar.

 

Som om ikke dette var nok, hadde Nikolas bestemt seg for å forlove seg med prinsesse Alix av Hesse, som var kjent som maktsyk og smålig. Hun kom aldri overens med sin svigermor, og bidro med dette til et vedvarende dårlig forhold mellom det gamle og det nye hoffet. Disse elementene var med på å påvirke tragedien som skulle utspille seg videre. 

 

Den siste tsar Nikolas II og keiserinne Alexandra med deres sønn Aleksej og fire døtre. Alle ble drept av bolsjevikere under revolusjonen.

Likevel, Nikolas utnevnte Mikhail som tsar etter sin abdikasjon i 1917, fordi han ville at sønnen Aleksej skulle forbli i hans og Alix’ varetekt. En av historiens mange ironier som utspilte seg under de russiske revolusjonene var altså at Dagmar endelig fikk sin drøm oppfylt, 23 år senere. Mikhail ble, i likhet med Nikolas, til slutt også drept. Kroppen hans ble tatt med til en stålfabrikk og kastet i ovnene.

 

Rasputin

En av de ytterst få som kom tett innpå den nye tsar-familien til Nikolas var Gregorij Efimovitsj Rasputin, vanligvis bare kjent ved etternavnet. Som så mange andre ble Theodora Krarup fascinert av den lange og hengslete helbrederen fra Sibir. Han hadde kommet til det unge kongeparet via felles bekjente som hadde anbefalt ham for Aleksej, tronarvingen født med blødersykdommen hemofili.

 

Rasputin hadde rukket å bli såpass kjent i St. Petersburg at Theodora måtte stå i kø for å få audiens med ham. Han var kledd i en hvit silkeskjorte med broderte motiv, og ba henne ta plass. I boken 42 år i Czarriget og Sovjet beskriver hun sitt første møte med ham:

 

«Mitt inntrykk av ham var ikke slik at jeg umiddelbart falt på knærne mine, noe jeg senere så at mange kvinner gjorde, selv de mest utmerkede og stolte. Men jeg kan ikke nekte for at fra hans person utstrålte stor, man kunne faktisk si, dominerende kraft. Håret og fullskjegget var en slags mørkebrun. 

– Hva er navnet ditt, spurte Rasputin etter at jeg hadde hilst på ham. 

– Theodora Ferdinandovna – en malerinne, svarte jeg».

 

Etter denne samtalen gikk Theodora gledelig med på å male Rasputin for 300 rubler.

 

På grunn av sine, angivelig, helbredende evner og hans evne til å få kvinner til å kaste seg på knærne for ham, er det kanskje ikke så rart at det etterhvert begynte å spre seg et rykte om at tsar Nikolais kone, Alix, var utro med Rasputin… 

 

– En del historikere mener at ryktene om at Rasputin hadde adgang til keiserinnens soveværelse, og at tsaren ble gjort til hanrei, spilte en større rolle for tsardynastiets sammenbrudd enn noe annet, sier Kulavig. 

 

Ikke minst fordi både Nikolai og Alix insisterte på den aller høyeste diskresjon om sønnen Aleksejs hemofili. Hvis det kom ut at tronarvingen til Romanov-tronen led av en potensielt dødelig sykdom, tenkte de at det ville være en enorm skandale. Ingen visste derfor den sanne grunn til Rasputins tilstedeværelse. 

 

Ironisk nok førte all denne diskresjonen nettopp til at Alix, som allerede var upopulær blant folket, ble ennå mer upopulær. Hennes omgang med Rasputin ble derfor plutselig mer bensin på bålet for de som ville ha revolusjon i Russland.

 

Til Theodora Krarup sa Rasputin at ryktet bare var nettopp det – et rykte. Han ville først og fremst hjelpe den lille Aleksej, og støtte moren og faren med hjelp og råd når de ba ham om det.  

 

Rasputin ble til slutt drept av blant andre Feliks Jusupov, en russisk aristokrat, en sen desembernatt i 1916. Jusupov-slekten var adel i Russland, og nære venner av tsar-familien. De var av den oppfatning at Rasputins innblanding i keiserlige affærer til slutt ville ødelegge hele Romanov-slekten. De hadde ingen anelse om hvor rett de skulle få. Det er de som mener at Rasputin og ryktene rundt ham var avgjørende for hvor blodig massakren av tsarfamilien ble. Da urokråken ble myrdet, befant Theodora Krarup seg i huset hans, hvor hun ventet på at han skulle komme tilbake fra en tur på byen.

 

Rasputin fotografert av Theodora Krarup selv.

Revolutionens start

Bare noen måneder etter attentatet på Rasputin begynte kaoset i Russland for alvor å ta form. Første verdenskrig hadde brutt ut i 1915, og tsarens tap mot Japan i krigen fra 1904-1905 var fortsatt friskt i minne hos den jevne russer. Da innenriksminister Aleksander Bulygin allerede på den tiden, foreslo at politiske konsesjoner kanskje var på sin plass, svarte tsaren: «En skulle tro De var redd for at en revolusjon ville bryte ut!». Bulygin påpekte da at revolusjonen allerede hadde startet. Tsaren hadde, hverken politisk eller sosialt, råd til å være på den tapende side i denne nye krigen.

 

På tross av at Tyskland skulle komme til å tape første verdenskrig, endte de opp med å vinne mot Russland, ved at de satte betydelige summer inn for å sende Vladimir Lenin tilbake til Russland fra eksil og hjelpe ham økonomisk. Da tsareren etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble tvunget til å abdisere, ble han og hans familie etterhvert forflyttet til Tobolsk, og til slutt til Ekaterinburg med tog. På dette tidspunktet hadde Dagmar allerede kommet seg i sikkerhet i Kiev. 

 

– Etter en krangel med sin svigerdatter, Alix og sin sønn om Rasputin – som hun ville ha fjernet fra hoffet fordi hun mente han ødela Russland – forlot hun hovedstaden og bosatte seg i Kiev. Der ble hun boende til 1919, hvor hun motvillig lot seg evakuere fra Krim på et engelsk krigsskip, sier Kulavig.

 

Da 300 års tsarslekt forsvant

Theodora fortsatte å ha kontakt med tsar-familien via brev. I Tobolsk savnet Alix en engelsk marmelade som hun pleide å spise, noe Theodora laget til henne og sendte i posten. I retur fikk hun en mengde varer som var blitt nesten umulige å få tak i: Makaroni, mel, smør, te, kaffe og lignende.

 

Nikolas og Alix ble etterhvert flyttet sammen med barna til Ekaterinburg, hvor de skulle møte sitt endelikt. 

 

Da Nikolas og Alix ble skutt på ordre fra Moskva den 17. juli 1918, forsvant over tre hundre år med russisk monark-slekt med dem. Da Dagmar døde 80 år gammel den 13. oktober på Klampenborg utenfor København, hadde hun på merkverdig vis klart å overleve sin mann og to sønner. Hennes eneste datter hadde klart å flykte til England, og døde i 1960 utenfor kommunistenes klør. 

 

På tross av, eller kanskje på grunn av, den nærmest totale utslettelse av romanovene, gikk det rykter om at den dansk-russiske monark-slekten hadde overlevd. Nesten fra dag én ble det fortalt at tsarens yngste datter, Anastasia, på en eller annen måte skal ha overlevd. I 1991 ble kroppen hennes funnet nedgravd i skogene utenfor Ekaterinburg sammen med sin familie. DNA og bilder ble brukt for å identifisere kroppene, selv om man først trodde at Anastasias kropp egentlig var Marias. Problemet var bare at det manglet to kropper. 

 

Kroppene ble funnet i 2007, og antatt å være Maria og Aleksej. Men dette bestrides av den russisk-ortodokse kirken den dag i dag, som nekter å gjøre kroppene til helgener og begrave dem sammen med resten av familien. Over hundre år etter at tsar Nikolas II ble skutt, er spørsmålet om den danske og russiske monarkslektens overlevelse derfor fortsatt et åpent mysterium.

Neste artikkel
Fra pungshots til studentavis