Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LESERINNLEGG
Er politikerne en av oss, eller over oss?
21.04.2020

Er det mulig for en politiker å representere velgernes interesser når dens egne privilegerte posisjon er så ulik alle andres?

I skrivende stund befinner vi oss i en unntakstilstand som ikke bare krever mye av folket, men også av politikerne. De folkevalgte er nå ansvarlige for at koronavirusets inntog i landet ikke skal få for store konsekvenser, og det er unektelig at dette medfører en stor byrde å bære – på tross av partitilhørighet. Dog, slik som med alt annet, skal politikken også tilbake til normalen etter hvert, og da er det uhyre viktig å ikke glemme hvilken klagestorm flere regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter sto i rett før landet stengte ned. 

 

Hele formålet med å ha politikere kan forklares ved hjelp av prinsipal-agent-teorien. Et demokrati kjennetegnes av at folket skal styre, og deres ønsker som prinsipal skal reflekteres i hvordan landet ser ut. I en ideell verden skal man som borger kunne bestemme akkurat hva som skal skje, men dette har sine praktiske utfordringer. I stedet for direkte folkestyre, som vil kreve ressurser, tid og kapasitet man ikke har, velger man å delegere styring til noen andre: en agent. Dette enkle prinsippet er grunnen til at vi foretar valg i Norge hvert andre år. Jeg vil tro at i hvert fall en betydelig andel av de som avlegger stemme, gjør dette med et ønske om at nettopp deres ønsker skal bli ivaretatt av den som stemmeseddelen deres går til. Dette er likevel ikke helt problemfritt ettersom agenten kan handle i interesse i strid med prinsipalens interesser. Dette kan være på grunn av manglende kunnskap om hva prinsipalen ønsker, eller avvik med agentens preferanser. 

 

Norges politiske system er heldigvis rustet for å takle slike problemer. Regjeringen kan ikke handle uten støtte fra et folkevalgt Storting, og Regjeringen og Stortinget kan ikke handle i strid med Norges lover uten å få domstolen på nakken. Hvis de folkevalgte handler i strid med velgermassens ønsker, vil de som en potensiell konsekvens bli stemt ut av maktembetet ved neste valg. Det som derimot kan påvirke denne prosessen er det norske folks hukommelse. I fare for at politikernes tilsynelatende suksessfulle respons på koronakrisen vil skygge over alle andre saker som er moden for kritikk, er det på tide med en liten mimrestund.

 

Etter en runde medieoppslag, bestående av flere høytstående politikere sine forsøk på å skvise til seg enhver krone de kunne i etterlønn, toppet det seg i februar da fiskeriminister Geir-Inge Sivertsen (H) måtte gå av etter å ha søkt og mottatt mer godtgjørelse enn han hadde krav på. Sivertsen betalte tilbake beløpet som overskred grensen, og mumlet noe om «en dårlig vurdering fra min side». Det er vel og bra at politikere innrømmer slike feil som gir grunnlag til grov mistillit fra velgerne, og at vedkommende må gå av. Det som imidlertid ikke bør hysjes ned, er den avgåtte fiskeriministeren sitt forsøk på å søke til seg ytterligere tre (!) måneder til med etterlønn. Statsministerens kontor innvilget kun en måned etterlønn, slik som er minstekrav ved ministeravgang, og Sivertsen kunne dermed få utbetalt 117 000 kr etter å ha formelt vært regjeringsmedlem i 39 dager. Dette er en sum hinsides lønnsnivået til de aller fleste arbeidere i landet her, og dessverre en sterk indikator på at politikere spiller med andre regler enn den gjengse nordmann. Trygdemottakere ved NAV som gjør «en dårlig vurdering», eller bare er offer for saksbehandlingsfeil, havner i fengsel. Sivertsen fikk en smekk på hånden, men kunne likevel smile hele veien til banken.

 

Som politiker er man i en unik samfunnsposisjon med både fordeler og ulemper. Statsråder kan risikere å miste jobben på dagen dersom det skjer utskiftninger, og ordførere kan fort stå uten arbeidsplass dersom deres parti ikke samler nok valgstemmer til å beholde makten. Det er derfor etablert ordninger, slik at man ikke skal stå på bar bakke dersom det kommer en brå endring som endrer politikeres jobbsituasjon over natten. Gjennomtrekken i Solbergs regjeringer har hittil kostet rundt 20 millioner, og dette finansieres – som mye annet – gjennom skattepenger. Det er og begrenset hvilke jobber man kan gå videre til etter endt opphold i regjeringen for at sensitiv informasjon ikke skal bli misbrukt. Derfor ilegges politikere karantene med ytterligere lønn dersom de har ønsker om å arbeide med områder de også har vært tilknyttet som regjeringsmedlem. Noen politikere har nærmest gjort sport i å opprette egne selskaper rett etter avgang, der det oppgis ønske om «konsulentvirksomhet innen arbeidstematikk» og lignende, for så å motta seks måneder full lønn for å ikke jobbe. Disse selskapene har ofte null omsetning og avvikles etter utløpt karantenetid, og kan fort oppfattes som et smart triks for å få utbetalt over 600 000 kr samtidig som man pusser opp hytta på Gol i fred og ro. 

 

Politikere har også, i motsetning til de fleste andre arbeidende i landet, muligheten til å bestemme sin egen lønn. I 2018 vedtok Stortinget en lønnsøkning på 26 000 kr til sine medlemmer. Dette skjedde på tross av opposisjonspartienes advarsler om at dette ville bidra til mer ulikhet mellom politikere og resten av landet. De partiene som sikret forslaget flertall, og dermed ekstra penger i lommeboka, følte ikke behov for å stille på talerstolen for å forsvare lønnsøkningen. Det kom også frem at flere partier har storkost seg på det offentliges bankkort, både på fest og sosiale sammenkomster. FrPs stortingsgruppe brukte i 2018 tjuetre ganger så mye penger på hygge og drikke enn den gjennomsnittlige ansatte i offentlig sektor får lov til. Dette medførte ikke varsellamper før mediene begynte å skrive om det, og mengden penger satt til aktiviteter utenom statlig styring ble redusert. Det er ikke til å forstå hvorfor i alle dager stortingspolitikere følte behov for å bli påspandert julebord og sommerfester til mangfoldige tusen per hode når de allerede har inntekt som er det dobbelte av landets gjennomsnitt.

 

I hele verden ser man tendenser til voksende politikerforakt, og populismens utbredelse i partipolitikken skaper resultater man bare for et tiår tilbake trodde var uhørt. Mange statsvitere peker på dårlig økonomi, økende arbeidsløshet og mangel på utdanning som faktorer til at noen land lider politisk som aldri før. Trump, Brexit og Ungarns demokratiske forfall er alle utviklinger vi i Norge har sett på med forskrekkelse, og vi er heldige som fremdeles har et høyt nivå av tiltro til de som styrer landet vårt. Vi skal være takknemlige for de som sitter timesvis med sakspapirer og utredninger, og som på rekordtid klarer å fatte vedtak som sikrer landets fremtid i en tid der ingenting kan sies for sikkert. Vi må likevel være oppmerksom på det som kan gi grobunn for misnøye blant folket, og som kan skape dype splittelser på meningsmålingene. Politikere belønnes betydelig godt økonomisk for arbeidet sitt, men det er ikke tilfellet for resten av befolkningen som utfører samfunnskritiske oppgaver. Sykepleiere, sjåfører, butikkmedarbeidere, renholdere og en rekke andre yrkesgrupper som regnes som avgjørende når landet er stengt ned, bør ikke nøye seg med klapp fra balkongen og gode ord fra landets ledelse. De fortjener at politikere representerer dem og deres behov når avgjørelser skal tas. De fortjener høyere lønn, og de fortjener at avtroppende regjeringsmedlemmer ikke misbruker tilliten de har fått gjennom stemmeseddelen til å tilegne seg summer de aldri skulle ha hatt i utgangspunktet. De fortjener at politikerne handler i deres interesser, og representerer dem i tråd med de mest grunnleggende demokratiske prinsipper. Politikernes fremste oppgave er å representere folket – ikke sikre seg selv goder som er hinsides all fornuft.

LESERINNLEGG
Er politikerne en av oss, eller over oss?

Er det mulig for en politiker å representere velgernes interesser når dens egne privilegerte posisjon er så ulik alle andres?

I skrivende stund befinner vi oss i en unntakstilstand som ikke bare krever mye av folket, men også av politikerne. De folkevalgte er nå ansvarlige for at koronavirusets inntog i landet ikke skal få for store konsekvenser, og det er unektelig at dette medfører en stor byrde å bære – på tross av partitilhørighet. Dog, slik som med alt annet, skal politikken også tilbake til normalen etter hvert, og da er det uhyre viktig å ikke glemme hvilken klagestorm flere regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter sto i rett før landet stengte ned. 

 

Hele formålet med å ha politikere kan forklares ved hjelp av prinsipal-agent-teorien. Et demokrati kjennetegnes av at folket skal styre, og deres ønsker som prinsipal skal reflekteres i hvordan landet ser ut. I en ideell verden skal man som borger kunne bestemme akkurat hva som skal skje, men dette har sine praktiske utfordringer. I stedet for direkte folkestyre, som vil kreve ressurser, tid og kapasitet man ikke har, velger man å delegere styring til noen andre: en agent. Dette enkle prinsippet er grunnen til at vi foretar valg i Norge hvert andre år. Jeg vil tro at i hvert fall en betydelig andel av de som avlegger stemme, gjør dette med et ønske om at nettopp deres ønsker skal bli ivaretatt av den som stemmeseddelen deres går til. Dette er likevel ikke helt problemfritt ettersom agenten kan handle i interesse i strid med prinsipalens interesser. Dette kan være på grunn av manglende kunnskap om hva prinsipalen ønsker, eller avvik med agentens preferanser. 

 

Norges politiske system er heldigvis rustet for å takle slike problemer. Regjeringen kan ikke handle uten støtte fra et folkevalgt Storting, og Regjeringen og Stortinget kan ikke handle i strid med Norges lover uten å få domstolen på nakken. Hvis de folkevalgte handler i strid med velgermassens ønsker, vil de som en potensiell konsekvens bli stemt ut av maktembetet ved neste valg. Det som derimot kan påvirke denne prosessen er det norske folks hukommelse. I fare for at politikernes tilsynelatende suksessfulle respons på koronakrisen vil skygge over alle andre saker som er moden for kritikk, er det på tide med en liten mimrestund.

 

Etter en runde medieoppslag, bestående av flere høytstående politikere sine forsøk på å skvise til seg enhver krone de kunne i etterlønn, toppet det seg i februar da fiskeriminister Geir-Inge Sivertsen (H) måtte gå av etter å ha søkt og mottatt mer godtgjørelse enn han hadde krav på. Sivertsen betalte tilbake beløpet som overskred grensen, og mumlet noe om «en dårlig vurdering fra min side». Det er vel og bra at politikere innrømmer slike feil som gir grunnlag til grov mistillit fra velgerne, og at vedkommende må gå av. Det som imidlertid ikke bør hysjes ned, er den avgåtte fiskeriministeren sitt forsøk på å søke til seg ytterligere tre (!) måneder til med etterlønn. Statsministerens kontor innvilget kun en måned etterlønn, slik som er minstekrav ved ministeravgang, og Sivertsen kunne dermed få utbetalt 117 000 kr etter å ha formelt vært regjeringsmedlem i 39 dager. Dette er en sum hinsides lønnsnivået til de aller fleste arbeidere i landet her, og dessverre en sterk indikator på at politikere spiller med andre regler enn den gjengse nordmann. Trygdemottakere ved NAV som gjør «en dårlig vurdering», eller bare er offer for saksbehandlingsfeil, havner i fengsel. Sivertsen fikk en smekk på hånden, men kunne likevel smile hele veien til banken.

 

Som politiker er man i en unik samfunnsposisjon med både fordeler og ulemper. Statsråder kan risikere å miste jobben på dagen dersom det skjer utskiftninger, og ordførere kan fort stå uten arbeidsplass dersom deres parti ikke samler nok valgstemmer til å beholde makten. Det er derfor etablert ordninger, slik at man ikke skal stå på bar bakke dersom det kommer en brå endring som endrer politikeres jobbsituasjon over natten. Gjennomtrekken i Solbergs regjeringer har hittil kostet rundt 20 millioner, og dette finansieres – som mye annet – gjennom skattepenger. Det er og begrenset hvilke jobber man kan gå videre til etter endt opphold i regjeringen for at sensitiv informasjon ikke skal bli misbrukt. Derfor ilegges politikere karantene med ytterligere lønn dersom de har ønsker om å arbeide med områder de også har vært tilknyttet som regjeringsmedlem. Noen politikere har nærmest gjort sport i å opprette egne selskaper rett etter avgang, der det oppgis ønske om «konsulentvirksomhet innen arbeidstematikk» og lignende, for så å motta seks måneder full lønn for å ikke jobbe. Disse selskapene har ofte null omsetning og avvikles etter utløpt karantenetid, og kan fort oppfattes som et smart triks for å få utbetalt over 600 000 kr samtidig som man pusser opp hytta på Gol i fred og ro. 

 

Politikere har også, i motsetning til de fleste andre arbeidende i landet, muligheten til å bestemme sin egen lønn. I 2018 vedtok Stortinget en lønnsøkning på 26 000 kr til sine medlemmer. Dette skjedde på tross av opposisjonspartienes advarsler om at dette ville bidra til mer ulikhet mellom politikere og resten av landet. De partiene som sikret forslaget flertall, og dermed ekstra penger i lommeboka, følte ikke behov for å stille på talerstolen for å forsvare lønnsøkningen. Det kom også frem at flere partier har storkost seg på det offentliges bankkort, både på fest og sosiale sammenkomster. FrPs stortingsgruppe brukte i 2018 tjuetre ganger så mye penger på hygge og drikke enn den gjennomsnittlige ansatte i offentlig sektor får lov til. Dette medførte ikke varsellamper før mediene begynte å skrive om det, og mengden penger satt til aktiviteter utenom statlig styring ble redusert. Det er ikke til å forstå hvorfor i alle dager stortingspolitikere følte behov for å bli påspandert julebord og sommerfester til mangfoldige tusen per hode når de allerede har inntekt som er det dobbelte av landets gjennomsnitt.

 

I hele verden ser man tendenser til voksende politikerforakt, og populismens utbredelse i partipolitikken skaper resultater man bare for et tiår tilbake trodde var uhørt. Mange statsvitere peker på dårlig økonomi, økende arbeidsløshet og mangel på utdanning som faktorer til at noen land lider politisk som aldri før. Trump, Brexit og Ungarns demokratiske forfall er alle utviklinger vi i Norge har sett på med forskrekkelse, og vi er heldige som fremdeles har et høyt nivå av tiltro til de som styrer landet vårt. Vi skal være takknemlige for de som sitter timesvis med sakspapirer og utredninger, og som på rekordtid klarer å fatte vedtak som sikrer landets fremtid i en tid der ingenting kan sies for sikkert. Vi må likevel være oppmerksom på det som kan gi grobunn for misnøye blant folket, og som kan skape dype splittelser på meningsmålingene. Politikere belønnes betydelig godt økonomisk for arbeidet sitt, men det er ikke tilfellet for resten av befolkningen som utfører samfunnskritiske oppgaver. Sykepleiere, sjåfører, butikkmedarbeidere, renholdere og en rekke andre yrkesgrupper som regnes som avgjørende når landet er stengt ned, bør ikke nøye seg med klapp fra balkongen og gode ord fra landets ledelse. De fortjener at politikere representerer dem og deres behov når avgjørelser skal tas. De fortjener høyere lønn, og de fortjener at avtroppende regjeringsmedlemmer ikke misbruker tilliten de har fått gjennom stemmeseddelen til å tilegne seg summer de aldri skulle ha hatt i utgangspunktet. De fortjener at politikerne handler i deres interesser, og representerer dem i tråd med de mest grunnleggende demokratiske prinsipper. Politikernes fremste oppgave er å representere folket – ikke sikre seg selv goder som er hinsides all fornuft.

Neste artikkel
En dansk-russisk tragedie