Siden april 1964 har studentene ved Norges Handelshøyskole kunne holde seg oppdatert på alt som skjer ved institusjonen deres gjennom avisen K7 Bulletin – eller som de kaller den på NHH-lingo: bare «Bulle». En skjebnesvanger høst i 2014 skjedde ting internt i avisen og studentforeningen ved NHH som skulle endre alt. Resultatet er magasinet du nå holder i din renvaskede hånd. (evt. på skjermen).

Pungshots og pupper

Gnisningene mellom studentforeningen NHHS og K7-redaksjonen startet som seg hør og bør under NHHs fadderuke – Et slags mekka for guttunger som leker Exit og lever etter læresetningen «What would Harvey Weinstein do?». Som resultat av ukultur i fadderuken publiserte Bulle en sak med tittelen «Sugde sprit fra pung og slikket krem». Saken avdekket svært bekymringsfulle tilstander, der de ferske studentene ble oppfordret til å ta såkalte «pungshots» (red.anm. la fantasien bestemme hva dette er), vise brystene sine og simulere sex i en pub-til-pub-runde. Det var også gode holdepunkter for å mene at tilstandene var muliggjort av svært dårlig regulering fra ledelsen ved studentforeningen.

Saken spredte seg utenfor et internt anliggende for studentbyen Bergen og ble raskt en nasjonal nyhet. Likevel gikk det hardest for seg på selve skolen. Det raste i sosiale medier, kantinepraten og studentorganisasjoner, men ikke mot fadderukens ansvarlige og NHHS. De aller fleste syntes å stille seg kritisk til Bulle-redaksjonen, som ble kalt tabloide og anklaget for å skape «dårlig stemning» på institusjonen.

Man skal ikke svartmale alle studenter ved institusjonen, men det kan påpekes at det er betimelig hvor godt vernet NHH-kulturen er i noen kretser – på godt og vondt. Se gjerne oppblåsingen rundt kronikken «Et nikkedukkehjem» for noen år tilbake, dersom man husker det. 

Uansett, det ble flere saker i senere utgaver av Bulle den høsten som gjaldt pungshots-avsløringen og andre problemer med hvordan NHHS var organisert. Det ble blant annet fremhevet at Bulle var styrt av NHHS gjennom valg av redaktører, noe som var svært problematisk for en avis som bør kunne avdekke kritikkverdige forhold ved organisasjonen, som f.eks. manglende nulltoleranse for sexpress og trakassering i fadderuken. Siden 2016 har NHHS sin instruks for K7-Bulletin endret seg og avisen holder interne redaktørvalg.

Den kritiske journalistikken i 2014 førte i hvert fall til at en mer føyelig ansvarlig redaktør ble valgt av NHHS til å lede Bulle fra vårsemesteret 2015. Valgtaper Anna Eitrem, og resten av den gamle redaksjonen fant døren og bestemte seg for å lage ny avis – en avis som ikke bare formelt sett var uavhengig, men også reelt sett.

En folkefiende

Stiftelsen av Stoff var et faktum, og et omfattende arbeid med å få i gang en ny avis ble påbegynt. Med Anna Eitrem som første ansvarlige redaktør og en solid PR-dekning i ryggen, klarte man å raske sammen nok penger til 5000 utgaver. Siden den gang har Stoff vært en publikumsfavoritt i avishyllene – liker vi i hvert fall å tro.

Fredag 20. mars 2015 utgis den første utgaven av Stoff, skrevet med redaksjonsmøter i medlemmenes egne hybler. Journalistikken var modig, klar, tørrvittig og ikke minst – endelig uavhengig.

Denne første utgaven åpner med en referanse til Dr. Stockmann fra Henrik Ibsens drama En folkefiende. I stykket oppdager Dr. Stockmann at det offentlige folkebadet i Kristiania er forgiftet, og ser det som sin plikt å advare folket. Men folket nekter å høre, pressen nekter å trykke, maktinnehaverne nekter å handle. Stockmann, som har rett i sin påstand, får hele befolkningen mot seg og jages fra byen. Hvorfor følte man seg som Dr. Stockmann i den første redaksjonen?

Kanskje var det fordi at man i jakten på å ta opp viktige spørsmål ikke ble belønnet med ros, men møtt med kritikk. Kanskje var det fordi man ønsket å ta opp en debatt ingen brydde seg om, eller en ubehagelig sannhet de fleste kjente til, men nektet å innse. Kanskje var det til og med fordi man ønsket, selv som et lite studentmedium, å gjøre samfunnet, moralen og virkeligheten, bittelitt bedre. 

Vi håper historien om Stoffs opprinnelse kan fungere som læresetning for hvor viktig journalistikk faktisk er. Vi vil gratulere alle som har jobbet med å holde denne lille drittavisen gående i et halvt tiår. Formålet med Stoff er nemlig fortsatt å få folk til å tenke. Vi vil stille vanskelige og noen ganger provoserende spørsmål, uten å hevde at vi sitter med svarene. Vi gjør det, fordi vi tror det gjør samfunnet bedre. 

Hva er studentmedienes viktigste rolle?

Håvard Finnseth, Kulturredaktør, Studvest

 – Jeg tenker det aller viktigste er å fungere som et talerør og ei vaktbikkje for studentene, og å sørge for at studentenes sak blir talt. Som kulturredaktør er det min jobb å sørge for at kritikkverdige forhold i student-Bergens kulturliv kommer frem, men det er også viktig å ikke glemme underholdningsaspektet – at vi skal vise frem spennende sider av studentlivet, og på den måten bidra til å skape engasjement.

Ragnild Tiller, Magasinredaktør, K7 Bulletin

– Det handler om å formidle det som foregår. Så mye! Som beveger seg innad i et fellesskap! Jeg kjenner på et fellesskap med alle studenter. Studentmedienes oppgave må være å belyse, fra alle synspunkter som finnes, det som dreier omkring der inne. Finne det. Tørre å ta i det. Rette stoffet mot meg, studenten, så det treffer.

Emilie Flønes, Samfunnsredaktør, Samviten

– Studentmediene kommer i mange ulike format, men fellesnevneren er at først og fremst er studentmediene av og for studenter, og hovedoppgaven er å formidle nyheter, historier og diskusjoner som er tilknyttet den utrolig fine og innholdsrike tiden man har mens man tar utdanning

Ida-Kristin Tvedt, Nyhets- og sportsredaktør, Bergen student-tv

 – Det må være å være raskt ute med de viktigste nyhetene for studentene. Mange store nyhetsmedier fokuserer ofte ikke så mye på studenter, og dermed blir studentmediene en viktig kanal for å informere studentene hva som skjer på de universitetene og høyskolene i Bergen