Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
21.04.2020
KULTURSTOFF
Hjem igjen

Båten gjør en siste manøver før den legger til kai med en dump lyd. Utenfor vinduet regner det, og av de få menneskene som har møtt opp for å møte noen, sitter de fleste i bilene sine med vindusviskerne på. Idet landgangen senkes samler jeg sammen papirene jeg har liggende foran meg. Pensumlister og forelesningsnotater om filosofi og litteraturteori, verk som sikkert aldri før har befunnet seg på en gård i Sogndal. Jeg har ingen hast med å komme meg ut i regnet, eller i Sogndal for den saks skyld, og jeg er blant de siste som går i land. Idet jeg går av får jeg øye på mammas gamle beige Mercedes. Den er parkert ganske langt unna, på parkeringsplassen til Rema på andre siden av hovedveien. Hun har den samme hjemmepermanenten og de samme colabunn-brillene som sist gang jeg så henne, for et år siden. Akkurat sånn har hun sett ut så lenge jeg har kjent henne. Da hun får øye på meg, hever hun hånden halvveis til en hilsen og slår på tenningen mens jeg nærmer meg bilen.

 

Jeg husker hvor glad jeg var sist jeg tok båten denne strekningen. Den andre veien, fra Sogndal til Oslo. Endelig skulle jeg komme bort fra alt det jeg kjente fra barndommen. Vekk fra kjedelig fjord og deprimerende fjell, tåke og regnvær som lå tett rundt hus og mennesker. Tafatte mennesker som sa «jau» og «da e no så» til alt. På butikken stod de samme folkene, som ikke hadde behov for noe mer i livet enn strikking, kaffe og seg selv år ut og år inn. De som knapt nok hadde tatt turen til Bergen. Mamma var av samme typen. For dem var verden huset, tunet, noen sauer, tre høns og Lotto hver lørdag. «Nei, det ble ikke noen premie på oss denne gangen heller». Man vant aldri i Lotto i Sogndal.

 

Da jeg har lagt bagen i baksetet, setter jeg meg inn foran. Jeg lener meg mot mamma og gir henne en kort klem. I min familie klemmer man ikke. Man klemmer ikke i Sogndal. Det er noe jeg begynte med i Oslo. Jeg vet at jeg har lagt om dialekten også. Jeg har til og med begynt å skrive bokmål. Da jeg flyttet fra Sogndal sørget jeg for å viske vekk de fleste kjennetegnene på at jeg kom utenfra. Oslo var verdt det, hadde jeg tenkt. Oslo var svaret på alle drømmene mine. Det var alltid der det var meldt sol og 20 grader på værmeldingen. Muligheter for jobb og kort vei til utlandet. Jeg hadde alt et år før jeg reiste begynt å drømme meg bort på universitetet sine hjemmesider. Kanskje lektorutdanningen kunne vært noe for meg? Eller en bachelor i fransk? Og hvor mye kostet det egentlig å leie en hybel med delt kjøkken og bad i Gamlebyen. 

 

Den morgenen jeg fortalte mamma at jeg hadde bestemt meg for å flytte til Oslo for å studere, reagerte hun akkurat slik jeg hadde forutsett. Hun vek blikket mitt og ble stille. «Ja», sa hun til slutt. «Det var vel slik det måtte gå». Jeg kunne høre at hun hadde en klump i halsen som hun prøvde å svelge unna. Fingrene hvitnet om keramikkoppen hun holdt rundt med begge hender. Den koppen hadde jeg laget på sløyden en gang. Men hun kunne ikke holde meg fast, der jeg stod i gangen med to bager og en sekk på ryggen. Jeg hadde ikke hatt hjerte til å spørre om hun kunne gi meg skyss ned til kaien. Hun fulgte ikke etter da jeg krysset veien mot busstoppet. Hun ble stående i døren. Da jeg snudde meg for å se mot huset en siste gang, var hun ute på tunet. Hun så ikke i min retning, men utover den lille gårdsplassen, som strakte seg mot skogen bak huset. På alt hun hadde sett for seg at jeg skulle ta over og drive videre når hun ikke lenger kunne. Etter at jeg hadde gått jordbrukslinjen på Voss, slik hun hadde ønsket jeg skulle gjøre neste år. Det siste jeg så før bussen kom var hvordan hun snudde og gikk sakte inn igjen i huset, før døren gikk igjen bak henne.

 

«Hvordan går det i Oslo», spør mamma til slutt da vi svinger inn den smale veien som fører opp mot gårdene. Vi hadde sittet i stillhet i flere minutter. «Bra», sier jeg lavt. «Jeg har det fint».

Har jeg det fint? Det var liksom blitt noe jeg sa, det der med «takk, bare bra». Jeg har jo fulgt drømmen, jeg burde være glad. Da jeg kom til Oslo hadde alt virket så annerledes, så stort og fremmed. Den grå betongblokken som skulle bli mitt nye hjem lå i skyggen, uten sol og uten utsikt til mer enn en identisk blokk på andre siden av gaten. Det var langt fra sentrum og universitetet. Jeg har fremdeles ikke klart å lære meg navnet eller ansiktene på de 8 jeg delte kjøkken og bad med. De hilser knapt på meg.

 

Jeg hadde sett for meg at det skulle bli mye å lese på studiet, men det å sitte alene på en 15 kvadratmeter stor hybel og lese var ikke den hverdagen jeg hadde sett for meg i storbyen. Allerede på første forelesning hadde jeg angret litt. Hadde jeg valgt feil studium? Det virket som de fleste kjente hverandre allerede. Praksis, teorier og justerende muntlig eksamen. Men jeg ignorerte klumpen i magen. For jeg hadde jo valgt det selv. Selv om jeg fikk både D’er og E’er hadde jeg smilt og tenkt at det sikkert kom til å ordne seg, bare jeg kom litt inn i det.

 

Så kom korona, og plutselig var alt lagt øde. På én uke var all undervisning blitt avlyst og eksamen flyttet. De som bodde i blokken min hadde reist hjem. Jeg hadde fått en e-post av utleier om at vi måtte flytte ut midlertidig for at de skulle kunne vaske ned bygningen. «Beklager, og håper du får en fin påske». Jeg tok med meg det jeg fikk plass til, og sendte en melding til mamma om at jeg kom hjem til påsken likevel. Jeg gruet meg, hele veien. Tilbake til alt det jeg hadde forlatt. Men når vi har kjørt en stund, kjente jeg hvordan noe slapp taket. Klumpen i magen har løst seg opp. Det er som om alt er kommet i balanse igjen. Det er her jeg hører hjemme. Jeg vil ikke, skal ikke, tilbake til Oslo. Jeg skal bo hjemme hos mamma og skogen og hønsene. Jeg skal se på mamma drikke fornøyd av koppen jeg har laget på sløyden uten at hun trenger å tviholde i den med begge hender.

 

«De snakker om at korona kommer til å vare lenger enn påske», sier mamma. Vi er kommet inn på tunet og har parkert. Jeg kan høre et lite håp i stemmen hennes, men hun prøver å holde tilbake. Hun vil ikke gi meg dårlig samvittighet hvis jeg vil dra “hjem igjen” til Oslo. Vi smeller bildørene igjen på likt og går mot inngangsdøren. Jeg er stille, og blir plutselig oppmerksom på at jeg smiler. Mamma nøler før hun for første gang siden kaien møter blikket mitt. «Så jeg har kjøpt en syv-ukers-kupong i Lotto. Kanskje vi vinner, nå når du er kommet hjem?»

Jeg snur meg mot mamma. «Jau», sier jeg på sognemål. «Eg skal ingen stader. Sjølv om me ikkje vinn».

KULTURSTOFF
Hjem igjen

Båten gjør en siste manøver før den legger til kai med en dump lyd. Utenfor vinduet regner det, og av de få menneskene som har møtt opp for å møte noen, sitter de fleste i bilene sine med vindusviskerne på. Idet landgangen senkes samler jeg sammen papirene jeg har liggende foran meg. Pensumlister og forelesningsnotater […]

Båten gjør en siste manøver før den legger til kai med en dump lyd. Utenfor vinduet regner det, og av de få menneskene som har møtt opp for å møte noen, sitter de fleste i bilene sine med vindusviskerne på. Idet landgangen senkes samler jeg sammen papirene jeg har liggende foran meg. Pensumlister og forelesningsnotater om filosofi og litteraturteori, verk som sikkert aldri før har befunnet seg på en gård i Sogndal. Jeg har ingen hast med å komme meg ut i regnet, eller i Sogndal for den saks skyld, og jeg er blant de siste som går i land. Idet jeg går av får jeg øye på mammas gamle beige Mercedes. Den er parkert ganske langt unna, på parkeringsplassen til Rema på andre siden av hovedveien. Hun har den samme hjemmepermanenten og de samme colabunn-brillene som sist gang jeg så henne, for et år siden. Akkurat sånn har hun sett ut så lenge jeg har kjent henne. Da hun får øye på meg, hever hun hånden halvveis til en hilsen og slår på tenningen mens jeg nærmer meg bilen.

 

Jeg husker hvor glad jeg var sist jeg tok båten denne strekningen. Den andre veien, fra Sogndal til Oslo. Endelig skulle jeg komme bort fra alt det jeg kjente fra barndommen. Vekk fra kjedelig fjord og deprimerende fjell, tåke og regnvær som lå tett rundt hus og mennesker. Tafatte mennesker som sa «jau» og «da e no så» til alt. På butikken stod de samme folkene, som ikke hadde behov for noe mer i livet enn strikking, kaffe og seg selv år ut og år inn. De som knapt nok hadde tatt turen til Bergen. Mamma var av samme typen. For dem var verden huset, tunet, noen sauer, tre høns og Lotto hver lørdag. «Nei, det ble ikke noen premie på oss denne gangen heller». Man vant aldri i Lotto i Sogndal.

 

Da jeg har lagt bagen i baksetet, setter jeg meg inn foran. Jeg lener meg mot mamma og gir henne en kort klem. I min familie klemmer man ikke. Man klemmer ikke i Sogndal. Det er noe jeg begynte med i Oslo. Jeg vet at jeg har lagt om dialekten også. Jeg har til og med begynt å skrive bokmål. Da jeg flyttet fra Sogndal sørget jeg for å viske vekk de fleste kjennetegnene på at jeg kom utenfra. Oslo var verdt det, hadde jeg tenkt. Oslo var svaret på alle drømmene mine. Det var alltid der det var meldt sol og 20 grader på værmeldingen. Muligheter for jobb og kort vei til utlandet. Jeg hadde alt et år før jeg reiste begynt å drømme meg bort på universitetet sine hjemmesider. Kanskje lektorutdanningen kunne vært noe for meg? Eller en bachelor i fransk? Og hvor mye kostet det egentlig å leie en hybel med delt kjøkken og bad i Gamlebyen. 

 

Den morgenen jeg fortalte mamma at jeg hadde bestemt meg for å flytte til Oslo for å studere, reagerte hun akkurat slik jeg hadde forutsett. Hun vek blikket mitt og ble stille. «Ja», sa hun til slutt. «Det var vel slik det måtte gå». Jeg kunne høre at hun hadde en klump i halsen som hun prøvde å svelge unna. Fingrene hvitnet om keramikkoppen hun holdt rundt med begge hender. Den koppen hadde jeg laget på sløyden en gang. Men hun kunne ikke holde meg fast, der jeg stod i gangen med to bager og en sekk på ryggen. Jeg hadde ikke hatt hjerte til å spørre om hun kunne gi meg skyss ned til kaien. Hun fulgte ikke etter da jeg krysset veien mot busstoppet. Hun ble stående i døren. Da jeg snudde meg for å se mot huset en siste gang, var hun ute på tunet. Hun så ikke i min retning, men utover den lille gårdsplassen, som strakte seg mot skogen bak huset. På alt hun hadde sett for seg at jeg skulle ta over og drive videre når hun ikke lenger kunne. Etter at jeg hadde gått jordbrukslinjen på Voss, slik hun hadde ønsket jeg skulle gjøre neste år. Det siste jeg så før bussen kom var hvordan hun snudde og gikk sakte inn igjen i huset, før døren gikk igjen bak henne.

 

«Hvordan går det i Oslo», spør mamma til slutt da vi svinger inn den smale veien som fører opp mot gårdene. Vi hadde sittet i stillhet i flere minutter. «Bra», sier jeg lavt. «Jeg har det fint».

Har jeg det fint? Det var liksom blitt noe jeg sa, det der med «takk, bare bra». Jeg har jo fulgt drømmen, jeg burde være glad. Da jeg kom til Oslo hadde alt virket så annerledes, så stort og fremmed. Den grå betongblokken som skulle bli mitt nye hjem lå i skyggen, uten sol og uten utsikt til mer enn en identisk blokk på andre siden av gaten. Det var langt fra sentrum og universitetet. Jeg har fremdeles ikke klart å lære meg navnet eller ansiktene på de 8 jeg delte kjøkken og bad med. De hilser knapt på meg.

 

Jeg hadde sett for meg at det skulle bli mye å lese på studiet, men det å sitte alene på en 15 kvadratmeter stor hybel og lese var ikke den hverdagen jeg hadde sett for meg i storbyen. Allerede på første forelesning hadde jeg angret litt. Hadde jeg valgt feil studium? Det virket som de fleste kjente hverandre allerede. Praksis, teorier og justerende muntlig eksamen. Men jeg ignorerte klumpen i magen. For jeg hadde jo valgt det selv. Selv om jeg fikk både D’er og E’er hadde jeg smilt og tenkt at det sikkert kom til å ordne seg, bare jeg kom litt inn i det.

 

Så kom korona, og plutselig var alt lagt øde. På én uke var all undervisning blitt avlyst og eksamen flyttet. De som bodde i blokken min hadde reist hjem. Jeg hadde fått en e-post av utleier om at vi måtte flytte ut midlertidig for at de skulle kunne vaske ned bygningen. «Beklager, og håper du får en fin påske». Jeg tok med meg det jeg fikk plass til, og sendte en melding til mamma om at jeg kom hjem til påsken likevel. Jeg gruet meg, hele veien. Tilbake til alt det jeg hadde forlatt. Men når vi har kjørt en stund, kjente jeg hvordan noe slapp taket. Klumpen i magen har løst seg opp. Det er som om alt er kommet i balanse igjen. Det er her jeg hører hjemme. Jeg vil ikke, skal ikke, tilbake til Oslo. Jeg skal bo hjemme hos mamma og skogen og hønsene. Jeg skal se på mamma drikke fornøyd av koppen jeg har laget på sløyden uten at hun trenger å tviholde i den med begge hender.

 

«De snakker om at korona kommer til å vare lenger enn påske», sier mamma. Vi er kommet inn på tunet og har parkert. Jeg kan høre et lite håp i stemmen hennes, men hun prøver å holde tilbake. Hun vil ikke gi meg dårlig samvittighet hvis jeg vil dra “hjem igjen” til Oslo. Vi smeller bildørene igjen på likt og går mot inngangsdøren. Jeg er stille, og blir plutselig oppmerksom på at jeg smiler. Mamma nøler før hun for første gang siden kaien møter blikket mitt. «Så jeg har kjøpt en syv-ukers-kupong i Lotto. Kanskje vi vinner, nå når du er kommet hjem?»

Jeg snur meg mot mamma. «Jau», sier jeg på sognemål. «Eg skal ingen stader. Sjølv om me ikkje vinn».

Neste artikkel
Sett klima på læreplanen