Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Hva skjedde med emokidsa?
21.04.2020

2000-tallets emokultur så lenge ut til å ligge brakk, men har fått en renessanse på Tik Tok. Er «the rawring twenties» tiåret hvor emo endelig blir mainstream?

Du husker dem sikkert, emoene. På ungdomsskolen pleide de å sitte i et hjørne innerst i kantinen, med hodene nikkende i takt til en sang av My Chemical Romance som en av dem hadde lastet ned på Ipod Nanoen sin. Surmulende, svartkledde, bleke sjeler. Om du ikke kastet nysgjerrige blikk mot dem, var du kanskje en av dem.

 

Emosjonell, sint og usikker

Emo var både en subkultur og en mørkkledd identitet, en livsstil og et symbol for tenåringsopprør på 2000-tallet. Emokidsa passet ikke inn. Det virket som om de hatet alt og alle – men kanskje mest av alt seg selv. Den dystre fremtoningen var inspirert av goth-kulturen, som også var dominerende i samme periode. Vi snakker mørke klær, band-t-skjorter og hullete jeans. Håret ble farget svart og tupert så høyt som overhode mulig, ofte med innslag av røde eller rosa striper i luggen. Her hadde alle skrålugg og tykk eyeliner – inkludert guttene. 

Begrepet emo er i seg selv en forkortelse for «emosjonell», og er avledet av musikksjangeren «emotional rock» på 1980-tallet. Emoenes turbulente følelsesliv kom gjerne til uttrykk gjennom depressive quotes og reposting av selvskading på Tumblr. Musikk ble på samme måte brukt til å få utløp for følelser som foreldre eller klassekamerater «umulig ville forstå». Artister som My Chemical Romance, Tokio Hotel, FallOutBoy, My Bloody Valentine og Evanescence satte ord på tenåringsangst samtidig som likesinnede fans samlet seg rundt deres helt distinkte musikk- og klesstil. 

Det mest spesielle med emo-kulturen var likevel innslagene av overdrevent søte elementer som Hello Kitty, anime og Pokemon – i bunn og grunn alt som kunne kategoriseres som «kawaii», uttrykket som viser til japansk «culture of cuteness». De barnslige trekkene ble ytterligere forsterket gjennom overdreven bruk av emojis, men ikke av typen som ligger inne på Iphonen. Noen personlige favoritter er n_n, XD, UwU, men først og fremst uttrykket «rawr», som etter sigende skal bety jeg elsker deg på dinosaurspråk og har blitt symbolsk for emoenes tendens til å gjøre alt, selv staving, til uttrykk for hvor annerledes og «random» de er. 

 

Misforståtte outsidere 

For utenforstående framsto emoene som avvikere. Foreldre uttrykte sin bekymring når barna deres debuterte sin nye irrgrønne frisyre eller fylte hele huset med skrikemusikk. For mange symboliserte de svartkledde skikkelsene et slags moralsk avvik. Og kanskje var det nettopp det som tiltrakk rebelske ungdommer som ikke kunne relatere seg til den bekymringsløse popmusikken som herjet hitlistene. Emoene dyrket imaget som outsidere, samtidig som emo-fellesskapet ga en følelse av tilhørighet.

Veggen emoene satte opp mot omverdenen skjulte i virkeligheten et emosjonelt, følelsesladet indre. Musikken, moten og det relativt nye fenomenet cyberspace skapte en form for fellesskap og forståelse emoene seg i mellom. For ungdommer i en fase av livet preget av usikkerhet og identitetssøking bød emokulturen på svar og støtte fra millioner av virtuelle venner som gikk gjennom det samme.

 

Tikk takk, Tik Tok

Emo er synonymt med det forrige tiåret, da man enda hang på MySpace eller blogget på Piczo. Emoene chattet på Nettby, repostet innlegg på Tumblr og skrev fanfiction på GoSuperModel. Nå er vi inne i 2020, og en helt ny type teknologi muliggjør utviklingen av nye subkulturer. Videodelingsplatformen Tik Tok har på kort tid rukket å fostre en ny type ungdomskultur: e-girls og e-boys. 

Karakterisert av sitt pastellfargede hår, bruk av kjettinger og sikkerhetsnåler som tilbehør og hang til det melankolske er de på mange måter en ny utgave av emoene. De har stil og er “annerledes”, dog med ironisk distanse og overlegg. De bryr seg ikke om konvensjonelle kjønnsnormer, gutter sees like gjerne i den samme overdrevne sminken som jenter, og de er åpne om mental helse. Som med emoene er det et reaksjonært aspekt ved dem. Der emoene eksisterte parallelt med de Juicy Couture-kledde, populære jentene (tenk Paris Hilton) tidlig på 2000-tallet, står e-girls som motsetningen til polerte instababes som samler kulturell kapital ved å poste feriebilder fra Nice. 

Mer enn noe annet er likevel e-boys og e-girls kjennetegnet av sin sterke tilstedeværelse online. De vet hvordan de opererer med sosiale medier, holder seg oppdatert på memes og internettslang, har en nøye kuratert instagramfeed og ~aesthetic~, og ikke minst er de på Tik Tok. Videoappen har åpnet for en form for selveksponering Myspace og Tumblr kan se langt etter. Gjennom korte flimklipp kan brukere se, høre og kommunisere med hverandre på mer umiddelbare og personlige måter enn på andre sosiale medier. Enda viktigere, men ikke unikt for Tik Tok, er muligheten for iscenesettelse. Sosiale medier gir unge muligheten til å skape virtuelle personligheter. Som et resultat har e-girls og e-boys som @loveleo.o, @eve.frsr og @xepherwolf anmasset hundretusenvis av følgere og skapt personlighetskulter rundt seg selv i rekordfart. 

 

En større kulturell bevegelse?

Også utenfor Tik Tok begynner e-begrepet å få fotfeste. Sangeren Doja Cat har gjort karriere av å ha sangene sine på Tik Tok og blitt et symbol på e-girls verden over med sine tilsiktede våsete sangtekster, blushtunge sminke og synlighet på sosiale medier. På Youtube er det flust av videoer av typen «transforming myself into an e-girl». Det er tydeligvis noe misunnelsesverdig ved disse virtuelle jentene. Selv i Bergen finnes de. I forelesningene på kjønnsstudier skal det etter ryktene være mulig å få øye på e-girls utenfor rammene av telefonskjermen. Hva er det som gjør dem til de kulturelle tastemakerne de er?

I motsetning til sine stilmessige forgjengere, ønsker ikke e-girls å gjemme seg på tenåringsrommet hylgråtende av å ikke få se Tokio Hotels Bill Kaulitz spille live i 2008. De vil snarere erobre verden med sine edgy antrekk og særegne musikksmak. Der emoene var introverte og lyssky, er man en e-girl i kraft av å eksponere seg selv, stilen sin og musikksmaken sin for andre over internett. Prefikset «e» står tross alt for «electronic» ikke emosjonell. 

 

The rise and fall of emo

Da H&M begynte selge slips a la Avril Lavigne, og til og med Jonas Brothers dukket opp med skrålugg på Camp Rock, var det umulig å ta emo seriøst lenger. Selvhøytideligheten og den overdrevne dramatikken i sangtekster som «I write sins not tragedies» ble til slutt en parodi på seg selv. E-girls og e-boys derimot, dyrker ironien. På Tik Tok florerer et videoformat der diverse personer, fra Peppa Gris til intetanende lillebrødre, drikker «e-girl juice» eller sendes gjennom en «e-girl factory» og kommer ut på andre siden med nettingstrømper, vintage band-t-skjorter og bleket pannelugg. 

Likevel er det kanskje bare et spørsmål om tid før også e-girls og e-boys blir en ting fra fortiden. Når oppskriften på originalitet allerede ligger ute på internettet, går det i det hele tatt an å kalle dem en subkultur av og for outsidere? Sikkert er i hvert fall at mye av ungdomskulturen sentrert rundt «alternativitet» og innflytelse på sosiale medier, har alt å takke de opprinnelige outsiderene, emoene, for.

 

Beskrivelse av en e-girl: 

Sminke: MASSE blush, både i kinnene og på nesen. Svarte hjerter under øynene, sirlig tegnet med eyeliner. Pastellfarget hår. Ofte er luggen og resten av håret farget i to ulike farger, og vanligvis stylet i musefletter.

Klesstil: 90-tallsinspirert. E-girls er «woke» og kjøper gjerne klærne sine brukt. Nettingstrømpebukser og korte foldeskjørt, t-skjorter med diverse ironiske trykk eller bandnavn over høyhalset genser er gjennomgående. Enkelte henter inspirasjon fra streetwear og skatekultur, andre fra BDSM – e-girls kan sees i både eksklusive joggesko og lærchokere. Og, ikke minst, inspireres de av emoene.

Musikk: Soveromspop-landskapet og Billie Eilish. I det hele tatt alt som markedsføres som indie. 

 

Beskrivelse av emo:

Sminke: Mye og dramatisk sminke. Gjerne svart eyeliner, løsvipper og mye øyenskygge. Dette kombineres med likblek hud, og minimalt med bronzer og contouring. 

Hår: Tupert høyt hår, gjerne med skrålugg og innslag av ulike farger. Gjerne en svart eller hvit base med farger på tuppene av håret eller i form av striper. 

Klesstil: Band-t-skjorter kombinert med skinny jeans eller korte skolejenteskjørt. En kombo av rocka, “prøver-å-være-sexy”, hello kitty-estetikk. 

Musikk: My Chemical Romance, My Bloody Valentine, Tokio Hotel, generelt rocka skrikemusikk :-))<33

KULTURSTOFF
Hva skjedde med emokidsa?

2000-tallets emokultur så lenge ut til å ligge brakk, men har fått en renessanse på Tik Tok. Er «the rawring twenties» tiåret hvor emo endelig blir mainstream?

Du husker dem sikkert, emoene. På ungdomsskolen pleide de å sitte i et hjørne innerst i kantinen, med hodene nikkende i takt til en sang av My Chemical Romance som en av dem hadde lastet ned på Ipod Nanoen sin. Surmulende, svartkledde, bleke sjeler. Om du ikke kastet nysgjerrige blikk mot dem, var du kanskje en av dem.

 

Emosjonell, sint og usikker

Emo var både en subkultur og en mørkkledd identitet, en livsstil og et symbol for tenåringsopprør på 2000-tallet. Emokidsa passet ikke inn. Det virket som om de hatet alt og alle – men kanskje mest av alt seg selv. Den dystre fremtoningen var inspirert av goth-kulturen, som også var dominerende i samme periode. Vi snakker mørke klær, band-t-skjorter og hullete jeans. Håret ble farget svart og tupert så høyt som overhode mulig, ofte med innslag av røde eller rosa striper i luggen. Her hadde alle skrålugg og tykk eyeliner – inkludert guttene. 

Begrepet emo er i seg selv en forkortelse for «emosjonell», og er avledet av musikksjangeren «emotional rock» på 1980-tallet. Emoenes turbulente følelsesliv kom gjerne til uttrykk gjennom depressive quotes og reposting av selvskading på Tumblr. Musikk ble på samme måte brukt til å få utløp for følelser som foreldre eller klassekamerater «umulig ville forstå». Artister som My Chemical Romance, Tokio Hotel, FallOutBoy, My Bloody Valentine og Evanescence satte ord på tenåringsangst samtidig som likesinnede fans samlet seg rundt deres helt distinkte musikk- og klesstil. 

Det mest spesielle med emo-kulturen var likevel innslagene av overdrevent søte elementer som Hello Kitty, anime og Pokemon – i bunn og grunn alt som kunne kategoriseres som «kawaii», uttrykket som viser til japansk «culture of cuteness». De barnslige trekkene ble ytterligere forsterket gjennom overdreven bruk av emojis, men ikke av typen som ligger inne på Iphonen. Noen personlige favoritter er n_n, XD, UwU, men først og fremst uttrykket «rawr», som etter sigende skal bety jeg elsker deg på dinosaurspråk og har blitt symbolsk for emoenes tendens til å gjøre alt, selv staving, til uttrykk for hvor annerledes og «random» de er. 

 

Misforståtte outsidere 

For utenforstående framsto emoene som avvikere. Foreldre uttrykte sin bekymring når barna deres debuterte sin nye irrgrønne frisyre eller fylte hele huset med skrikemusikk. For mange symboliserte de svartkledde skikkelsene et slags moralsk avvik. Og kanskje var det nettopp det som tiltrakk rebelske ungdommer som ikke kunne relatere seg til den bekymringsløse popmusikken som herjet hitlistene. Emoene dyrket imaget som outsidere, samtidig som emo-fellesskapet ga en følelse av tilhørighet.

Veggen emoene satte opp mot omverdenen skjulte i virkeligheten et emosjonelt, følelsesladet indre. Musikken, moten og det relativt nye fenomenet cyberspace skapte en form for fellesskap og forståelse emoene seg i mellom. For ungdommer i en fase av livet preget av usikkerhet og identitetssøking bød emokulturen på svar og støtte fra millioner av virtuelle venner som gikk gjennom det samme.

 

Tikk takk, Tik Tok

Emo er synonymt med det forrige tiåret, da man enda hang på MySpace eller blogget på Piczo. Emoene chattet på Nettby, repostet innlegg på Tumblr og skrev fanfiction på GoSuperModel. Nå er vi inne i 2020, og en helt ny type teknologi muliggjør utviklingen av nye subkulturer. Videodelingsplatformen Tik Tok har på kort tid rukket å fostre en ny type ungdomskultur: e-girls og e-boys. 

Karakterisert av sitt pastellfargede hår, bruk av kjettinger og sikkerhetsnåler som tilbehør og hang til det melankolske er de på mange måter en ny utgave av emoene. De har stil og er “annerledes”, dog med ironisk distanse og overlegg. De bryr seg ikke om konvensjonelle kjønnsnormer, gutter sees like gjerne i den samme overdrevne sminken som jenter, og de er åpne om mental helse. Som med emoene er det et reaksjonært aspekt ved dem. Der emoene eksisterte parallelt med de Juicy Couture-kledde, populære jentene (tenk Paris Hilton) tidlig på 2000-tallet, står e-girls som motsetningen til polerte instababes som samler kulturell kapital ved å poste feriebilder fra Nice. 

Mer enn noe annet er likevel e-boys og e-girls kjennetegnet av sin sterke tilstedeværelse online. De vet hvordan de opererer med sosiale medier, holder seg oppdatert på memes og internettslang, har en nøye kuratert instagramfeed og ~aesthetic~, og ikke minst er de på Tik Tok. Videoappen har åpnet for en form for selveksponering Myspace og Tumblr kan se langt etter. Gjennom korte flimklipp kan brukere se, høre og kommunisere med hverandre på mer umiddelbare og personlige måter enn på andre sosiale medier. Enda viktigere, men ikke unikt for Tik Tok, er muligheten for iscenesettelse. Sosiale medier gir unge muligheten til å skape virtuelle personligheter. Som et resultat har e-girls og e-boys som @loveleo.o, @eve.frsr og @xepherwolf anmasset hundretusenvis av følgere og skapt personlighetskulter rundt seg selv i rekordfart. 

 

En større kulturell bevegelse?

Også utenfor Tik Tok begynner e-begrepet å få fotfeste. Sangeren Doja Cat har gjort karriere av å ha sangene sine på Tik Tok og blitt et symbol på e-girls verden over med sine tilsiktede våsete sangtekster, blushtunge sminke og synlighet på sosiale medier. På Youtube er det flust av videoer av typen «transforming myself into an e-girl». Det er tydeligvis noe misunnelsesverdig ved disse virtuelle jentene. Selv i Bergen finnes de. I forelesningene på kjønnsstudier skal det etter ryktene være mulig å få øye på e-girls utenfor rammene av telefonskjermen. Hva er det som gjør dem til de kulturelle tastemakerne de er?

I motsetning til sine stilmessige forgjengere, ønsker ikke e-girls å gjemme seg på tenåringsrommet hylgråtende av å ikke få se Tokio Hotels Bill Kaulitz spille live i 2008. De vil snarere erobre verden med sine edgy antrekk og særegne musikksmak. Der emoene var introverte og lyssky, er man en e-girl i kraft av å eksponere seg selv, stilen sin og musikksmaken sin for andre over internett. Prefikset «e» står tross alt for «electronic» ikke emosjonell. 

 

The rise and fall of emo

Da H&M begynte selge slips a la Avril Lavigne, og til og med Jonas Brothers dukket opp med skrålugg på Camp Rock, var det umulig å ta emo seriøst lenger. Selvhøytideligheten og den overdrevne dramatikken i sangtekster som «I write sins not tragedies» ble til slutt en parodi på seg selv. E-girls og e-boys derimot, dyrker ironien. På Tik Tok florerer et videoformat der diverse personer, fra Peppa Gris til intetanende lillebrødre, drikker «e-girl juice» eller sendes gjennom en «e-girl factory» og kommer ut på andre siden med nettingstrømper, vintage band-t-skjorter og bleket pannelugg. 

Likevel er det kanskje bare et spørsmål om tid før også e-girls og e-boys blir en ting fra fortiden. Når oppskriften på originalitet allerede ligger ute på internettet, går det i det hele tatt an å kalle dem en subkultur av og for outsidere? Sikkert er i hvert fall at mye av ungdomskulturen sentrert rundt «alternativitet» og innflytelse på sosiale medier, har alt å takke de opprinnelige outsiderene, emoene, for.

 

Beskrivelse av en e-girl: 

Sminke: MASSE blush, både i kinnene og på nesen. Svarte hjerter under øynene, sirlig tegnet med eyeliner. Pastellfarget hår. Ofte er luggen og resten av håret farget i to ulike farger, og vanligvis stylet i musefletter.

Klesstil: 90-tallsinspirert. E-girls er «woke» og kjøper gjerne klærne sine brukt. Nettingstrømpebukser og korte foldeskjørt, t-skjorter med diverse ironiske trykk eller bandnavn over høyhalset genser er gjennomgående. Enkelte henter inspirasjon fra streetwear og skatekultur, andre fra BDSM – e-girls kan sees i både eksklusive joggesko og lærchokere. Og, ikke minst, inspireres de av emoene.

Musikk: Soveromspop-landskapet og Billie Eilish. I det hele tatt alt som markedsføres som indie. 

 

Beskrivelse av emo:

Sminke: Mye og dramatisk sminke. Gjerne svart eyeliner, løsvipper og mye øyenskygge. Dette kombineres med likblek hud, og minimalt med bronzer og contouring. 

Hår: Tupert høyt hår, gjerne med skrålugg og innslag av ulike farger. Gjerne en svart eller hvit base med farger på tuppene av håret eller i form av striper. 

Klesstil: Band-t-skjorter kombinert med skinny jeans eller korte skolejenteskjørt. En kombo av rocka, “prøver-å-være-sexy”, hello kitty-estetikk. 

Musikk: My Chemical Romance, My Bloody Valentine, Tokio Hotel, generelt rocka skrikemusikk :-))<33

Neste artikkel
Solarpunk: gull og grønne skoger