Når hvitløksmarinert scampi er noe av det beste man kan få, er det trist at økosystemet betaler en høy pris for hver reke vi putter i kjeften. Utstrakt bruk av antibiotika, sykdomsutbrudd, vannforurensing og ødeleggelse av verdifulle mangroveskoger er noen av de negative aspektene ved scampioppdrett.

Dette har motivert Bergensbaserte ShrimpVision  til å satse på på kortreist og bærekraftig oppdrett av scampi i Norge.

– Dagens oppdrett har en del utfordringer som vi ønsker å løse, sier Sjur Øyen.

Øyen stiftet ShrimpVision sammen med Tarald Kleppa Øvrebø, som nå er daglig leder. Meryem Førli Ekerhovd er praktikant.

Øyen og Kleppa jobbet i oljebransjen frem til krisen i 2015. Oljeprisen var i fritt fall og tusenvis av arbeidsplasser forsvant.

Øyen og Kleppa ble sagt opp.

På let etter noe nytt fant de den nyoppstartede sivilingeniørlinjen for havbruk og sjømat ved Universitetet i Bergen. Da de startet selskapet var de fremdeles studenter. Målet var å gjøre noe som ikke var gjort før.

– Vi startet høsten 2018. Da oppdaget vi Studententrepenørskapsordningen til Norges forskningsråd, hvor studenter kan få 1 000 000 kroner til å realisere en forretningsidé, sier Øyen.

De kom seg gjennom nåløyet, og fikk tildelingen på én million i september 2019. Noen få dager etterpå deltok de i konkurransen Gründerhub. I tøff konkurranse med andre oppstartsbedrifter gikk ShrimpVision til finalen og vant førstepremien på 300 000 kroner.

– Vi har brukt pengene på å realisere et anlegg som mer eller mindre er tegnet fra scratch. Vi har fått lov til å klø oss i hodet over alle løsningene som har fungert godt på papiret, men som deretter dukker opp med sine utfordringer, sier han.

Fra venstre: Sjur Øyen, Tarald Kleppa Øvrebø og Meryem Førli Ekerhovd.

I dag er det lille oppdrettsanlegget fremdeles i testfasen. De har begynt i liten skala for ikke å påvirke for mange reker hvis noe skulle gå galt.

– Dette første trinnet er for å bli kjent med organismen, for biologien har alltid en overraskelse på lur. Det neste trinnet er å etablere et pilotanlegg, for å skalere dette opp slik at vi utgjør en god porsjon av det norske markedet. Videre er planen å eksportere reker til Europa, sier Øyen.

Populær reke
Scampi er den norske samlebetegnelsen på tropiske reker. Siden rekene liker seg i tropiske og subtropiske farvann, kalles de gjerne varmtvannsreker. Etterspørselen etter tropiske reker har økt betraktelig de siste tredve årene. Rekene som importeres til Norge i dag kommer langveisfra – i all hovedsak fra Sørøst-Asia.

– Hvis du kjøper scampi fra frysedisken i dag kan jeg nesten garantere deg at de er fra Vietnam, sier Øyen.

I Europa importeres det omtrent 287 000 tonn varmtvannsreker hvert år, mens det i Norge ligger på et sted rundt 2 000 tonn. ShrimpVision skal produsere knappe femti kilo i første omgang. Øyen påpeker at det ikke selges fersk scampi i Norge. Dette vil selskapet gjøre noe med.

– Vi kutter en transporttid som de færreste tenker over. En scampi du plukker ut av frysedisken på Meny eller Rema ble sannsynligvis høstet for to år siden, sier Øyen.

Likevel er de miljømessige kostnadene av transport over halve jordkloden små sammenlignet med de andre ulempene med asiatisk scampioppdrett.

Sjømatnæringens palmeolje
Scampioppdretten er en klimaversting med både lokale og globale konsekvenser. Omtrent halvparten av oppdrettsanleggene for tropiske reker finner vi i tidevannsbeltet i asiatiske land, hvor mesteparten ligger på grunnen til nedhuggede mangroveskoger. Mangroveskoger er busker og trær som vokser langs kyster, elver og elvemunninger i tropiske og subtropiske områder. Mangrovene kan lagre opptil femti ganger så mye karbon som andre tropiske skoger, noe som gjør dem nyttige for karbonfangst. I tillegg består de av et unikt dyre- og planteliv, og fungerer som en barriere som beskytter det lavtliggende fastlandet mot hard sjø.

Verdens naturfond anslår at mer enn 35 prosent av verdens mangroveskoger har gått tapt. I Sørøst-Asia regner man med at en langt større del har blitt hugget ned, nærmere 70 prosent. Dette henger tett sammen med den store rekeproduksjonen i området de siste tretti årene.

– Setter man det på spissen, kan man si at scampi har vært sjømatnæringens svar på palmeolje. Man har tatt områder med høy grad av biologisk mangfold og som har fungert godt til å binde karbon, og heller brukt det til rekeoppdrett, sier Øyen.

I første omgang hugger man ned mangroveskogene for å få plass til oppdrettsanleggene. Deretter graver man ut kanaler som forsyner anleggene med store mengder salt- og ferskvann. Dette forandrer mangroveskogenes naturlige tilstrømming av vann, som holder økosystemet i balanse. Hvis trærne får for lite ferskvann, dør de.

Saltvannet i kanalene som legges innover land ødelegger også dyrkbar jord og grunnvann i området. Det ubehandlede avfallsvannet fra oppdrettsanleggene forurenser nærliggende sjø og landområder. Avfallet er en blanding av kjemikalier og antibiotika – som skal holde rekene friske for sykdommer – og det organiske avfallet rekene etterlater seg. Når vannet i oppdrettsanlegget er tilstrekkelig skadet, må oppdretten flyttes til et nytt område. Prosessen er beskrevet i mange vitenskapelige artikler, deriblant forskningsartikkelen «Mangroves in the global climate and environmental mix» fra University of Texas.

Rekevelferd
– Overfiske og bruk av antibiotika og kjemikalier er negative sider ved scampioppdrett, men dyrevelferd er også veldig viktig for oss. Tarald og Sjur gjør alt de kan for at rekene skal ha det så bra som mulig, sier Ekerhovd, praktikant i selskapet.

Øyen forteller om eyestalk ablation, en utbredt og uetisk fremgangsmåte for at oppdretten skal gå fortere.

– Mange utenlandske oppdrettsanlegg klipper av det ene øyet på rekene for at de skal bli kjønnsmodne raskere. Da kan scampiene produsere rekeegg for neste generasjon tidligere. Dette er helt uaktuelt å gjøre i Norge, sier han.

Tarald sjekker at rekene i oppdrettsanlegget har det bra.

Rundt halvparten av all scampi på markedet er oppdrettet, resten kommer fra villfangst. Villfangsten foregår ved hjelp av bunntråling, hvor man sleper et stort garn langs havbunnen. Dette skader habitater på sjøbunnen og ødelegger korallrev. I tillegg har reketråling den største bifangsten av alle typer kommersiell fiskeri. Bifangst er når garnene tar med seg andre arter enn de de fisker etter. Bifangst knyttet til reketråling i tropiske farvann tar livet av mer enn 1,8 millioner tonn marint dyreliv hvert år, deriblant skilpadder, skate og hai. Mesteparten av bifangsten, enten død eller døende, kastes over bord. Bifangst i form av død fiskeyngel får trålerne lite penger for. Dette ender opp som fôr til oppdrettsnæringen.

Sertifiseringer løser ikke alt

Altså er begge fangstmetodene for scampi like kontroversielle. Rapporter om dårlige arbeidsforhold og lavtlønnede arbeidere bidrar til scampinæringens dystre bilde.

Med økt fokus på etisk forsvarlig og bærekraftig oppdrett og fangst av scampi de siste årene, har man fått på plass ulike sertifiseringsordninger. I Vietnam får scampioppdrettere som tar vare på mangroveskogene hjelp til å sertifisere produktene sine, som dermed kan selges for en høyere pris.

Mesteparten av scampien som selges i Norge er sertifisert. Sertifisering av produkter er et steg i riktig retning, men forskere og miljøorganisasjoner er skeptiske.

Ian Bryceson, professor emeritus ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, har forsket på scampi i over 25 år. Han er blant dem som er kritiske til Verdens naturfonds tette samarbeid med oppdrettsanleggene, og mener det er en form for grønnvasking – at produktene markedsføres som mer bærekraftige enn det de egentlig er.

Avfallsvann og pris
Professor Bryceson er generelt skeptisk til scampioppdrett som en monokultur av organismer som er langt oppe i næringskjeden. Hvorvidt ShrimpVision vil lykkes eller ikke, vil ifølge ham være et spørsmål om pris.

– Hvis folk er villige til å betale enda mer enn for rekene vi importerer fra Asia, kan det fungere. Men jeg er litt skeptisk. Det er luksusmat for rike folk i et rikt land. Hvis produksjonen til ShrimpVision er i såpass liten skala, vil miljøkonsekvensene også forhåpentligvis være av liten skala, sier Bryceson.

Professor Ian Bryceson i Malaysia da han forsket på miljøkonsekvenser av rekeoppdretten i området.FOTO: Mohammed Zambri.

Han legger vekt på at vannet i oppdrettsanlegget, og hva man skal gjøre med det, er en av de store utfordringene til ShrimpVision.

– Det jeg er mest bekymret for er utløpsvann, og hva de vil gjøre med avfallsvannet, fordi 100% resirkulering er lite sannsynlig. Utslipp av ammoniakk, nitritt og nitrat kan føre til eutrofisering og oppblomstring av rasktvoksende mikroskopiske alger som kan være giftige, sier Bryceson.

Øyen påpeker at dette er noe de jobber med. Målet er at oppdrettsanlegget skal ta i bruk resirkuleringsteknologi som lakseindustrien er langt fremme på å benytte seg av. Slik kan de minimere vannforbruket og ta vare på avfallsstoffene rekene produserer, så de inngår som innsatsfaktor i biogassproduksjon.

– Her kan vi benytte oss av en steinrøys i Norge hvor det er lav biodiversitet og koble oss til et smelteverk som har mye spillvarme og bruke teknologien som laksenæringen har vært med å bygge opp, for å kunne produsere et alternativ til rekene som importeres fra Sørøst-Asia, sier Øyen.

Tropiske reker på Marineholmen

I Norge er det foreløpig få som har begitt seg ut på scampieventyr.

– Motivasjonen vår var å skape noe eget. Kanskje få kjenne på noe liknende som laksepionerene da de startet, for i norsk sammenheng er dette helt nytt. Det er en annen konkurrent i Rogaland, og så finnes det et par initiativer i Nordland, sier Øyen.

Siden scampi er en fremmed art i norsk fauna, er det flere restriksjoner på å drive oppdrett av den. Etter en lang prosess med mye byråkrati kunne de endelig la rekene svømme fritt i bassenget på Marineholmen.

– 24. januar i år kom endelig rekene til Norge. De dukket opp som fem milligram såkalte postlarver, omtrent like store som den ytterste delen av en lillefingernegl, og er gjennomsiktige, sier Øyen.

Det tar tre til fem måneder før rekene er i spiseklar størrelse. Etter planen er det første partiet med reker klare mot slutten av mai.

– Vi startet med et parti på 2000 rekelarver importert fra Florida. Vi har holdt en oversikt på hvor mange reker som dør underveis, så skal det bli spennende å se når vi kommer til avslutningen av prosjektet. Én ting er det teoretiske, og det er noe helt annet å faktisk stå der med rekene i hånden, sier Øyen.

Det er mange uforutsette utfordringer i lukkede oppdrettsbasseng. Heldigvis kan selskapet dra nytte av teknologi og kompetanse på akvakultur man har bygget opp lokalt.

– Bergen er virkelig langt fremme på akvakultur i Norge og verden, og vi er heldige som sitter midt i smørøyet. Her på Marineholmen har vi verdens fremste eksperter på feltet som vi kan gå og rådføre oss med over en kaffekopp, legger han til.

En av kongerrekene fra anlegget til ShrimpVision.

Rekevisjonens vei videre
ShrimpVision har store ambisjoner. De legger allerede planer for oppskalert produksjon i form av et landanlegg. Om det skal ligge ved en fjordtarm eller storby, er ennå usikkert.

– Vi er i dialog med flere som er interesserte og har områder til disposisjon. Hvis vi kommer opp med et godt konsept, vil det nok være en del politiske krefter involvert. Lokalproduserte akvatiske proteiner er det mange som har interesse av, sier Kleppa.

For å varme opp vannet til oppdrettsanlegget vil de bruke termisk energi som går til spille fra smelteverk eller andre industrianlegg.

– Eksempelvis i aluminiumsproduksjon er det mye spillvarme. Vi mener at det er smartere å bruke denne varmen til rekeproduksjon, enn at den går rett i sjøen, sier Øyen.

Får de det til, håper ShrimpVision på å bli en etablert merkevare, en bærekraftig og kortreist proteinkilde. De vil at de norskoppdrettede kongerekene skal bli et reelt alternativ til de utenlandske.

– Om alt går som planlagt ønsker vi å kunne servere fersk scampi i 2021. I motsetning til fisk som trenger to eller fire år krever ikke rekene mer enn seks måneder, sier Øyen.

Selv om det har gått fort for selskapet, gjenstår det å se om vi kan spise kortreist, tilnærmet fersk, hvitløksmarinert scampi om et par år, og om vi har råd til den.

LES OGSÅ: Fra pungshots til studentavis