Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
08.09.2020
SAMFUNNSTOFF
Beirut i fyr og flamme

Hvor mange kriser skal til før Libanon kollapser? Kanskje er den solidariske sivilbefolkningen korrupsjonsstatens siste håp.

Hvordan kunne en eksplosjon den aller største registrert i en hovedstad noen gang inntreffe midt i Libanons maktsentrum Beirut? For å få svar på dette må vi ta noen skritt tilbake og se nøyere på Libanons kaotiske fortid, preget av krise etter krise. Vi snakker mistillit, politisk vanstyre og stadig økende sosiale forskjeller.

 

Politisk paralyse 

Etter 15 år med borgerkrig mellom samtlige av landets politiske- og religiøse grupperinger, kom Taif-avtalen i 1989. Avtalen tok sikte på å skape en jevnere maktfordeling, da kristne libanesere tradisjonelt hadde og har dominert den voksende muslimske befolkningen. Dette var også tidspunktet hvor det nåværende politiske systemet tok form og makten ble fordelt mellom landets religiøse grupper. Avtalen dikterer at presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, forsvarssjefen gresk-ortodoks, mens formannen for nasjonalforsamlingen skal være sjiamuslim. Alle gruppene representeres i nasjonalforsamligen, men antall kristne og muslimer skal alltid være likt fordelt. Likevel har landet vært preget av stor politisk uro i etterkant av borgerkrigen, og de politiske skillelinjene har bare blitt forsterket. 

 

Rafik Hariri ble innsatt som statsminister etter reformene, men da han ble offer for et attentat i 2005 deltes Libanon på nytt. To fraksjoner trådte fram basert på hvem man trodde hadde skylden for drapet på statsministeren: 8. mars-alliansen og 14. mars-alliansen. De to politiske blokkene har gjort landet til offer for en politisk paralyse: Politikerne klarer ikke å enes om ny politikk. Som en direkte følge av den manglende politiske handlekraften, kom søppelkrisen i 2016. Landets største søppelfylling ble stengt i en måned, ettersom kontrakten med avfallsselskapet ikke ble fornyet, og gatene ble fylt opp med søppel. 2016 var også året hvor landet fikk sitt første statsbudsjett på tolv år. 

 

Korrupsjonskriser 

Det er ikke bare mangelen på politisk handlekraft som skaper kvalme: Tross at landet holder demokratiske valg, er det penger og korrupsjon som bestemmer hvem som tildeles maktposisjonene. Stemmegivere får betalt for å avgi spesifikke stemmer, offentlige stillinger brukes som bestikkelser uten at man faktisk trenger å møte på jobben, og de viktige posisjonene går til elitens venner og bekjente. Det blir dermed vanskeligere for utenforstående å tre inn i politikken, som igjen skaper mistillit blant velgerne. Dette ble bristepunktet for befolkningen, og resulterte i månedlange protester fra oktober 2019. Befolkningen ville ha slutt på systematisk korrupsjon og politisk vranglås, men også innblanding i innenrikspolitikk fra utenforstående makter. 

 

Freedom House, som måler graden av frihet i verdens land, beskriver korrupsjonskrisen I Libanon som rene sykdommen. Det politiske vanstyret har nemlig fått en rekke økonomiske konsekvenser: Libanon har det tredje høyeste gjeldsnivået målt mot BNP i verden, og fikk i 2018 streng beskjed fra det internasjonale pengefondet (IMF) om å gjennomføre krisetiltak for å få det offentlige forbruket ned på et forsvarlig nivå. I tillegg medførte valutakollapsen i 2019 en finanskrise, som igjen førte til at sparepengene til befolkningen forsvant. Også Électricité du Liban, landets primære strømleverandør, ble et korrupsjonsoffer, men har vært preget av problemer siden etterdønningene av borgerkrigen. De klarer i dag kun å dekke halvparten av landets strømbehov, som gjør at strømbrudd har blitt en daglig rutine. 

 

Finnes det håp?

Befolkningens opprør mot styresettet begynte allerede i fjor høst, men ser foreløpig ikke ut til å avta. Den daværende tatsministeren måtte gå av etter masseprotestene i 2019, og den etterfølgende regjeringen meldte sin avgang etter lignende protester i august. Libanon utsettes for stadig nye kriser, og som om dette ikke var nok, kom meldingen om at store deler av Beirut var totalødelagt etter en eksplosjon tidligere i sommer. 220 mennesker døde, og langt flere ble skadet. På havnen lå det lagret 2750 tonn med ammoniumnitrat, som tilsvarer 3000 ganger så mye som ble brukt til å sprenge regjeringskvartalet vårt i 2011. I motsetning til 22. juli 2011, har derimot Libanons regjering visst om lageret i seks år. Likevel ble ingenting gjort. Eksplosjonen, samt den økonomiske og finansielle krisen, skyldes altså vanstyre fra den korrupte politiske eliten i landet. Spørsmålet er – finnes det noe som helst håp igjen for Libanon? 

I et intervju med NRK, sier Paula Yacoubian (opposisjonspolitiker og frivillig hjelpearbeider etter eksplosjonen, red.anm.): «De visste at dette ville skje, men de brydde seg ikke. Alt de bryr seg om er å stjele stadig mer penger. Det er deres eneste agenda». Yacoubian håper at hennes stemme vil være med på å hjelpe, men tror systematisk endring krever større handlekraft – en revolusjon. Videre mener hun at det ikke bare er korrupsjonen som må ta slutt. Hele det politiske styresettet må endres, da det har ført til økonomisk kollaps. Tine Gade, seniorforsker ved NUPI, er enig i dette. Hun skriver i et leserinnlegg til Aftenposten 6. august at kun økonomiske, politiske og juridiske reformer kan redde landet – samt en reell kamp mot korrupsjon.

Befolkningen i Libanon er svært høyt utdannet, og solidariteten i sivilsamfunnet er stor. Bilder fra Beirut viser frivillige unge mennesker som strømmer til gatene for å rydde opp etter ødeleggelsene. Dette bildet gir i seg selv et snev av forventning, men la oss ikke glemme at Libanon, som resten av verden, befinner seg midt i en pandemi som forsterker allerede eksisterende utfordringer. Landets president, Michel Aoun, må gå om Libanon skal havne på rett kjøl. Aoun er tross alt selv en del av systemet han har som oppgave å forandre. Kritikken har ikke latt vente på seg – befolkningen har ingen tid å miste. Kanskje er det nettopp folkets styrke som vil skape en bedre fremtid?

SAMFUNNSTOFF
Beirut i fyr og flamme

Hvor mange kriser skal til før Libanon kollapser? Kanskje er den solidariske sivilbefolkningen korrupsjonsstatens siste håp.

Hvordan kunne en eksplosjon den aller største registrert i en hovedstad noen gang inntreffe midt i Libanons maktsentrum Beirut? For å få svar på dette må vi ta noen skritt tilbake og se nøyere på Libanons kaotiske fortid, preget av krise etter krise. Vi snakker mistillit, politisk vanstyre og stadig økende sosiale forskjeller.

 

Politisk paralyse 

Etter 15 år med borgerkrig mellom samtlige av landets politiske- og religiøse grupperinger, kom Taif-avtalen i 1989. Avtalen tok sikte på å skape en jevnere maktfordeling, da kristne libanesere tradisjonelt hadde og har dominert den voksende muslimske befolkningen. Dette var også tidspunktet hvor det nåværende politiske systemet tok form og makten ble fordelt mellom landets religiøse grupper. Avtalen dikterer at presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, forsvarssjefen gresk-ortodoks, mens formannen for nasjonalforsamlingen skal være sjiamuslim. Alle gruppene representeres i nasjonalforsamligen, men antall kristne og muslimer skal alltid være likt fordelt. Likevel har landet vært preget av stor politisk uro i etterkant av borgerkrigen, og de politiske skillelinjene har bare blitt forsterket. 

 

Rafik Hariri ble innsatt som statsminister etter reformene, men da han ble offer for et attentat i 2005 deltes Libanon på nytt. To fraksjoner trådte fram basert på hvem man trodde hadde skylden for drapet på statsministeren: 8. mars-alliansen og 14. mars-alliansen. De to politiske blokkene har gjort landet til offer for en politisk paralyse: Politikerne klarer ikke å enes om ny politikk. Som en direkte følge av den manglende politiske handlekraften, kom søppelkrisen i 2016. Landets største søppelfylling ble stengt i en måned, ettersom kontrakten med avfallsselskapet ikke ble fornyet, og gatene ble fylt opp med søppel. 2016 var også året hvor landet fikk sitt første statsbudsjett på tolv år. 

 

Korrupsjonskriser 

Det er ikke bare mangelen på politisk handlekraft som skaper kvalme: Tross at landet holder demokratiske valg, er det penger og korrupsjon som bestemmer hvem som tildeles maktposisjonene. Stemmegivere får betalt for å avgi spesifikke stemmer, offentlige stillinger brukes som bestikkelser uten at man faktisk trenger å møte på jobben, og de viktige posisjonene går til elitens venner og bekjente. Det blir dermed vanskeligere for utenforstående å tre inn i politikken, som igjen skaper mistillit blant velgerne. Dette ble bristepunktet for befolkningen, og resulterte i månedlange protester fra oktober 2019. Befolkningen ville ha slutt på systematisk korrupsjon og politisk vranglås, men også innblanding i innenrikspolitikk fra utenforstående makter. 

 

Freedom House, som måler graden av frihet i verdens land, beskriver korrupsjonskrisen I Libanon som rene sykdommen. Det politiske vanstyret har nemlig fått en rekke økonomiske konsekvenser: Libanon har det tredje høyeste gjeldsnivået målt mot BNP i verden, og fikk i 2018 streng beskjed fra det internasjonale pengefondet (IMF) om å gjennomføre krisetiltak for å få det offentlige forbruket ned på et forsvarlig nivå. I tillegg medførte valutakollapsen i 2019 en finanskrise, som igjen førte til at sparepengene til befolkningen forsvant. Også Électricité du Liban, landets primære strømleverandør, ble et korrupsjonsoffer, men har vært preget av problemer siden etterdønningene av borgerkrigen. De klarer i dag kun å dekke halvparten av landets strømbehov, som gjør at strømbrudd har blitt en daglig rutine. 

 

Finnes det håp?

Befolkningens opprør mot styresettet begynte allerede i fjor høst, men ser foreløpig ikke ut til å avta. Den daværende tatsministeren måtte gå av etter masseprotestene i 2019, og den etterfølgende regjeringen meldte sin avgang etter lignende protester i august. Libanon utsettes for stadig nye kriser, og som om dette ikke var nok, kom meldingen om at store deler av Beirut var totalødelagt etter en eksplosjon tidligere i sommer. 220 mennesker døde, og langt flere ble skadet. På havnen lå det lagret 2750 tonn med ammoniumnitrat, som tilsvarer 3000 ganger så mye som ble brukt til å sprenge regjeringskvartalet vårt i 2011. I motsetning til 22. juli 2011, har derimot Libanons regjering visst om lageret i seks år. Likevel ble ingenting gjort. Eksplosjonen, samt den økonomiske og finansielle krisen, skyldes altså vanstyre fra den korrupte politiske eliten i landet. Spørsmålet er – finnes det noe som helst håp igjen for Libanon? 

I et intervju med NRK, sier Paula Yacoubian (opposisjonspolitiker og frivillig hjelpearbeider etter eksplosjonen, red.anm.): «De visste at dette ville skje, men de brydde seg ikke. Alt de bryr seg om er å stjele stadig mer penger. Det er deres eneste agenda». Yacoubian håper at hennes stemme vil være med på å hjelpe, men tror systematisk endring krever større handlekraft – en revolusjon. Videre mener hun at det ikke bare er korrupsjonen som må ta slutt. Hele det politiske styresettet må endres, da det har ført til økonomisk kollaps. Tine Gade, seniorforsker ved NUPI, er enig i dette. Hun skriver i et leserinnlegg til Aftenposten 6. august at kun økonomiske, politiske og juridiske reformer kan redde landet – samt en reell kamp mot korrupsjon.

Befolkningen i Libanon er svært høyt utdannet, og solidariteten i sivilsamfunnet er stor. Bilder fra Beirut viser frivillige unge mennesker som strømmer til gatene for å rydde opp etter ødeleggelsene. Dette bildet gir i seg selv et snev av forventning, men la oss ikke glemme at Libanon, som resten av verden, befinner seg midt i en pandemi som forsterker allerede eksisterende utfordringer. Landets president, Michel Aoun, må gå om Libanon skal havne på rett kjøl. Aoun er tross alt selv en del av systemet han har som oppgave å forandre. Kritikken har ikke latt vente på seg – befolkningen har ingen tid å miste. Kanskje er det nettopp folkets styrke som vil skape en bedre fremtid?

Neste artikkel
Et ærlig bydelsportrett