Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen
08.09.2020

I denne nye spalten tar Stoff et skjønnlitterært dypdykk inn i helt vanlige øyeblikk.

Nygård – Danmarksplass

Jeg har stilt meg akkurat sånn at den fremste døren havner rett foran meg når bybanen stanser. Banen er ganske full, men jeg må med. Jeg har allerede stått over en full bane, nå vil jeg bare hjem. Jeg og en liten gjeng venter mens noen haster av banen: en mann med trillebag og en dame som har vært på tur med to hunder. En annen dame, på kanskje femti, skjener inn foran meg og dunker meg i skulderen. Hun må først på, gudene vet hvorfor. Jeg tusler etter henne og ser at hun setter seg ved siden av en jente på min alder. Jenten har munnbind på og prøver å ake seg så langt inn mot vinduet som mulig mens hun stirrer ut mot stimen av mennesker. Det ser ut som om hun skal på jobb. 

 

Jeg stiller meg på en ståplass – alle de andre som kom på gjør det samme og snart står vi som sild i tønne. Vi ignorerer påminnelsene om avstand på oppslagene rundt oss og blir stående nærme døren. Ingen andre enn damen på femti vil bryte den uskrevne regelen ved å sette seg ved siden av noen. Bybanen setter seg i bevegelse med et rykk. Det har blitt en vane hos meg å automatisk se etter de som står ustøtt og kommer til å falle idet bybanen setter fart. I dag er det en mann med hendene i lommene og Brann-skjerf som er på vei mot firersetene. Han tumler fremover noen skritt før han setter seg. Folk trekker seg unna når han kommer nær, men han virker å ha hodet et annet sted og hoster åpent ut i luften.

 

Vi stopper på Florida. En ung mann halvsover på en av benkene i bybaneskuret. Han oppdager plutselig at bybanen ankommer og får fart på seg. Mannen kunne vært en hvilken som helst student, hadde det ikke vært for de mange bittesmå plastrene på leggene og den tungt fremoverbøyde posituren. I hendene har han en kurv med mer eller mindre sammenraskede ting: en haug med pakkenelliker, noen pledd, en klokke, en kaktus, noen tomme vaser. Etter mye om og men får han til slutt kommet seg inn døren, hvor han blir stående og svaie en stund. Det er først når han ser opp at han innser at bybanen er for full for ham og kurven. Plutselig bestemmer han seg for å gå ut igjen, men avgjørelsen kommer for sent. Bybanen har allerede kjørt fra stoppet. 

 

Han blir stående og ordne med sakene sine foran døren og rope høylytt til sjåføren at han vil av. Banningen blir avbrutt av en slimete hoste og han griper etter noe å holde seg i. Folk skvetter unna og snur seg vekk. Noen går enda lenger og finner et munnbind i vesken eller trekker jakken opp mot nesen. Jeg ser hvordan en av mennene som står nærmest har festet blikket på den narkomane. Han ser med avsmak på fangsten i den narkomanes skattekurv. Som de andre passasjerene, virker han lidenskapelig opptatt av sitt eget smittevern. «Vis hensyn» leser jeg på plakaten bak ham. «…hoste sprer smitte». Selv skal jeg ut på neste stopp og er glad for at avstigningen på Danmarksplass er på motsatt side. 

 

Jeg sniker meg forbi den narkomane, som ikke har fått med seg at vi har stoppet og som fremdeles banner. Rett utenfor døren er det blitt kork. På blindemarkeringen står en elsparkesykkel og sperrer. De som skal på har plassert seg rundt, tilsynelatende uvitende om at det går an å flytte den. Jeg blir knuffet i ryggen av den frekke damen på femti. Hun skal ut og kan ikke forstå hva jeg somler med. Jeg snubler i sparkesykkelen og faller inn i en mann med øreklokker som går i sin egen verden. Han ser forskremt opp på meg. «Unnskyld», mumler jeg, og trekker til meg hendene, mens jeg tenker på sannsynligheten for at han har korona. Han ser ut til å tenke det samme om meg. Knuffedamen raser videre.

 

Den narkomane er ikke fullt så heldig som meg. Han har omsider fått med seg alle pakkenellikene sine og har kastet seg ut døren. Han skal ikke være for sen for avstigning denne gangen. Men ikke bare snubler han i sparkesykkelen, han formelig flyr over den. Klokken, en vase og kaktusen – ja, alt i kurven strøs utover fortauet. Jeg har hastet videre, men snur meg nå og da for å sjekke om han har kommet seg på beina. Han har rasket sammen det meste og har satt kursen mot undergangen til legevaktens koronatestsenter. Jeg stopper og lurer et øyeblikk på om han skal inn for å teste seg. Men nei, med tiltakende hoste peiser han forbi, og forsvinner rundt et hushjørne.

KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen

I denne nye spalten tar Stoff et skjønnlitterært dypdykk inn i helt vanlige øyeblikk.

Nygård – Danmarksplass

Jeg har stilt meg akkurat sånn at den fremste døren havner rett foran meg når bybanen stanser. Banen er ganske full, men jeg må med. Jeg har allerede stått over en full bane, nå vil jeg bare hjem. Jeg og en liten gjeng venter mens noen haster av banen: en mann med trillebag og en dame som har vært på tur med to hunder. En annen dame, på kanskje femti, skjener inn foran meg og dunker meg i skulderen. Hun må først på, gudene vet hvorfor. Jeg tusler etter henne og ser at hun setter seg ved siden av en jente på min alder. Jenten har munnbind på og prøver å ake seg så langt inn mot vinduet som mulig mens hun stirrer ut mot stimen av mennesker. Det ser ut som om hun skal på jobb. 

 

Jeg stiller meg på en ståplass – alle de andre som kom på gjør det samme og snart står vi som sild i tønne. Vi ignorerer påminnelsene om avstand på oppslagene rundt oss og blir stående nærme døren. Ingen andre enn damen på femti vil bryte den uskrevne regelen ved å sette seg ved siden av noen. Bybanen setter seg i bevegelse med et rykk. Det har blitt en vane hos meg å automatisk se etter de som står ustøtt og kommer til å falle idet bybanen setter fart. I dag er det en mann med hendene i lommene og Brann-skjerf som er på vei mot firersetene. Han tumler fremover noen skritt før han setter seg. Folk trekker seg unna når han kommer nær, men han virker å ha hodet et annet sted og hoster åpent ut i luften.

 

Vi stopper på Florida. En ung mann halvsover på en av benkene i bybaneskuret. Han oppdager plutselig at bybanen ankommer og får fart på seg. Mannen kunne vært en hvilken som helst student, hadde det ikke vært for de mange bittesmå plastrene på leggene og den tungt fremoverbøyde posituren. I hendene har han en kurv med mer eller mindre sammenraskede ting: en haug med pakkenelliker, noen pledd, en klokke, en kaktus, noen tomme vaser. Etter mye om og men får han til slutt kommet seg inn døren, hvor han blir stående og svaie en stund. Det er først når han ser opp at han innser at bybanen er for full for ham og kurven. Plutselig bestemmer han seg for å gå ut igjen, men avgjørelsen kommer for sent. Bybanen har allerede kjørt fra stoppet. 

 

Han blir stående og ordne med sakene sine foran døren og rope høylytt til sjåføren at han vil av. Banningen blir avbrutt av en slimete hoste og han griper etter noe å holde seg i. Folk skvetter unna og snur seg vekk. Noen går enda lenger og finner et munnbind i vesken eller trekker jakken opp mot nesen. Jeg ser hvordan en av mennene som står nærmest har festet blikket på den narkomane. Han ser med avsmak på fangsten i den narkomanes skattekurv. Som de andre passasjerene, virker han lidenskapelig opptatt av sitt eget smittevern. «Vis hensyn» leser jeg på plakaten bak ham. «…hoste sprer smitte». Selv skal jeg ut på neste stopp og er glad for at avstigningen på Danmarksplass er på motsatt side. 

 

Jeg sniker meg forbi den narkomane, som ikke har fått med seg at vi har stoppet og som fremdeles banner. Rett utenfor døren er det blitt kork. På blindemarkeringen står en elsparkesykkel og sperrer. De som skal på har plassert seg rundt, tilsynelatende uvitende om at det går an å flytte den. Jeg blir knuffet i ryggen av den frekke damen på femti. Hun skal ut og kan ikke forstå hva jeg somler med. Jeg snubler i sparkesykkelen og faller inn i en mann med øreklokker som går i sin egen verden. Han ser forskremt opp på meg. «Unnskyld», mumler jeg, og trekker til meg hendene, mens jeg tenker på sannsynligheten for at han har korona. Han ser ut til å tenke det samme om meg. Knuffedamen raser videre.

 

Den narkomane er ikke fullt så heldig som meg. Han har omsider fått med seg alle pakkenellikene sine og har kastet seg ut døren. Han skal ikke være for sen for avstigning denne gangen. Men ikke bare snubler han i sparkesykkelen, han formelig flyr over den. Klokken, en vase og kaktusen – ja, alt i kurven strøs utover fortauet. Jeg har hastet videre, men snur meg nå og da for å sjekke om han har kommet seg på beina. Han har rasket sammen det meste og har satt kursen mot undergangen til legevaktens koronatestsenter. Jeg stopper og lurer et øyeblikk på om han skal inn for å teste seg. Men nei, med tiltakende hoste peiser han forbi, og forsvinner rundt et hushjørne.

Neste artikkel
Se og hør, her og nå #40