– Vi må tenke nytt i en verden hvor det er en risiko for at vi går tom for ressurser.

Dette svarer førsteamanuensis ved NHH, Lars Jacob Tynes Pedersen, når vi spør han om hvorfor sirkulær økonomi er viktig akkurat nå. De seneste årene har han, som flere forskere som arbeider i krysset mellom miljø og økonomi, fremhevet et alternativt økonomisk system: sirkulærøkonomi. Den sirkulære økonomien er først og fremst er en systemmodell som kan si oss noe om hvordan vi kan bedrive økonomi på en måte som gjør at vi ikke bruker opp ressursene våre. 

– Vår eksisterende økonomiske modell jobber etter en bruk og kast-logikk, sier han.

Bruk og kast-logikken tar utgangspunkt i at ressursene er evige. Pedersen forklarer at dette ikke er tilfelle, og at vi kan gå tom når som helst.

Så hva er det som skal til for at dette sirkulære skiftet skal skje?

– For å iverksette sirkulærøkonomi i samfunnet trengs det en systemendring.

Pedersen mener at lovverket må legge til rette for at det lønner seg å drive med sirkulær økonomi, og at næringslivet endrer hvordan de jobber. Han trekker frem Telias «swap»-kampanje som et godt eksempel på dette. De har nå en forretningsmodell som gjør at de blir nødt til å ta imot gamle mobiler og gi ut nye når kunden ønsker det. 

– Dette høres kanskje ikke direkte sirkulært ut, men det vil si at det er i mobilprodusenten og Telias interesse å lage mobilene slik at det er mulig å fikse dem når de får dem inn igjen, for så å selge dem – eller delene – videre. 

Pedersen legger til at vi bare så vidt har begynt med den sirkulære endringen her i Norge. Ifølge Circular Gap Report 2020 er 2,4% av Norges økonomi sirkulær. Nederland sin sirkulære økonomi ligger til sammenligning på 24%.

Insentiver til evig liv

– Selskaper blir først og fremst nødt til å lage produkter som varer, eller lage nye forretningsmodeller basert på prinsipper om livstidsgaranti: Forretningsmodeller som tar hele livssyklusen til produktet med i betraktningen, sier Pedersen.

Bransjer som er mer regulerte, som for eksempel byggebransjen, vil kunne oppleve et raskere skifte til sirkulær økonomi.  

– Om vi endrer lovene og legger opp til at det skal lønne seg mer å for eksempel demontere et bygg og bruke materialene om igjen i stedet for å kaste dem, er vi allerede på god vei mot et sirkulært samfunn. 

Han nevner også muligheten for å gå tilbake til mer standardiserte plastflasker som bedriftene kan hente tilbake og fylle på, slik som man tidligere hentet cola- og melkeflasker for å fylle dem opp igjen på fabrikken. 

Vinmonopolet har nå, blant annet, begynt med flasker som kan pantes. Pedersen kaller dette retrovasjon: å kombinere innovasjon med tradisjon ved å gå tilbake til slik man gjorde ting før. 

Misvisende miljømerking

Mengden avfall vi produserer som samfunn øker stadig. Dette gjør også at det haster å få til en overgang til et mer sirkulært system. Ifølge SSB produserte Norge i 2018 11,8 millioner tonn avfall, til sammenligning med 7,1 millioner i 1995. Dette inkluderer industriavfall. Man regner med at norske husholdninger produserer 427 kilo avfall hvert år.

Stoff møter Tina Skudal, kommunikasjonsrådgiver i Bergensområdets interkommunale renovasjonsselskap (BIR) på et avfallsanlegg på Minde.  

– Bergens renovasjonsselskap ligger på topp i Norge på å levere rengjort plastemballasje videre. Vi leverer plast der kun 3,3 prosent har forurensninger, mens landssnittet ligger på 10 prosent, sier Skudal fornøyd.

Det er nemlig ikke alt av det som leveres til gjenvinning som kan resirkuleres.

– Det er ikke så enkelt å gjenvinne plast. Mye av problemet er at det er så utrolig mange forskjellige plasttyper. Ofte er de limt sammen og umulige å lese for maskinen, sier Skudal.

Hun forklarer at de hele tiden jobber med å bli bedre på å gjenvinne det de får inn, men er enig med Pedersen i at man må jobbe på flere plan for å få til en sirkulær økonomi: 

– Vi er gode til å håndtere søppelet vårt riktig, men markedet lager håpløse produkter som er vanskelige å gjenvinne, sier hun.

Blant synderne er svart plast, som ikke kan leses av maskinene, og fargede eggekartonger.

– Tenk så mye kjemikalier vi må bruke for å bleke eggekartongene før vi i det hele tatt kan gjøre noe med dem. På eggekartongene står det tydelig at de kan gjenvinnes som papp, noe som er løgn og feilmerking.

For at de skal kunne gjenvinne mer og bidra til et sirkulært samfunn på best mulig måte, er de avhengig av at produsentene følger etter og lager produkter som er lettere å gjenvinne, forklarer Skudal.

Plastproblemet løftes i kunsten

Norges enorme avfallsmengder opptar også kunsten. Gründer Inge Kvivik fra Kristiansand lager brukskunst av plast han finner i havet. Han er brettseiler, og kommer over mye plast når han er ute på sjøen. I prosjektet «Sjøløve» samler han denne plasten, smelter det om og lager noe som andre kan ha bruk for.

Hva fikk deg til å lage kunst av søppel fra havet?

– Jeg har alltid vært opptatt av havet, men da jeg så verkene til kunstner Chris Jordan endret det seg virkelig for meg. Det er bilder av albatrossers magesekker, fulle av plast. Jeg kjente at «shit, dette her er viktig, det har jeg lyst til å belyse,» sier Kvivik.

Ikke alt Kvivik plukker med seg blir gjenvunnet, da ikke alle typer plast kan smeltes om til bruksgjenstander. Av og til har det vært nødvendig for ham å finne plasten andre steder enn i havet. Han understreker at han aldri kjøper ny plast, men at han overtar plast fra butikker, som ellers ville endt opp som søppel. 

– Plast er et dårlig materiale å jobbe med. Spesielt det som har vært i sjøen og er forringet av tid og vann, forklarer han. 

Til tross for at Kvivik i dag lever av plastkunst mener han at vi ikke kan fortsette å produsere plast dersom vi ønsker et mer sirkulært samfunn.

– Det brytes aldri ned. Plast er en designtabbe.