Linn Ullmanns populære bok De Urolige fra 2005 er blitt teater, og spilles på Den Nationale Scene som første teater i landet. Den selvbiografiske skildringen av Ullmanns oppvekst med de to kulturelle tungvekterne Liv Ullmann og Ingmar Bergman er sterk og ærlig, og som skapt for scenen. Denne forventningen har regissør, oversetter og dramaturg Annika Silkeberg virkelig klart å innfri.

Scenisk minimalisme med relasjoner i fokus

Scenen er bygget opp av planker som vegger og gulv. Lyset er dempet og rommet er mørkt. Alt er lagt i svarte og hvite nyanser, og langs veggen ligger hauger med klare og halvfulle plastflasker. I bakgrunnen flagrer et bilde av bølger, oppløst som en syv millimetersfilm: nostalgisk. Midt på scenen står et vannbasseng med svarte bånd stikkende opp. Er det hår? Er det nifse havvesener? Først når stykket begynner viser det seg å være sløyfene til flere titalls tåspissko. Messende sang skaper en dirrende og fjern atmosfære.

De tre på scenen – mor, far og barn – er kledd relativt likt i brunt og hvitt. Men noe skurrer: noe tilsier at de ikke hører sammen likevel. Ettersom stykket skrider frem er det nettopp mangelen på familietilhørighet som er tema. Datteren, spilt av Susann Bugge Kambestad, fører ordet. Hennes skildring av foreldrene er rå og ærlig. De har vært for opptatte av sine egne demoner og kunstneriske karrierer til å være tilstede som foreldre for datteren. Foreldrene, spilt av Marianne Nielsen og Gerald Pettersen, er tilhørere og spiller ut noen av barndomsminnene. De svarer og korrigerer. Datteren er et barn av to barn, to kunstnere som er så inne i sin egen verden at det ikke er plass til flere enn dem selv. Som et kunstnerisk verk er datteren blitt improvisert frem, abort valgt bort. Som når teppet går opp og skuespillerne trer inn, faller datteren inn i forelderens regi. De snakker om henne som om hun skulle vært en karakter som skal utvikles. 

På armlengdes avstand vokser barnet opp. Hvordan takler datteren fraværet? Voksent og mer modent enn de to voksne. Gjennom ballett flykter hun fra virkeligheten hvor hun må være sin egen forelder. Skoene over bassenget drypper ned i vannet og danner et evig regnvær, som en påminnelse om datterens problematiske tilstedeværelse.

Voksne barn og barnslige voksne

Noe av det mest imponerende i omgjøringen fra bok til teaterstykke er at Linn Ullmanns særegne skrivestil er bevart. I Silkebergs iscenesettelse klarer man å formidle alvor i Ullmanns ånd: på en klar og rå, men samtidig lun og humoristisk måte. I så måte er Susann Bugge Kambestad et funn: Hun er rørende i rollen som datteren. Sviktet, men samtidig sterk, tar hun oppgjør med hva det vil si å ta ansvar for et barn. Kambestad klarer å balansere den milde og klare fortellerrollen med den drepende sarkasmen som ligger i datterens fortelling. På naturlig og intenst vis formidler Kambestad datterens desperasjon etter omsorg og varme fra foreldrene. Særlig er desperasjonen etter moren hjerteskjærende.

Å være kunstner fullt og helt

Moren og faren sine perifere roller i datterens liv reflekteres i at de ikke får like stor plass på scenen. Tilbakeholdenheten reflekteres i rolletolkningen. Gerald Pettersens tolkning av faren er preget av underdrevet spill. Pettersen gjør faren til en stille, men samtidig tydelig skikkelse  i datterens liv, noe som passer karakteren godt. Farens forfall inn i alderdommen blir imidlertid ikke så rørende som den kunne ha blitt. Til det er karakteren for distansert og tolkningen for nedtonet. Å la faren dø uten for mange følelser reflekterer også datterens forhold til ham – hengivent, men ikke altoverskyggende. Det er mer en gammel venn som dør enn en farsfigur.

Kontrasten er tydelig mellom faren og moren. Der han er stille og sublim, er hun kunstner med følelsene utenpå kroppen. Morsrollen virker for henne mer som en rolletolkning enn en virkelig situasjon. Hun forholder seg til datteren når hun har overskudd, ellers er det hennes demoner og mange kjærester som tar fokuset. I rollen som mor er Marianne Nielsen absolutt virkningsfull, men hun kan av og til bli en anelse teatralsk i de små reaksjonene. Dette blir likevel ikke forstyrrende, og bryter ikke med karakterens uttrykk som helhet. Morens mange følelsesutbrudd er gode og troverdige, og passer Nielsens spillestil godt. 

De Urolige er et stykke som egner seg godt på en teaterscene. Det er deilig å se en slik klar realisme og ærlighet spilt ut i et minimalistisk scenerom, hvor relasjonene og minnene får stå i sentrum. Det merkes at skuespillerne og resten av produksjonen har hatt uvanlig god tid til å forberede seg. Det er sjelden jeg har opplevd replikker som sitter så spikret og et spill som virker så klart og naturlig. Publikum tror på situasjonen, scenerommet og relasjonene. DNS innfrir løftet om å sette Linn Ullmanns historie i bevegelse. Dette er et kjærlighetsforhold mellom tre personer som absolutt bør oppleves.