Tove Jansson ga liv til alle våre merkelige, lubne fabelvenner i Mummidalen. Det er slik de fleste kjenner henne. Men hun var mer enn kvinnen bak Mummitrollet, Snusmumrikken, Lille My og Hufsa. Hun var fjortenåringen som raste mot Hitlers regime gjennom det antinazistiske magasinet Garm, og noen år etter, kvinnen som skulle bli en av de mest sentrale modernistiske kunstnerne fra Finland. Tove Jansson var også skeiv – og formidlet refleksjoner rundt seksualitet og kjønn gjennom de kloke, storøyde figurene i Mummidalen. 

Den forbudte rubinen

Tufsla og Vifsla. Du kjenner dem kanskje. De to skapningene i Mummidalen som alltid vandrer sammen, snakker på sitt eget uforståelige språk og drasser rundt på en diger koffert. De er, i likhet med mange andre karakterer i Mummidalen, basert på ekte personer. Tufsla er bygget på Tove selv, og Vifsla er basert på Vivica, som var Toves første kvinnelige kjæreste.

Tove og Vivica trådte varsomt. De var kjærester i et land, og i en tid, hvor kjærligheten deres var forbudt: Homofili var ulovlig i Finland frem til 1971. Derfor utviklet de sitt eget kodespråk. Ingen andre kunne forstå hva de sa til hverandre – i likhet med karakterene Tufsla og Vifsla. Den mystiske kofferten som Tufsla og Vifsla bærer på i Mummidalen inneholder noe hemmelig, og vi får se at hemmeligheten er en massiv, rød rubin. Rubinen står som symbolet på Tove og Vivicas forbudte kjærlighet.

Men rubinen skulle ikke vare evig. Vivica fortalte at hun aldri kom til å forlate mannen sin, og at Tove ikke var den eneste kjæresten hennes. Likevel klarte de med tiden å bli venner, og Tufsla og Vifsla vil alltid være en del av Mummiuniverset. 

Vinternatten som aldri tok slutt

En vinternatt i 1955 tok Tove mot til seg og spurte om en vakker kvinne ved navn Tuulikki Pietilä ville danse. De hadde våket over grammofonen hele kvelden, lattermilde, spilt platene de likte og sørget for at ingen forandret musikken. Men Tuulikki sa nei. Hun var redd og sint, for hun ville så gjerne danse, men homofili var fortsatt ulovlig – og slik skulle det være i mange kalde år til. Men kanskje det var da, der ved grammofonen, at de forstod at de ikke kunne finne seg i det.  

Dagen etterpå fikk Tove et beskjedent kort, med en håndtegnet figur på forsiden. Jeg tenker på deg. Det var fra Tuulikki. Våren blomstret på ny, og Tove og Tuulikki blomstret med den. «Jeg har endelig funnet veien til den jeg vil være i livet med,» skriver Tove i sitt første brev til Tuulikki i 1956.

Nattdyrene

Tuulikki fikk også sin plass i Mummidalen, som karakteren Tuu-tikki. Tuu-tikki er en sjeldent vis skapning, som lærer Mummitrollet om kjærlighet, sinnsro og aksept. I Trollvinter (1958) sitter Mummitrollet og Tuu-tikki i skogen foran en snølykt, og Tuu-tikki sier:

«Det er så veldig mange ting som ikke får en plass om sommeren og høsten og våren. Alt som er litt skjørt og litt annerledes. Noen slags nattdyr og mennesker som ikke passer inn med andre og som ingen egentlig tror på. De gjemmer seg bort hele året. Men så, når alt er stille og hvitt og nettene er lange og de fleste er i dyp søvn – da kommer de frem.»

Uten å bastant trekke paralleller mellom Mummidalen og verden utenfor, er det fristende å lese sitatet som en allegori på det å være skeiv i Finland da boken ble skrevet. Homofili var ulovlig, og Tove og Tuulikki måtte oppleve mange nådeløse år.

En annen interessant karakter fra et LHBT+-perspektiv er hunden Ynklig, som tilhører Misabel, Mummifamiliens hushjelp. Det blir beskrevet at Ynklig har en mørk hemmelighet – Ynklig er en hund, men liker egentlig katter. Mummimamma finner ut av hemmeligheten, og aksepterer Ynklig like fullt. Hun maler til og med en katt til Ynklig for å understreke sin forståelse. 

Isolasjonen

Det er karakteren Tuu-tikki som oppfordrer de andre i Mummidalen til å ha empati med Hufsa fremfor å frykte henne. Hufsa har aldri gjort noe galt, men er likevel utstøtt. En kveld sitter alle fabelvennene våre samlet foran et bål. Plutselig får de øye på Hufsa, som sakte beveger seg mot dem. De blir skrekkslagne, og haster febrilsk avgårde. Tuu-tikki er den eneste som ikke roper.

Hufsas nærvær får bålet til å slukne, og hun kaster et lengselsfullt blikk på gruppen som nettopp har rømt fra henne. Mummitrollet og Tuu-tikki vandrer side om side. Det er stille. Til sist ber Tuu-tikki Mummitrollet om å vurdere hvor ensomt og tomt det må være å leve et liv fullstendig urørt av kjærlighet. 

Tove kjente også på en isolasjon i det å være skeiv i sin samtid. På tross av at hun hadde en lykkelig barndom, var det nærmest umulig for familien hennes å snakke med henne om at hun var skeiv. Faren hennes klarte aldri å si «det vanskelige ordet homoseksuell». Moren visste at Tove var skeiv, men tok det aldri opp i samtaler med henne. Tove skriver: «Jeg kan akseptere det (…). Men det føles ensomt.»

Å være sammen med noen

Det er stjerneklart i Mummidalen. Alle fabelvennene våre er i dyp søvn, bortsett fra Mummitrollet. Han skuer ut av vinduet på den bekmørke stranden hvor Hufsa står i ro og våker over bølgene. Brått reiser han seg, og begir seg ut av døren. Mummitrollet og Hufsa står side om side. De sier ingenting. De trenger ikke å si noe. De står bare der, sammen, og våker over bølgene. Til sist forsvinner Hufsa inn i natten igjen. Neste natt gjør de det igjen – eksisterer ved siden av hverandre i stillhet. Men denne gangen har Hufsa beveget seg ørlite nærmere Mummi. Natten etterpå enda litt til.

En natt hender det noe. Mummitrollet og Hufsa står ved siden av hverandre, tettere nå. Med ett blandes lyden av bølgesus med en gledens melodi. Musikken kommer fra Hufsa, som nå også danser. Til sist forsvinner hun videre inn i mørket igjen. Mummitrollet tar tankeløst noen skritt mot der Hufsa stod. Og Hufsa, som fryser enhver blomst og enhver tue til is, hadde gjort sanden varm.

En tirsdagshyllest

I 1989 skrev Tove Rent Spel, en novellesamling basert på hennes forhold med Tuulikki. Karakterene vi følger gjennom boken, Jonna og Mari, er også kunstnere, og lever på samme måte som Tove og Tuulikki – i leiligheter ved siden av hverandre med et kunststudio i midten. Historiene som fortelles er enkle:  Jonna og Mari ser på Westernfilmer sammen, de kaver i en fiskebåt midt i en storm og småkrangler om hvordan maleriene skal henge på veggene. 

Det er nettopp i sin hverdagslighet at Rent Spel er banebrytende. Vi får et usminket innblikk i et livslangt kjærlighetsforhold mellom to kvinner. I sin introduksjon til boken skriver Ali Smith at boken fungerer som en briljant hyllest av en type kjærlighetsforhold som sjeldent mottar den type oppmerksomhet. Rent Spel står i dag som et kroneksempel på et litterært verk som feirer det hverdagslige skeive, og har vunnet en SETA-pris fra den finske organisasjonen for LHBT-rettigheter. 

Tidløs visdom

Mummibøkene ble utgitt mellom 1945 og 1977. Av alle som vokste opp i den perioden, var det nok mange som ikke følte seg hjemme i sin egen kropp eller med sin egen seksualitet. Men det var trolig også mange som fant et hjem i Mummiuniverset. Mange som aldri ble akseptert av dem rundt seg, men alltid av de kloke fabelvennene våre.

Det sluttet imidlertid ikke på 70-tallet. Mummibøkene har aldri blitt glemt. Fortsatt finner man forståelse og tilhørighet i Tove Janssons fargerike verden. Mummidalen er et sted fritt fra fastsatte kjønnsroller. Hvilket kjønn er for eksempel hattifnattene? Eller Fjomsedyret, Stinky og hemulene? Det er ikke lett å si. Men det er heller ikke nødvendig. Tove Jansson hadde en aksept langt forut sin tid, og feires fortsatt som et ikon i en rekke LHBT-miljøer.

Hun skapte et tryggere sted, et varmere sted, et sted ved navn Mummidalen. Og kanskje måtte hun det. For å forsikre verdens barn om at de ikke var alene, uansett hvem de var. Eller for å overrekke et slags fristed til de som trengte det. Kanskje trengte hun å lage et eget univers, et sted hvor enhver form for kjærlighet var lov, en verden hvor alle kunne bli forstått, en plass uten grusomme krigshandlinger. Hun var aldri nødt til å dele den med oss – men hun gjorde det likevel. 

En del av informasjonen er hentet fra Tordis Ørjasæters Møte med Tove Jansson og Moomin.com