Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Månedens debutant: Elise Hisdal Johannessen
08.09.2020

Albumcovere, bestillingsverk og egen kunstutstilling. Mange er opptatt av å rette søkelyset mot de positive ting pandemien har frembrakt. Vi har valg å rette nevnte søkelys mot kunstner Elise Hisdal Johannessen.

Vi møter månedens debutant – i klassisk Stoff-stil – på en kafé. Det er en solfylt dag i Oslo og Johannessen kommer smilende inn i det travle lokalet. Hun virker åpen og klar for å ha en ivrig samtale om sin kommende kunstutstilling. Og litt andre ting.

Når er utstillingen?

– 1. til 6. september (journ.anm. Johannessen satt i karantene på utstillingens tidspunkt. Den er derfor utsatt til 30.okt-2.nov.). Jeg gleder meg, men er veldig spent. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha utstilling enda. For selv om jeg alltid har tegnet var det ikke før under korona at jeg begynte å tegne skikkelig.

Da har jo alt dette gått veldig fort?

– Det har gått kjempefort. Jeg ble permittert i to måneder fra baren jeg jobber i, noe som ga meg veldig mye tid. Da endte jeg opp med å sitte hver dag, med altfor mye rødvin, og tegne fra kl. 10 om morgenen til kl. 04 på natten. 

– Først begynte jeg å tegne diverse Disney-figurer i karantene, og la dette ut på Instagram. Jeg fikk veldig god respons fra folk, og mange av dem lurte på om jeg også kunne tegne dem selv i karantene.

Etter å ha tegnet flere karantenekonsepter på vegne av bekjente begynte innboksen til Johannessen å fylles av bestillinger fra ukjente. Blant disse var det forespørsler om albumcovere, om portretter og ikke minst om hun ville sette opp sin egen utstilling denne høsten. Hun forteller at hun har vært avhengig av sosiale medier for å nå ut så bredt som hun har.

Er responsen fra andre viktig for kreativiteten din?

– Jeg blir veldig glad for responsen jeg har fått gjennom sosiale medier, men jeg liker å tro, og håper at jeg tegner mest for min egen del. Det har jeg også merket, hvis jeg har for mange oppdrag blir jeg fort umotivert. Jeg liker ikke å føle meg begrenset. Derfor er det deilig å ha en egen utstilling hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Har du vurdert å ha noe tema på utstillingen?

– Jeg tenkte først å ha parisienne som et slags tema, for jeg er veldig inspirert av og glad i fransk kultur, spesielt Paris. Men dette har jeg gått litt bort fra. Man kan sikkert kjenne igjen en bestemt stil i det jeg stiller ut, men dette vil ikke være noe jeg har bestemt meg for på forhånd.

Her sklir samtalen litt ut og vi prater oss bort i fransk kultur, angst og el-sparkesykler. Debutanten åpner opp om at hun for noen år siden brukte veldig mye tid på psykisk helse, blant annet gjennom et magasin hun drev.

Er du fortsatt like opptatt av åpenhet om psykisk helse?

– Ja jeg er fortsatt veldig opptatt av det, men jeg føler at jeg dykket litt for dypt i det før. På et tidspunkt måtte jeg ta et skritt tilbake og fokusere på andre ting. Jeg har selv slitt med angst, og bekymret meg veldig for hvordan den kan begrense fremtiden min. Den siste tiden har jeg likevel nesten blitt litt «glad» i angsten, hvis det går an å si. Selv om den kan være handlingslammende for andre ting så hjelper den meg veldig med å være kreativ.

Gjør dette at du har sluppet angsten inn i kunsten din?

– Ikke enda. Jeg kommer kanskje til å gjøre det en gang, men jeg liker heller å lage glade bilder. Dette er mye mer naturlig for meg. Jeg føler meg som en glad person og dette kommer frem i bildene. Jeg tegner heller motiver jeg liker fremfor egne følelser.

Men hva synes du egentlig om el-sparkesykler?

– Oi. Jeg bruker det mye. Altfor mye egentlig. Det er deilig å kunne ta til og fra jobb. Jeg liker ikke å ta buss og trikk. Og hjem fra jobb pleide jeg til og med å ta taxi før, fordi jeg er mørkredd, så det er deilig å bare kjøre på en sånn og være helt alene i det.

Du trives altså godt alene?

– Jeg elsker å være alene. Mange synes det var grusomt å sitte i lockdown, noe jeg har full forståelse for – jeg på min side synes det var helt nydelig. Heldigvis kjeder jeg meg aldri og kan egentlig ikke huske å ha gjort det før.

Til slutt: munnbind – er det litt «in», eller?

– Det er ganske in, er det ikke? Det er i hvert fall viktig!

KULTURSTOFF
Månedens debutant: Elise Hisdal Johannessen

Albumcovere, bestillingsverk og egen kunstutstilling. Mange er opptatt av å rette søkelyset mot de positive ting pandemien har frembrakt. Vi har valg å rette nevnte søkelys mot kunstner Elise Hisdal Johannessen.

Vi møter månedens debutant – i klassisk Stoff-stil – på en kafé. Det er en solfylt dag i Oslo og Johannessen kommer smilende inn i det travle lokalet. Hun virker åpen og klar for å ha en ivrig samtale om sin kommende kunstutstilling. Og litt andre ting.

Når er utstillingen?

– 1. til 6. september (journ.anm. Johannessen satt i karantene på utstillingens tidspunkt. Den er derfor utsatt til 30.okt-2.nov.). Jeg gleder meg, men er veldig spent. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha utstilling enda. For selv om jeg alltid har tegnet var det ikke før under korona at jeg begynte å tegne skikkelig.

Da har jo alt dette gått veldig fort?

– Det har gått kjempefort. Jeg ble permittert i to måneder fra baren jeg jobber i, noe som ga meg veldig mye tid. Da endte jeg opp med å sitte hver dag, med altfor mye rødvin, og tegne fra kl. 10 om morgenen til kl. 04 på natten. 

– Først begynte jeg å tegne diverse Disney-figurer i karantene, og la dette ut på Instagram. Jeg fikk veldig god respons fra folk, og mange av dem lurte på om jeg også kunne tegne dem selv i karantene.

Etter å ha tegnet flere karantenekonsepter på vegne av bekjente begynte innboksen til Johannessen å fylles av bestillinger fra ukjente. Blant disse var det forespørsler om albumcovere, om portretter og ikke minst om hun ville sette opp sin egen utstilling denne høsten. Hun forteller at hun har vært avhengig av sosiale medier for å nå ut så bredt som hun har.

Er responsen fra andre viktig for kreativiteten din?

– Jeg blir veldig glad for responsen jeg har fått gjennom sosiale medier, men jeg liker å tro, og håper at jeg tegner mest for min egen del. Det har jeg også merket, hvis jeg har for mange oppdrag blir jeg fort umotivert. Jeg liker ikke å føle meg begrenset. Derfor er det deilig å ha en egen utstilling hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Har du vurdert å ha noe tema på utstillingen?

– Jeg tenkte først å ha parisienne som et slags tema, for jeg er veldig inspirert av og glad i fransk kultur, spesielt Paris. Men dette har jeg gått litt bort fra. Man kan sikkert kjenne igjen en bestemt stil i det jeg stiller ut, men dette vil ikke være noe jeg har bestemt meg for på forhånd.

Her sklir samtalen litt ut og vi prater oss bort i fransk kultur, angst og el-sparkesykler. Debutanten åpner opp om at hun for noen år siden brukte veldig mye tid på psykisk helse, blant annet gjennom et magasin hun drev.

Er du fortsatt like opptatt av åpenhet om psykisk helse?

– Ja jeg er fortsatt veldig opptatt av det, men jeg føler at jeg dykket litt for dypt i det før. På et tidspunkt måtte jeg ta et skritt tilbake og fokusere på andre ting. Jeg har selv slitt med angst, og bekymret meg veldig for hvordan den kan begrense fremtiden min. Den siste tiden har jeg likevel nesten blitt litt «glad» i angsten, hvis det går an å si. Selv om den kan være handlingslammende for andre ting så hjelper den meg veldig med å være kreativ.

Gjør dette at du har sluppet angsten inn i kunsten din?

– Ikke enda. Jeg kommer kanskje til å gjøre det en gang, men jeg liker heller å lage glade bilder. Dette er mye mer naturlig for meg. Jeg føler meg som en glad person og dette kommer frem i bildene. Jeg tegner heller motiver jeg liker fremfor egne følelser.

Men hva synes du egentlig om el-sparkesykler?

– Oi. Jeg bruker det mye. Altfor mye egentlig. Det er deilig å kunne ta til og fra jobb. Jeg liker ikke å ta buss og trikk. Og hjem fra jobb pleide jeg til og med å ta taxi før, fordi jeg er mørkredd, så det er deilig å bare kjøre på en sånn og være helt alene i det.

Du trives altså godt alene?

– Jeg elsker å være alene. Mange synes det var grusomt å sitte i lockdown, noe jeg har full forståelse for – jeg på min side synes det var helt nydelig. Heldigvis kjeder jeg meg aldri og kan egentlig ikke huske å ha gjort det før.

Til slutt: munnbind – er det litt «in», eller?

– Det er ganske in, er det ikke? Det er i hvert fall viktig!

Neste artikkel
Bruk, kast og gjenta