Det skulle være en av de somrene man husker som et av livets store eventyr. En sommer på interrail, gjennom Italia og Frankrike og Sveits, nattog, hosteller, og analoge bilder av øl på stranden. En sommer med tre venninner fra folkehøyskolen som du endelig får vært ordentlig sammen med. En sommer å se tilbake på når du er middelaldrende og mer høyreorientert enn du egentlig vil være.
Den gang ei.
Billetten ble kjøpt i februar. Mars, april og mai gikk med på å desperat håpe at den fortsatt kunne brukes. Håpet økte som luften inn i en ballong, og i juni slapp du taket, og ballongen prompet avgårde til den lå slapp og død på gulvet.
«Vi gjør det om til norgesferie og drar til Lofoten,» sier en av venninnene, og vips, så er en gammel Opel lånt fra en onkel og telt, primus og fjellsko gravd frem fra kjelleren. Hengekøye kjøpes på XXL til 599.
Etter fire timers skrolling på #lofoten er du #giret. Hvorfor har dere ikke gjort dette før? Du bor jo i verdens vakreste land, og i tillegg vil du slippe å snakke engelsk med klein norsk aksent.
Tissetrengt på tur
Dere tuter avgårde ved morgengry. Tre hvinende venninner med nesering og lusekofte setter seg i baksetet med Urge og 2000-talls-spilleliste, og de første to timene er ren glede. Etterhvert tykner køen til, og det er da dere innser det. Dere ikke er de eneste som skal til Lofoten.
Jo saktere køen går, jo fortere drikker du. Avkjørsler er det få av, og når dere først kommer til en bensinstasjon er desperasjonen stor. På vei fra bildøren til dodøren ser du en bred bobilturist med LSK-caps bak fram på hentesveisen som vagger foran deg i bedagelig tempo. Du prøver å finte deg forbi til ingen nytte, og blir stående og trippe utenfor i ti gode minutter. Noen dråper kommer i trusen.
Tilbake i bilen sitter venninnene med hver sin baconpølse. Oppgitt over at de ikke kjøpte en til deg, går du tilbake til stasjonen og ser at det heldigvis er én fettete svinebanan igjen på grillen. Nei, vent, der ble den løftet i et brød og servert til din nye venn, LSK-eren. Flott.
Du kjøper en svett skive med brunost, og så er dere på vei igjen. Dere havner bak en bobil med LSK-klistremerke i vinduet i køen.
Tapere i fjellet
Vel fremme i et tettsted du ikke husker navnet på er det blitt sent, selv om solen fortsatt står høyt. Dere setter opp telt ved veien, da dere alle er første gang på telttur og litt redd for bjørn. Det er altfor lyst, bråkete og kaldere enn det burde være, men du slokner som en stein.
Neste morgen bruker dere 45 minutter på å lage kaffe. Lite visste du at primus skulle ta så lang tid, og du forbanner at all maten dere til nå har kjøpt inn krever varmebehandling.
Du gjør ditt beste for å klistre et smil om munnen. Kaffe er jo ikke det viktigste her i verden! Dere er klare for dagens fjelltur i pittoreske omgivelser, dere skal dyrke den gode samtalen og ta bilder til Instagram.
Dere velger den vanskeligste ruten, dere har tross alt gått alle de syv fjellene som bergensstudenter. Turen starter fint, og dere ser til og med en elg, selv om den forsvinner raskere enn noen får Iphonen opp. Samma! Det er fint vær, idyllisk natur og dere er sunn, frisk, norsk ungdom som fyller opp treningskvoten for hele sommeren.
Etter noen timer blir bakken brattere og kammen smalere. Det begynner i tillegg å blåse så sterkt at dere sliter med å holde balansen. En av venninnene holder motivasjonen oppe ved å synge «Mellom bakkar og berg».
I starten er det irriterende, men når det starter å regne kimer du i – det distraherer deg fra frykten for å falle ned i avgrunnen på hver side av stien. Dere håper dere kan bli på DNT-hytten på toppen til regnet avtar.
Hytten er stengt. Regnet er blitt piskende og akkompagnert av lyn og torden. Svart rute var en dårlig beslutning. Med dårlig sikt og klissvåte klær snubler dere nedover igjen. Akkurat når dere kommer til bilen slutter det å regne. Kvelden tilbringes i nedstemt humør, og dere bestemmer dere for at én tur var nok. I morgen blir det surfing. En Insta-mulighet av de (sånn passe) sjeldne.
Lukeparkering i villmarken
Dere er ikke alene om ideen, og ankommer neste morgen en ganske så full parkeringsplass. Du får det ærefulle oppdraget å lukeparkere Opelen mellom hjemmesnekrede vans og andre fremkomstmidler som de unge og hippe benytter seg av. Blant dem er en dobbeltparkert, grønn el-sparkesykkel du ikke kan forstå hvordan fant veien hit.
Etter tjue minutters forsiktig manøvrering er du godt fornøyd med innsatsen, før du innser at det er hundrevis av meter fra inngangen. Når du kommer fram er venninnene allerede i gang. Du stiller deg i kø for å leie brett, bak en person som virker kjent… Og så snur han capsen han har på hodet.
Faens LSK får det siste surfebrettet. Du blir sittende på den overprisete kafeen i fire timer. Venninnene kommer ut med en dårlig maskert sympati. De har kost seg gløgg, og utover kvelden noterer du deg at de har opparbeidet seg ikke mindre enn syv interne vitser.
Du blir tyngre til sinns når du gradvis forstår hvorfor du ikke har tatt sommerferien i Norge tidligere. Norsk vær er dritt, norske priser er høye, norske lokale er sure mot turister, norske turister er enda verre, og norske sauer gir faen i at de står midt i veien.
Intet filter gjør tilværelsen finere
Det blir ikke bedre av at du oppdager at du ikke har så mye til felles med venninnene fra folkehøyskolen lenger. Brisne på billig, europeisk øl på en piazzo i Italia ville det vært hundre ting å snakke om. Dessverre glemte dere å kjøpe alko da dere handlet mat på nærmeste butikk to timer unna, og det er få samtaleemner i omgivelsene. «Shit, så fint det er her, da,» blir fort gammelt nytt, og du er lei interne vitser om den jævla surfingen.
Klimakset nås når du i irritasjon over å stoppe for enda et utsiktsbilde begynner å kjøre når venninnene er utenfor bilen. Du kjører i nesten et kvarter før du snur, og nyter hvert sekund.
Etter dette er stemningen ikke til å redde. De siste dagene snakker dere om praktiske ting og lite annet. Når du sklir i elgemøkk rett på rumpen er det ingen som snur seg.
Du vil sørover. Bort fra tissing i busken og lyse netter, bort fra en hengekøye som revnet på første forsøk og nordmenn som ikke smiler. Du vil ha eget rom, innlagt vann og internett. Du begynner å se frem til oppholdet på hytten til tante Guri. Det pleier å være sommerens kjedeligste uke, men nå blir det som Grand Hotel.
På kjøreturen hjemover er det svært stille i bilen. Ditt spede podkast-forslag godtas, men episoden suger. Alt er dritt. Du lengter etter tante Guris kjøttkaker, myggnetting på vinduene og den samme furuskog-utsikten i syv hele dager.
Vel hjemme møter du mamma i innkjørselen. Hun laster bagasjerommet med soveposer, fiskestang og fem par fjellsko.
«Du, tante Guri ringte! Hun synes det blir så kjedelig å være på hytten enda en uke, så hun foreslo norgesferie. Vi drar om en time!»
FAEN.