Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
08.09.2020
SAMFUNNSTOFF
Politisk vår i Hviterussland

De pågående demonstrasjonene er et eksplosjonsartet resultat av undertrykkelsen i et land preget av demokratisk krise.

I landet kjent som «Europas siste diktatur» har den uavhengige politikeren Aleksandr Lukasjenko vært president siden 1994. Da han 9. august i år hevdet å ha fått 80% av stemmene i valget, brøt det ut demonstrasjoner i hovedstaden Minsk. Demonstrantene hevder at han har jukset i mange, eller samtlige, av valgene han har stilt til. Represaliene fra myndighetene går nå ut over vanlige mennesker, og Hviterussland er anklaget for grove menneskerettighetsbrudd.

 

Julia Simafieva. Foto: Privat

Gjentakende valgfusk

En av dem som har sett valgfusket med egne øyne er Julia Simafieva. Hun er poet, oversetter og en av grunnleggerne av det hviterussiske litterære magasinet Prajdzisvet. Hun har lenge opponert mot de hviterussiske styresmaktene. 

 

– Jeg var med på min første demonstrasjon i 2000, da jeg var 18 år og nettopp hadde flyttet til Minsk for å studere. I 2001 var det andre presidentvalget (etter Hviterusslands uavhengighet fra Sovjetunionen i 1991, red anm.), og Lukasjenko vant igjen. Jeg så valgfusket med egne øyne, da valglokalet var to rom unna i studenthjemmet mitt: En politimann og lederen for valgkommisjonen byttet stemmesedler om natten.

 

Simafieva kunne ikke gå til uavhengige journalister, da disse ble sensurert eller pågrepet. Hun fikk kun fortalt om hendelsen til venner i umiddelbar nærhet, og grunngir dette med manglende tilgang til telefon.

 

En oversetter i fengsel

En annen som har blitt påvirket av den politiske situasjonen i Hviterussland er Anna Shamko. Hun er opprinnelig fra Ukraina, og bor nå med sin mann og to barn på en gård like utenfor hovedstaden Minsk. Hun jobber som oversetter, og måtte tilbringe to netter i fengsel som følge av sitt arbeid i forbindelse med valget.

Anna Shamko. Foto: Privat

– Noen dager før valget oversatte jeg et intervju med en uavhengig valgobservatør for en polsk journalist. Jeg har to barn, og er ikke en veldig modig person, så vi var enige om at jeg ikke skulle oversette tekster om demonstrasjoner eller protester for å minske sjansen for å bli arrestert, sier Shamko.

Dagen før valget ble hun likevel arrestert. Politiets protokoll hevder at Shamko plaget valgkommisjonens medlemmer på et offentlig sted. Hun skal ha «ropt, krenket den offentlige orden og vist åpenbar respektløshet for samfunnet.»

 

– Jeg skal også ha ignorert politiets krav og nektet å adlyde ordre. Alt dette er løgn, men etter tre dager i varetekt ble jeg funnet skyldig og fikk en bot. 

 

Et mareritt

Alle vitnene i rettssaken var enten medlemmer av nevnte kommisjon eller politiet som varetektsfengslet henne. Også i fengselet fikk Shamko erfare korrupsjon og innskrenkelser av sine rettigheter. 

 

– Da vi spurte om å få bruke toalettene, skrek vaktene: «La oss få komme i buksa på deg!» En kvinne som trengte medisiner ble fortalt: «Hvis du dør, vil vi ringe en ambulanse.» Vi fikk ikke lov til å sove. Cellen stinket. Mens vi ble overført fra en isolasjonsavdeling til en annen, ble jeg strippet naken tre ganger og tvunget til å sette meg ned foran videokameraer.

Anna Shamkos bilde fra kvinnedemonstrasjon i Minsk. Foto: Privat

Opplevelsen var også et mareritt for de utenforstående.

 

– Ingen av mine venner eller slektninger visste hvor jeg var. Jeg så mannen min først etter rettssaken den tredje dagen, forklarer Shamko. 

 

Hun trodde da at marerittet var over, men truslene og fornedrelsen stoppet ikke der. 

 

– Sosialtjenesten har nå begynt å komme hjem til oss for å sjekke om vi takler foreldreansvaret for våre to barn, sier hun.

 

Møtet med rettsvesenet bekreftet Shamkos oppfatning av at Lukasjenko styrer landet i feil retning. Som stadig flere hviterussere, mener hun at landets fremtid bør ligge i hendene på en annen president.

 

– Hviterusslands fremtid bør ikke tilhøre en gal diktator og de væpnede vaktene hans. Men i  disse dager ser jeg en mer samlet nasjon. Det er så mange fantastiske mennesker som er beredt til å hjelpe hverandre og jobbe for en felles sak. Alt vårt håp ligger i oss selv, sier Shamko.

 

Hun er ikke i tvil om hvor problemene i Hviterussland ligger.

 

– Det som har skjedd her er en åpenbar forfalskning av valget. Politiet opptrer vilkårlig og folk har ikke noe håp om en ærlig rettssak. De har ikke respekt for mennesker. 

 

Tror på maktskifte

Det er ikke bare det siste, men samtlige valg siden 1994 som viser typiske tegn på valgfusk. Under valget i 2015, som det historisk sett var lavest publisitet rundt, var valgdeltakelsen ifølge offisielle tall på hele 87%. Vi fortsetter samtalen med poet Simafieva som beskriver et land med  til nå et dødt politisk liv. Hun prøver å forklare at årsaken til denne døden er et konstant og langvarig ideologisk press fra staten, som har rammet uenige borgere.

 

– Gjennom årene har vi lært å unngå innflytelse fra staten der det er mulig. Vi har gjerdet oss inne fra det, for du kan ikke leve i flere tiår bare med å kjempe. Det blir utmattende. For ofte har vi blitt overbevist om at endring er umulig, at den politiske kampen er tapt, sier Simafieva.

Julia Simafievas bilde fra demonstrasjon. Foto: Privat

Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Julie Wilhelmsen, mener vi nå er vitne til et øyeblikk hvor denne illusjonen endelig brytes. Hun tror at det vil bli et maktskifte i Hviterussland, og at det store spørsmålet er hvordan det kommer til å skje. 

 

– Akkurat nå er det en slags stillstand hvor Lukasjenko nok skjønner at han ikke får beholde makten, men ikke er villig til å gi den fra seg. Demonstrantene og opposisjonen får ikke slippe til ennå, sier Wilhelmsen.

 

Wilhelmsen tror at situasjonen i Hviterussland får ringvirkninger i regionen, blant annet ved at Kreml frykter demonstrasjoner internt i Russland.

 

– Derfor vil de nok stramme inn grepet om opposisjonen i Russland, forteller hun.

 

Står sterkere 

Wilhelmsens spådom støttes av Simafieva. Hun er er også enig i at et mer mangfoldig politisk miljø vanskelig kan etableres, spesielt når man ikke vet hva et maktskifte vil bære med seg. 

 

– Lukasjenko sine opponenter, Sergej Tikhanovskij og Viktor Babariko, ga folk håp om endringer i landet når de var aktive. Men da de ble fengslet rett før valget, og dermed ikke registrert som motkandidater, følte vi alle forvirring og skuffelse. At de har sittet i fengsel på falske anklager i flere måneder, har også spilt en viktig rolle i at hviterussere har våknet, sier hun.

 

Oppmerksomheten som nå rettes mot Hviterussland gir Simafieva håp om demokratiske reformer og maktfordeling. Hun understreker også viktigheten av internasjonal anerkjennelse av landets lange historie med det motsatte.

– Vi er mennesker som dere. Men vi var og er redde, fordi mange av oss vet hva det vil si å bli bortført fra gaten uten grunn, frykte for sine nærmeste eller å tilbringe netter bak fengselsmurene. Denne frykten klarte likevel ikke å bryte oss ned for godt. Den har gjort oss sterkere og dristigere, og forsterket vårt ønske om å leve i en stat som vi kan stole på, avslutter Simafieva.

 

SAMFUNNSTOFF
Politisk vår i Hviterussland

De pågående demonstrasjonene er et eksplosjonsartet resultat av undertrykkelsen i et land preget av demokratisk krise.

I landet kjent som «Europas siste diktatur» har den uavhengige politikeren Aleksandr Lukasjenko vært president siden 1994. Da han 9. august i år hevdet å ha fått 80% av stemmene i valget, brøt det ut demonstrasjoner i hovedstaden Minsk. Demonstrantene hevder at han har jukset i mange, eller samtlige, av valgene han har stilt til. Represaliene fra myndighetene går nå ut over vanlige mennesker, og Hviterussland er anklaget for grove menneskerettighetsbrudd.

 

Julia Simafieva. Foto: Privat

Gjentakende valgfusk

En av dem som har sett valgfusket med egne øyne er Julia Simafieva. Hun er poet, oversetter og en av grunnleggerne av det hviterussiske litterære magasinet Prajdzisvet. Hun har lenge opponert mot de hviterussiske styresmaktene. 

 

– Jeg var med på min første demonstrasjon i 2000, da jeg var 18 år og nettopp hadde flyttet til Minsk for å studere. I 2001 var det andre presidentvalget (etter Hviterusslands uavhengighet fra Sovjetunionen i 1991, red anm.), og Lukasjenko vant igjen. Jeg så valgfusket med egne øyne, da valglokalet var to rom unna i studenthjemmet mitt: En politimann og lederen for valgkommisjonen byttet stemmesedler om natten.

 

Simafieva kunne ikke gå til uavhengige journalister, da disse ble sensurert eller pågrepet. Hun fikk kun fortalt om hendelsen til venner i umiddelbar nærhet, og grunngir dette med manglende tilgang til telefon.

 

En oversetter i fengsel

En annen som har blitt påvirket av den politiske situasjonen i Hviterussland er Anna Shamko. Hun er opprinnelig fra Ukraina, og bor nå med sin mann og to barn på en gård like utenfor hovedstaden Minsk. Hun jobber som oversetter, og måtte tilbringe to netter i fengsel som følge av sitt arbeid i forbindelse med valget.

Anna Shamko. Foto: Privat

– Noen dager før valget oversatte jeg et intervju med en uavhengig valgobservatør for en polsk journalist. Jeg har to barn, og er ikke en veldig modig person, så vi var enige om at jeg ikke skulle oversette tekster om demonstrasjoner eller protester for å minske sjansen for å bli arrestert, sier Shamko.

Dagen før valget ble hun likevel arrestert. Politiets protokoll hevder at Shamko plaget valgkommisjonens medlemmer på et offentlig sted. Hun skal ha «ropt, krenket den offentlige orden og vist åpenbar respektløshet for samfunnet.»

 

– Jeg skal også ha ignorert politiets krav og nektet å adlyde ordre. Alt dette er løgn, men etter tre dager i varetekt ble jeg funnet skyldig og fikk en bot. 

 

Et mareritt

Alle vitnene i rettssaken var enten medlemmer av nevnte kommisjon eller politiet som varetektsfengslet henne. Også i fengselet fikk Shamko erfare korrupsjon og innskrenkelser av sine rettigheter. 

 

– Da vi spurte om å få bruke toalettene, skrek vaktene: «La oss få komme i buksa på deg!» En kvinne som trengte medisiner ble fortalt: «Hvis du dør, vil vi ringe en ambulanse.» Vi fikk ikke lov til å sove. Cellen stinket. Mens vi ble overført fra en isolasjonsavdeling til en annen, ble jeg strippet naken tre ganger og tvunget til å sette meg ned foran videokameraer.

Anna Shamkos bilde fra kvinnedemonstrasjon i Minsk. Foto: Privat

Opplevelsen var også et mareritt for de utenforstående.

 

– Ingen av mine venner eller slektninger visste hvor jeg var. Jeg så mannen min først etter rettssaken den tredje dagen, forklarer Shamko. 

 

Hun trodde da at marerittet var over, men truslene og fornedrelsen stoppet ikke der. 

 

– Sosialtjenesten har nå begynt å komme hjem til oss for å sjekke om vi takler foreldreansvaret for våre to barn, sier hun.

 

Møtet med rettsvesenet bekreftet Shamkos oppfatning av at Lukasjenko styrer landet i feil retning. Som stadig flere hviterussere, mener hun at landets fremtid bør ligge i hendene på en annen president.

 

– Hviterusslands fremtid bør ikke tilhøre en gal diktator og de væpnede vaktene hans. Men i  disse dager ser jeg en mer samlet nasjon. Det er så mange fantastiske mennesker som er beredt til å hjelpe hverandre og jobbe for en felles sak. Alt vårt håp ligger i oss selv, sier Shamko.

 

Hun er ikke i tvil om hvor problemene i Hviterussland ligger.

 

– Det som har skjedd her er en åpenbar forfalskning av valget. Politiet opptrer vilkårlig og folk har ikke noe håp om en ærlig rettssak. De har ikke respekt for mennesker. 

 

Tror på maktskifte

Det er ikke bare det siste, men samtlige valg siden 1994 som viser typiske tegn på valgfusk. Under valget i 2015, som det historisk sett var lavest publisitet rundt, var valgdeltakelsen ifølge offisielle tall på hele 87%. Vi fortsetter samtalen med poet Simafieva som beskriver et land med  til nå et dødt politisk liv. Hun prøver å forklare at årsaken til denne døden er et konstant og langvarig ideologisk press fra staten, som har rammet uenige borgere.

 

– Gjennom årene har vi lært å unngå innflytelse fra staten der det er mulig. Vi har gjerdet oss inne fra det, for du kan ikke leve i flere tiår bare med å kjempe. Det blir utmattende. For ofte har vi blitt overbevist om at endring er umulig, at den politiske kampen er tapt, sier Simafieva.

Julia Simafievas bilde fra demonstrasjon. Foto: Privat

Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Julie Wilhelmsen, mener vi nå er vitne til et øyeblikk hvor denne illusjonen endelig brytes. Hun tror at det vil bli et maktskifte i Hviterussland, og at det store spørsmålet er hvordan det kommer til å skje. 

 

– Akkurat nå er det en slags stillstand hvor Lukasjenko nok skjønner at han ikke får beholde makten, men ikke er villig til å gi den fra seg. Demonstrantene og opposisjonen får ikke slippe til ennå, sier Wilhelmsen.

 

Wilhelmsen tror at situasjonen i Hviterussland får ringvirkninger i regionen, blant annet ved at Kreml frykter demonstrasjoner internt i Russland.

 

– Derfor vil de nok stramme inn grepet om opposisjonen i Russland, forteller hun.

 

Står sterkere 

Wilhelmsens spådom støttes av Simafieva. Hun er er også enig i at et mer mangfoldig politisk miljø vanskelig kan etableres, spesielt når man ikke vet hva et maktskifte vil bære med seg. 

 

– Lukasjenko sine opponenter, Sergej Tikhanovskij og Viktor Babariko, ga folk håp om endringer i landet når de var aktive. Men da de ble fengslet rett før valget, og dermed ikke registrert som motkandidater, følte vi alle forvirring og skuffelse. At de har sittet i fengsel på falske anklager i flere måneder, har også spilt en viktig rolle i at hviterussere har våknet, sier hun.

 

Oppmerksomheten som nå rettes mot Hviterussland gir Simafieva håp om demokratiske reformer og maktfordeling. Hun understreker også viktigheten av internasjonal anerkjennelse av landets lange historie med det motsatte.

– Vi er mennesker som dere. Men vi var og er redde, fordi mange av oss vet hva det vil si å bli bortført fra gaten uten grunn, frykte for sine nærmeste eller å tilbringe netter bak fengselsmurene. Denne frykten klarte likevel ikke å bryte oss ned for godt. Den har gjort oss sterkere og dristigere, og forsterket vårt ønske om å leve i en stat som vi kan stole på, avslutter Simafieva.

 

Neste artikkel
Kvinnen bak Mummi: Et LHBT-ikon