ALBUM: Mk.Gee – A Museum Of Contradiction (2020)
Selv ble jeg introdusert til Mk.Gee på Frank Ocean sin anbefaling, og hvis du er fan av Frank Ocean kan man lett forstå hvorfor han liker Mk.Gee. A Museum of Contradiction er min favorittplate i rotasjon når jeg trenger å koble av. Albumet er konsist og interessant fra start til slutt, sett bort i fra utskuddet «Western» som minner om en litt utvannet versjon av Tame Impala. Med sine 25 minutter grenser lengden på albumet til en EP. Dette gjør at dyp bass, evangelisk vokal og tåkete synther kommer til sin rett, uten at det blir repetitivt.
LÅT: Charli XCX – pink diamond
Til popartist å være er det få som pusher komfortsonen som Charli XCX. Denne introen fra prosjektet How I’m Feeling Now tidligere i år er absurd hard. Et kaotisk sammenbrudd av alle elementer, intense, forvrengte synther over ødelagte trommer og rytmer som ikke gir mening. Dette vraket av en sang er fylt til kanten med attitude, og er et uttrykk for at hun gjør akkurat det hun vil. En banger som kaster meg mentalt inn i en actionscene av typen Kill Bill, og er perfekt hvis man har overskudd av energi, og et behov for å skru opp til sjette gir.
Bok: Erlend Loe – Helvete (2019)
Om livet ditt ikke er stressende nok for øyeblikket, anbefaler jeg boken Helvete av Erlend Loe, for å kjenne på midtlivskrisens angst før den treffer deg. Boken forteller historien om Rakel, en nyskilt dame i slutten av 40 årene, som kjenner frykten for et A4-liv synke inn. Barna har blitt store, oppmerksomheten fra andre menn er ikke lenger til stede og hun skal bli «rekkehusmenneske». I hagen finner Rakel en luke som skjuler en lang trapp ned til Helvete. I bunnen blir hun møtt av en resepsjon som tilbyr omvisninger, og hun blir snart sjarmert i senk av Djevelen selv. Foruten å drive med tortur og lidelse, viser han seg som en overraskende hyggelig og omgjengelig type. Dette er en kort og skarp historie som balanserer mellom den virkelige verden og det absurde – og likevel holder seg humoristisk og filosofisk.
Film: Good Time (2017)
På rekordtid rakk Safdie-brødrene å etablere seg som neste generasjons rockestjerner innenfor film, og det mye takket være filmen Good Time. Robert Pattinson spiller en forfriskende og overbevisende rolle som Connie Nikas, en manipulativ heroinmisbruker som er villig til å kaste hvem som helst under bussen for egen vinning. Historien begynner med at Connie lurer sin psykisk utviklingshemmede bror (Benny Safdie) med på et bankran som går galt, og får broren arrestert. I frykt for å selv bli tatt drar Connie seg gjennom et håpløst oppdrag i de skitneste gatene i New York for å befrie broren hans. Safdie-brødrene er ikke redde for å trikse med filmteknikker, og tillater soundtracket å ta enormt med plass. Resultatet er en forfriskende filmopplevelse enhver som liker film burde få med seg.
Serie: Please Like Me (2013 – 2016, Netflix)
I den australske komiserien møter vi Josh, en forsiktig, litt klein student i starten av 20-årene. I piloten slår kjæresten hans opp med ham fordi hun er overbevist om at han er homofil – noe hun har rett i. På kronglete vis må han finne ut av sin nye identitet samtidig som livet serverer en rekke andre problemer. Karakterene fremstår som genuine med sterke personligheter, selv blant de mindre rollene. Serien blander lett humor og tragedie på en måte som gjør at man får følelsen av å være en flue på veggen som ser livet spille seg ut i klassisk doku-reality stil. Hver episode er på ca. 25 minutter, med solide cliffhangers som gjør den lett å sluke uten for mye innsats.
