Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
14.09.2020
ANMELDELSE
Fra revy til kultklassikere

Stoff anmelder Bergen Fringe Festival.

Etter måneder med nedstenging var det bergenske publikum sugne på fysisk teater. Det fikk de da Bergen Fringe Festival gikk av stabelen forrige helg. Festivalen arrangeres for fjerde året på rad og er en arena hvor både amatørskuespillere og profesjonelle scenekunstnere får utfolde seg. I år kunne festivalen by på livlige opptredener og god stemning, men koronatematikken lå aldri langt unna. Det var likevel i stykkene uten koronatematikk man fikk kjenne på hvor godt det er å komme seg ut av en annerledes tid.

 

Voksne Talenter – Prøver Lykken 

Søylesalen, Cornerteateret, 3. september

Cornerteaterets egen amatørteatergruppe Voksne talenter prøver ikke å utgi seg for noe annet enn det de er: nettopp voksne mennesker som vil leke seg på scenen. Prøver Lykken er en klassisk revy med innslag av både sketsjer og sanger. Stykket har et løst tema om talentkonkurranser, men dette speiles i liten grad i numrene, som handler om mye forskjellig. 

Etter en ganske flau start uten mye innlevelse og noen litt haltende parodier som jeg ikke tar før de dukker opp noen ganger til, tar stykket seg opp. Blant høydepunktene er en parodi på Chicagos Cell Block Tango med teksten «Den jævla naboen». Timingen er god og teksten er treffende om hvordan man kan hevne seg på irriterende naboer. 

 

Et annet innslag som får mye latter er sangen om en overarbeidet ungdomsskolelærer som i stakkato ramser opp ønskede torturmetoder i skolen. Det absolutt morsomste innslaget er sangen «Eg e en slæm tøs»: en Loddefjord-jentes versjon av Billie Eilish sin «Bad Guy». Her er stemningen på topp. Selv om skuespillerpresentasjonene er av ganske varierende art, er dette absolutt humor som appellerer og treffer. Det er også noen vaskeekte talenter å spore i ensemblet: Bente Elvik, Hanne Raknes og særlig Ingeborg Castillo-Rydsaa er i en klasse for seg selv og løfter revyens kvalitet betraktelig. 

En Loddefjord-jente som Billie Eilish blir ikke feil. Foto: Øystein Haara

Benedikte Sørbye – Koronafesten

Sirkusteltet, Nygårdsparken, 4. september

Stykkets tittel lover koronarelatert teater. Selv om situasjonene som presenteres er gjenkjennbare, er det kun tidvis humring i salen. Vitsene virker kjedelige og tamme – etter et halvt år med korona har man hørt alle poengene før. Koronafesten er en musikalforestilling med mye bra sang og dans. Forestillingen foregår i et telt i Nygårdsparken, noe som funker godt til formatet og gir festivalfølelse. Dessverre er det gjort dårlige lydtekniske beregninger i de store numrene. Pianoet har høyt volum i forhold til lokalet og sangernes mikrofoner. Noen av skuespillerne blir nesten uhørlige, spesielt i solopartier der man kun hører noen korister i tillegg til det voldsomme pianoet.

Immaturus’ skuespillere foran filmlerretet. Foto: Eirik Brekke

Studentteateret Immaturus – The Rocky Horror Picture Show

Kongesalen, Cornerteateret, 4. september

Immaturus satser høyt når de setter opp klassikeren The Rocky Horror Picture Show i beste spilletid: lørdag klokken 21. Forestillingen er basert på kultfilmen med samme navn fra 1975. Filmen skildrer det konvensjonelle kjæresteparet Janet og Brad og deres møte med transvestitten og vitenskapsmannen Dr. Frank N. Furter og hans omgangskrets. Den originale filmen vises på storskjerm i bakgrunnen, mens skuespillerne står på scenen og mimer det som skjer bak dem. At skuespillerne tar såpass lite plass skuffer, siden Bergen Fringe Festival tross alt er en teaterfestival. En stor del av publikum har kledd seg ut, tatt med seg rekvisitter og kommer med tilrop under filmen. Tradisjonen for publikummedvirkning er ukjent for en del av salen. De ser rart på den ivrige fansen, og noen begynner til og med å hysje på dem. 

 

Skuespillerne er jevnt over usikre og nølende i spillestilen. I tillegg strever de med å holde på oppmerksomheten til publikum. Mange i salen ender opp med å kun se på filmen. To av de mest sentrale karakterene i filmen, Janet og Brad, er redusert til hånddukker, og dukkeføreren må til stadighet se opp på skjermen for å finne ut hvor vi er i scenen. Skuespillerne havner på feil sted og må liste seg over scenen for å komme ajour med filmen. Det er bare Sunniva Dahl (Dr. Frank N. Furter) som er helt synkron. Egentlig skulle jeg ønske at hovedrollen var gitt en mannlig skuespiller, siden det er et poeng at karakteren er transvestitt, men Dahl bærer rollen til de grader imponerende.

Publikum i salen er med på notene. Foto: Eirik Brekke

Tull på Bull – Friends: The one where everyone drinks

Sirkusteltet, Nygårdsparken, 5. september

Yes! Hvis et av stykkene på festivalen gjør at man glemmer korona, så er det dette. Konseptet går ut på å oversette en Friends-episode til norsk, og har allerede gått sin seiersgang på Lille Ole Bull Scene i 2019. Stykket har én intensjon, og det er at alle skal ha det gøy. Det kan man trygt si at de lykkes med. Som gimmik skal alle i salen være med de på scenen på drikkelek når skuespillerne sier bestemte ord eller navn. Det funker sånn noenlunde: ikke alle drikker, men det er heller ikke det som er poenget. Stemningen stiger i takt med promillen til skuespillere og tilskuere. Med jevne mellomrom får skuespillerne utfordringer, som å spille på dansk, og det er veldig gøy. Mot slutten blir det kanskje noe overtenning, men det bikker likevel ikke helt over. 

Co står ensom på kaféen. Foto: Roy Ferman

Cut Mustard – Vida & Co – Livet er mer enn bare kaffe

Søylesalen, Cornerteateret, 6. september 

Av alle forestillingene jeg anmeldte, var dette det desidert kjedeligste. Stykket handler om de to vennene Vida og Co som har åpnet kafé. Der lager de kaffe, og Vida har fått ny kaffemaskin som Co er misunnelig på. Så må de stenge på grunn av korona. Det ligger ingen videre historie bak, ikke noe budskap og ingen vilje. At det ender med korona virker klisjé. Skuespillerne er forsåvidt gode, men settingen blir for sukkersøt og forutsigbar. Den Barne-TV-aktige presentasjonen og mimespillet som stykket har lagt opp fungerer ikke for et voksent publikum. At livet er mer enn bare kaffe, klarte ikke Cut Mustard å overbevise om.

 

ANMELDELSE
Fra revy til kultklassikere

Stoff anmelder Bergen Fringe Festival.

Etter måneder med nedstenging var det bergenske publikum sugne på fysisk teater. Det fikk de da Bergen Fringe Festival gikk av stabelen forrige helg. Festivalen arrangeres for fjerde året på rad og er en arena hvor både amatørskuespillere og profesjonelle scenekunstnere får utfolde seg. I år kunne festivalen by på livlige opptredener og god stemning, men koronatematikken lå aldri langt unna. Det var likevel i stykkene uten koronatematikk man fikk kjenne på hvor godt det er å komme seg ut av en annerledes tid.

 

Voksne Talenter – Prøver Lykken 

Søylesalen, Cornerteateret, 3. september

Cornerteaterets egen amatørteatergruppe Voksne talenter prøver ikke å utgi seg for noe annet enn det de er: nettopp voksne mennesker som vil leke seg på scenen. Prøver Lykken er en klassisk revy med innslag av både sketsjer og sanger. Stykket har et løst tema om talentkonkurranser, men dette speiles i liten grad i numrene, som handler om mye forskjellig. 

Etter en ganske flau start uten mye innlevelse og noen litt haltende parodier som jeg ikke tar før de dukker opp noen ganger til, tar stykket seg opp. Blant høydepunktene er en parodi på Chicagos Cell Block Tango med teksten «Den jævla naboen». Timingen er god og teksten er treffende om hvordan man kan hevne seg på irriterende naboer. 

 

Et annet innslag som får mye latter er sangen om en overarbeidet ungdomsskolelærer som i stakkato ramser opp ønskede torturmetoder i skolen. Det absolutt morsomste innslaget er sangen «Eg e en slæm tøs»: en Loddefjord-jentes versjon av Billie Eilish sin «Bad Guy». Her er stemningen på topp. Selv om skuespillerpresentasjonene er av ganske varierende art, er dette absolutt humor som appellerer og treffer. Det er også noen vaskeekte talenter å spore i ensemblet: Bente Elvik, Hanne Raknes og særlig Ingeborg Castillo-Rydsaa er i en klasse for seg selv og løfter revyens kvalitet betraktelig. 

En Loddefjord-jente som Billie Eilish blir ikke feil. Foto: Øystein Haara

Benedikte Sørbye – Koronafesten

Sirkusteltet, Nygårdsparken, 4. september

Stykkets tittel lover koronarelatert teater. Selv om situasjonene som presenteres er gjenkjennbare, er det kun tidvis humring i salen. Vitsene virker kjedelige og tamme – etter et halvt år med korona har man hørt alle poengene før. Koronafesten er en musikalforestilling med mye bra sang og dans. Forestillingen foregår i et telt i Nygårdsparken, noe som funker godt til formatet og gir festivalfølelse. Dessverre er det gjort dårlige lydtekniske beregninger i de store numrene. Pianoet har høyt volum i forhold til lokalet og sangernes mikrofoner. Noen av skuespillerne blir nesten uhørlige, spesielt i solopartier der man kun hører noen korister i tillegg til det voldsomme pianoet.

Immaturus’ skuespillere foran filmlerretet. Foto: Eirik Brekke

Studentteateret Immaturus – The Rocky Horror Picture Show

Kongesalen, Cornerteateret, 4. september

Immaturus satser høyt når de setter opp klassikeren The Rocky Horror Picture Show i beste spilletid: lørdag klokken 21. Forestillingen er basert på kultfilmen med samme navn fra 1975. Filmen skildrer det konvensjonelle kjæresteparet Janet og Brad og deres møte med transvestitten og vitenskapsmannen Dr. Frank N. Furter og hans omgangskrets. Den originale filmen vises på storskjerm i bakgrunnen, mens skuespillerne står på scenen og mimer det som skjer bak dem. At skuespillerne tar såpass lite plass skuffer, siden Bergen Fringe Festival tross alt er en teaterfestival. En stor del av publikum har kledd seg ut, tatt med seg rekvisitter og kommer med tilrop under filmen. Tradisjonen for publikummedvirkning er ukjent for en del av salen. De ser rart på den ivrige fansen, og noen begynner til og med å hysje på dem. 

 

Skuespillerne er jevnt over usikre og nølende i spillestilen. I tillegg strever de med å holde på oppmerksomheten til publikum. Mange i salen ender opp med å kun se på filmen. To av de mest sentrale karakterene i filmen, Janet og Brad, er redusert til hånddukker, og dukkeføreren må til stadighet se opp på skjermen for å finne ut hvor vi er i scenen. Skuespillerne havner på feil sted og må liste seg over scenen for å komme ajour med filmen. Det er bare Sunniva Dahl (Dr. Frank N. Furter) som er helt synkron. Egentlig skulle jeg ønske at hovedrollen var gitt en mannlig skuespiller, siden det er et poeng at karakteren er transvestitt, men Dahl bærer rollen til de grader imponerende.

Publikum i salen er med på notene. Foto: Eirik Brekke

Tull på Bull – Friends: The one where everyone drinks

Sirkusteltet, Nygårdsparken, 5. september

Yes! Hvis et av stykkene på festivalen gjør at man glemmer korona, så er det dette. Konseptet går ut på å oversette en Friends-episode til norsk, og har allerede gått sin seiersgang på Lille Ole Bull Scene i 2019. Stykket har én intensjon, og det er at alle skal ha det gøy. Det kan man trygt si at de lykkes med. Som gimmik skal alle i salen være med de på scenen på drikkelek når skuespillerne sier bestemte ord eller navn. Det funker sånn noenlunde: ikke alle drikker, men det er heller ikke det som er poenget. Stemningen stiger i takt med promillen til skuespillere og tilskuere. Med jevne mellomrom får skuespillerne utfordringer, som å spille på dansk, og det er veldig gøy. Mot slutten blir det kanskje noe overtenning, men det bikker likevel ikke helt over. 

Co står ensom på kaféen. Foto: Roy Ferman

Cut Mustard – Vida & Co – Livet er mer enn bare kaffe

Søylesalen, Cornerteateret, 6. september 

Av alle forestillingene jeg anmeldte, var dette det desidert kjedeligste. Stykket handler om de to vennene Vida og Co som har åpnet kafé. Der lager de kaffe, og Vida har fått ny kaffemaskin som Co er misunnelig på. Så må de stenge på grunn av korona. Det ligger ingen videre historie bak, ikke noe budskap og ingen vilje. At det ender med korona virker klisjé. Skuespillerne er forsåvidt gode, men settingen blir for sukkersøt og forutsigbar. Den Barne-TV-aktige presentasjonen og mimespillet som stykket har lagt opp fungerer ikke for et voksent publikum. At livet er mer enn bare kaffe, klarte ikke Cut Mustard å overbevise om.

 

Neste artikkel
Beirut i fyr og flamme