Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
06.10.2020
FILMSTOFF
Årets BIFF: Å portrettere en absurd verden

Bergen Internasjonale Filmfestival går av stabelen, i år som i fjor, med ekstensivt dokumentarprogram. Hvordan avbilder man virkeligheten når den blir stadig mer uvirkelig?

7.-18. oktober arrangeres i tradisjon tro Bergen Internasjonale Filmfestival – dog i et litt annerledes format enn det vi er vant til. I år er festivalen både flyttet fram i tid og utvidet med flere dager for å få mer luft mellom filmvisningene. Den pågående pandemien har tvunget festivalarrangørene til å tenke nytt, både på godt og vondt. 

– Fordi vi ble nødt til skyve festivalen framover i tid, har vi for en gangs skyld rukket å inkludere veldig mange gode filmer fra filmfestivalen i Venezia. Mange planlagte premierer i år har også blitt utsatt, så vi viser ikke like mange storbudjettsfilmer fra Hollywood som vi har gjort før. Selv om det er færre store titler, er det desto flere gode internasjonale filmer på programmet i år, forteller Kristian Fyllingsnes, programsjef for fiksjon i BIFF. 

Kristian Fyllingsnes, programsjef for fiksjon.

Samme dag som Norge stengte ned i mars skulle søsterfestivalen Cine Latino etter planen åpne. På festivalkontoret, som skulle vært preget av åpningsnerver og forventning, ble derimot de ansatte tvunget til å demontere håndlagde skilt, rigge ned utstyr og sende ut meldingen om at filmfestivalen ble avlyst. 

– Det var gravalvorlig stemning på kontoret da Cine Latino ble avlyst. Selv før kommunen gikk ut med meldingen hadde vi pakket sammen sakene våre og forberedt oss på at det ikke ville bli noen filmfestivaler i år.

 

Lyse utsikter, mørklagt kinosal
Når vi møter Fyllingsnes er det kun noen dager igjen til åpningsfilmen Et glass til mot alle odds skal sparke i gang festivalen.

– Vi skjønte tidlig at dette kom til å bli et annerledes år, og har tatt utgangspunkt i alle mulige scenarioer før vi endte med den versjonen av BIFF man vil oppleve i oktober, forteller Fyllingsnes. 

En god stund var BIFF-staben, som resten av landets arbeidstakere, nødt til å jobbe hjemmefra. Fyllingsnes tror at muligheten for å samles har blitt begrenset av pandemien, men at fellesskapet man opplever i en mørklagt kinosal kan bøte på den fysiske avstanden vi ellers må holde til hverandre.

– Det skal bli veldig fint å endelig se en film sammen igjen. Det sosiale ved festivalen er jo vel så viktig som selve filmene, sier han. 

Fyllingsnes trekker fram norske Mona Fastvolds kjærlighetsdrama, festivalens avslutningsfilm The World to Come og den mexicanske dystopien New Order, som særlig verdt å få med seg. Han insisterer på at programmet ikke har blitt valgt ut med en tematisk rød tråd for øye. Likevel har flere av de utvalgte verkene felles at de portretterer samfunn, mennesker og systemer på randen av destruksjon. Filmer som Rebuilding Paradise og Wood tar for seg avskoging i Sør-Amerika og skogbranner i California. Stray er en kommentar til de sosiale og politiske endringene i Tyrkia, mens Santikhiri Sonata handler om ferieparadisenes mørke sider.

Hvilken betydning har det for festivalen at den i år sannsynligvis ikke når frem til like mange mennesker som den ellers pleier å gjøre?  

– Det er så klart kjipt at de oppmøtende ikke får festivalopplevelsen de er vant med. Vanligvis ønsker vi masse liv i kinofoajeen og festivalstemning, men i år håper vi på det motsatte. Det er også noe av grunnen til at vi har opprettet en egen strømmeportal, BIFF+, med filmer fra årets festival for de som ikke kan delta fysisk.

Filmfestivaler som BIFF dekker samtidig et behov blant regissører og filmfolk som har møtt på motstand i forbindelse med pandemien, mener Fyllingsnes. 

 

– Filmskapere er fremdeles interessert i å få ut filmene sine, og ønsker å presentere dem for et levende publikum. Jeg tror festivaler bare blir viktigere når markedet ellers faller fra.

 

Ny pandemi, samme problemer
Stoff har møtt en av filmskaperne på årets program, Kieran Kolle. Han har regissert Vinden snur, der vi følger tre aktivister fra Foreningen for human narkotikapolitikk som kjemper for norsk rusreform. Kolle fremhever dokumentarsjangerens mulighet til å være opplysningskanal, men understreker at dokumentarene ikke bør ende opp som skremselspropaganda.  

– Jeg har prøvd å ha en positiv tilnærming til temaet. Hvor mye er mennesker mottakelig for før de blir misantropiske og likegyldige? Ingenting er bedre enn å skape en positiv historie ut ifra et elendig utgangspunkt. Vi går inn i et usikkert tiår, og det er derfor viktig å vise folk at det likevel er framgang i politiske kampsaker.

Samtalen stopper opp i et halvt minutt mens vi slurper i oss hver vår cappuccino. 

– Samtidig handler dette prosjektet om et problem i Norge, ikke i Amazonas eller USA. Rusproblematikk/Overdoser er kanskje den største solidaritetskrisen vi har her i landet, utenom flyktningkrisen. Vet du hvor mange som dør av overdose i Norge hvert år?

Kieran Kolle, regissør for Vinden snur.

Selv om en respiratorisk sykdom for tiden herjer i seks av syv kontinenter, forminsker ikke det alvorligheten av andre samfunnsproblemer, påpeker Kolle. Det er lett for langvarige samfunnsutfordringer, som rusproblematikk, å forsvinne i mylderet av smittetall, presidentdebatter og andre dagsferske nyheter. Men hvordan når man ut med historier fra virkeligheten i mylderet av narrativer som fortjener oppmerksomhet?

 

Dokumentarsjangeren i uvirkelighetens tidsalder
– Selv om det overordnede fokuset er på korona, tenker folk på andre ting også  – det er problematisk at disse sakene overskygges av pandemien. Jeg tror det er deilig for folk å få presentert sterke filmer om temaer som ikke er like forbigående som Covid-19, mener Maria Dalland Larsen, dokumentaransvarlig for BIFF.

Det brede spennet av samfunnsutfordringer verden står overfor reflekteres i årets dokumentarprogram. 

– Det er mange samfunnsbevisste og engasjerte mennesker som går på BIFF, så vi prøver å få til et program som er like variert som publikummet vårt.

Maria Dalland Larsen, dokumentaransvarlig.

Et gjennomgående tema blant dokumentarene i konkurranse er uttrykkelse, eller mangelen på muligheten til det. Fra Meet the Censors, en studie av sensurens samfunnsrolle, til Gunda, en totalt dialog- og menneskefri film om grisen med samme navn: De kjemper alle om tittelen «beste norske dokumentar 2020». For Kolle tilbyr dokumentarsjangeren først og fremst muligheten for å la subjektene som avbildes snakke for seg selv. 

– Jeg prøver å formidle kampen om rusreformen fra perspektivet til dem det snakkes. I samfunnsdebatten blir det snakket mye om dem, men ikke så mye med dem. Dette er mennesker vi har mye å lære av. De involverte presenteres ikke som junkies – slik de ofte gjør i filmer om ruspolitikk – men som ressurssterke mennesker. Filmen er også strippet for moralisme. Det er ikke min oppgave å være moraliserende.

 

Ta en pause med en film
Med Vinden snur ønsker Kolle å opplyse og engasjere folk fremfor å skremme dem, en tilnærming han mener flere av filmskaperne på BIFF sitt program har klart å ha. 

– Fiksjon kan ofte belyse et samfunnsproblem minst like godt som en dokumentar.

Her er det bare å velge og vrake. Det kan være god medisin å glemme din egen virkelighet i en time eller to, i en mørk kinosal, hvis du er lei av alt snakket om pandemien, sier Kolle. 

Kristian Fyllingsnes fra BIFF deler optimismen.

– Nå har vi ikke gjennomført festivalen enda, men om pandemien vedvarer er håpet at det neste året blir mer forutsigbart.

En ting er likevel sikkert: 

– Det skal bli deilig å vise film foran en fullsatt sal igjen.

FILMSTOFF
Årets BIFF: Å portrettere en absurd verden

Bergen Internasjonale Filmfestival går av stabelen, i år som i fjor, med ekstensivt dokumentarprogram. Hvordan avbilder man virkeligheten når den blir stadig mer uvirkelig?

7.-18. oktober arrangeres i tradisjon tro Bergen Internasjonale Filmfestival – dog i et litt annerledes format enn det vi er vant til. I år er festivalen både flyttet fram i tid og utvidet med flere dager for å få mer luft mellom filmvisningene. Den pågående pandemien har tvunget festivalarrangørene til å tenke nytt, både på godt og vondt. 

– Fordi vi ble nødt til skyve festivalen framover i tid, har vi for en gangs skyld rukket å inkludere veldig mange gode filmer fra filmfestivalen i Venezia. Mange planlagte premierer i år har også blitt utsatt, så vi viser ikke like mange storbudjettsfilmer fra Hollywood som vi har gjort før. Selv om det er færre store titler, er det desto flere gode internasjonale filmer på programmet i år, forteller Kristian Fyllingsnes, programsjef for fiksjon i BIFF. 

Kristian Fyllingsnes, programsjef for fiksjon.

Samme dag som Norge stengte ned i mars skulle søsterfestivalen Cine Latino etter planen åpne. På festivalkontoret, som skulle vært preget av åpningsnerver og forventning, ble derimot de ansatte tvunget til å demontere håndlagde skilt, rigge ned utstyr og sende ut meldingen om at filmfestivalen ble avlyst. 

– Det var gravalvorlig stemning på kontoret da Cine Latino ble avlyst. Selv før kommunen gikk ut med meldingen hadde vi pakket sammen sakene våre og forberedt oss på at det ikke ville bli noen filmfestivaler i år.

 

Lyse utsikter, mørklagt kinosal
Når vi møter Fyllingsnes er det kun noen dager igjen til åpningsfilmen Et glass til mot alle odds skal sparke i gang festivalen.

– Vi skjønte tidlig at dette kom til å bli et annerledes år, og har tatt utgangspunkt i alle mulige scenarioer før vi endte med den versjonen av BIFF man vil oppleve i oktober, forteller Fyllingsnes. 

En god stund var BIFF-staben, som resten av landets arbeidstakere, nødt til å jobbe hjemmefra. Fyllingsnes tror at muligheten for å samles har blitt begrenset av pandemien, men at fellesskapet man opplever i en mørklagt kinosal kan bøte på den fysiske avstanden vi ellers må holde til hverandre.

– Det skal bli veldig fint å endelig se en film sammen igjen. Det sosiale ved festivalen er jo vel så viktig som selve filmene, sier han. 

Fyllingsnes trekker fram norske Mona Fastvolds kjærlighetsdrama, festivalens avslutningsfilm The World to Come og den mexicanske dystopien New Order, som særlig verdt å få med seg. Han insisterer på at programmet ikke har blitt valgt ut med en tematisk rød tråd for øye. Likevel har flere av de utvalgte verkene felles at de portretterer samfunn, mennesker og systemer på randen av destruksjon. Filmer som Rebuilding Paradise og Wood tar for seg avskoging i Sør-Amerika og skogbranner i California. Stray er en kommentar til de sosiale og politiske endringene i Tyrkia, mens Santikhiri Sonata handler om ferieparadisenes mørke sider.

Hvilken betydning har det for festivalen at den i år sannsynligvis ikke når frem til like mange mennesker som den ellers pleier å gjøre?  

– Det er så klart kjipt at de oppmøtende ikke får festivalopplevelsen de er vant med. Vanligvis ønsker vi masse liv i kinofoajeen og festivalstemning, men i år håper vi på det motsatte. Det er også noe av grunnen til at vi har opprettet en egen strømmeportal, BIFF+, med filmer fra årets festival for de som ikke kan delta fysisk.

Filmfestivaler som BIFF dekker samtidig et behov blant regissører og filmfolk som har møtt på motstand i forbindelse med pandemien, mener Fyllingsnes. 

 

– Filmskapere er fremdeles interessert i å få ut filmene sine, og ønsker å presentere dem for et levende publikum. Jeg tror festivaler bare blir viktigere når markedet ellers faller fra.

 

Ny pandemi, samme problemer
Stoff har møtt en av filmskaperne på årets program, Kieran Kolle. Han har regissert Vinden snur, der vi følger tre aktivister fra Foreningen for human narkotikapolitikk som kjemper for norsk rusreform. Kolle fremhever dokumentarsjangerens mulighet til å være opplysningskanal, men understreker at dokumentarene ikke bør ende opp som skremselspropaganda.  

– Jeg har prøvd å ha en positiv tilnærming til temaet. Hvor mye er mennesker mottakelig for før de blir misantropiske og likegyldige? Ingenting er bedre enn å skape en positiv historie ut ifra et elendig utgangspunkt. Vi går inn i et usikkert tiår, og det er derfor viktig å vise folk at det likevel er framgang i politiske kampsaker.

Samtalen stopper opp i et halvt minutt mens vi slurper i oss hver vår cappuccino. 

– Samtidig handler dette prosjektet om et problem i Norge, ikke i Amazonas eller USA. Rusproblematikk/Overdoser er kanskje den største solidaritetskrisen vi har her i landet, utenom flyktningkrisen. Vet du hvor mange som dør av overdose i Norge hvert år?

Kieran Kolle, regissør for Vinden snur.

Selv om en respiratorisk sykdom for tiden herjer i seks av syv kontinenter, forminsker ikke det alvorligheten av andre samfunnsproblemer, påpeker Kolle. Det er lett for langvarige samfunnsutfordringer, som rusproblematikk, å forsvinne i mylderet av smittetall, presidentdebatter og andre dagsferske nyheter. Men hvordan når man ut med historier fra virkeligheten i mylderet av narrativer som fortjener oppmerksomhet?

 

Dokumentarsjangeren i uvirkelighetens tidsalder
– Selv om det overordnede fokuset er på korona, tenker folk på andre ting også  – det er problematisk at disse sakene overskygges av pandemien. Jeg tror det er deilig for folk å få presentert sterke filmer om temaer som ikke er like forbigående som Covid-19, mener Maria Dalland Larsen, dokumentaransvarlig for BIFF.

Det brede spennet av samfunnsutfordringer verden står overfor reflekteres i årets dokumentarprogram. 

– Det er mange samfunnsbevisste og engasjerte mennesker som går på BIFF, så vi prøver å få til et program som er like variert som publikummet vårt.

Maria Dalland Larsen, dokumentaransvarlig.

Et gjennomgående tema blant dokumentarene i konkurranse er uttrykkelse, eller mangelen på muligheten til det. Fra Meet the Censors, en studie av sensurens samfunnsrolle, til Gunda, en totalt dialog- og menneskefri film om grisen med samme navn: De kjemper alle om tittelen «beste norske dokumentar 2020». For Kolle tilbyr dokumentarsjangeren først og fremst muligheten for å la subjektene som avbildes snakke for seg selv. 

– Jeg prøver å formidle kampen om rusreformen fra perspektivet til dem det snakkes. I samfunnsdebatten blir det snakket mye om dem, men ikke så mye med dem. Dette er mennesker vi har mye å lære av. De involverte presenteres ikke som junkies – slik de ofte gjør i filmer om ruspolitikk – men som ressurssterke mennesker. Filmen er også strippet for moralisme. Det er ikke min oppgave å være moraliserende.

 

Ta en pause med en film
Med Vinden snur ønsker Kolle å opplyse og engasjere folk fremfor å skremme dem, en tilnærming han mener flere av filmskaperne på BIFF sitt program har klart å ha. 

– Fiksjon kan ofte belyse et samfunnsproblem minst like godt som en dokumentar.

Her er det bare å velge og vrake. Det kan være god medisin å glemme din egen virkelighet i en time eller to, i en mørk kinosal, hvis du er lei av alt snakket om pandemien, sier Kolle. 

Kristian Fyllingsnes fra BIFF deler optimismen.

– Nå har vi ikke gjennomført festivalen enda, men om pandemien vedvarer er håpet at det neste året blir mer forutsigbart.

En ting er likevel sikkert: 

– Det skal bli deilig å vise film foran en fullsatt sal igjen.

Neste artikkel
Fem på gaten: Kjærlighet under korona