Følelsenes fornuft
Visste du at Descartes har rævkjørt din psykiske helse?
6. oktober 2020

Følelser er reaksjoner på observasjoner. De er automatiske, nonverbale og ganske mystiske. Dette står i direkte kontrast til fornuften: Den logiske, objektive formen for tenkning. Det rasjonelle og hensiktsmessige. Følelser og fornuft står altså på hver sin side i en dualisme – to uforenlige prinsipper. Skal jeg lytte til hjertet mitt eller følge hodet? Slik er vi opplært til å tenke. Her hadde det passet seg med en forklaring av opphavet til denne dualismen, men dette skal ikke bli en tekst om filosofiens historie. Om du ble skuffet nå, ta deg heller en pause og google «Descartes» eller «rasjonalisme».  

 

Hjertet er ubrukelig

Fornuft har høyere status enn følelser. Den objektive tenkningen gir oss mer sikkerhet enn de subjektive, tilsynelatende vilkårlige følelsesreaksjonene. De er mindre verdt, og anses som mindre nyttige. Dette viser seg tydeligst i språket vi bruker for å omtale disse konseptene. Du trenger ikke lete lenger enn til Per-Willy Amundsens Facebook-status fra 15.september: «Vi har fått politikere som har avsluttet abonnementet på sunn fornuft og lar seg styre av føleri», skriver han. Kommentarfeltet er enig: Hjertet er ubrukelig når det kommer til å gjøre smarte politiske beslutninger.

 

Nå er ikke alle helt på bølgelengde med kommentarfeltet til Per-Willy Amundsen, så la oss ta noen andre eksempler: Tenk over ordene «overreagere», «dramatisk» og «hysterisk». Hva er det de beskriver? Jo, dette er ord som ofte brukes nedsettende om våre egne eller andres følelsesuttrykk. Vårt daglige vokabular er altså gjennomsyret av ugyldiggjøringer av det sentimentale. Tenk så over følgende: Har du noen gang hørt noen si «Herregud, han var altfor fornuftig, det var helt flaut å se på. Han hadde altfor mange gode argumenter. Stakkars fyr.»? 

 

Lever vi i et samfunn som er allergisk mot følelser? Hvert år er det behov for en tabupris, tildelt den modige sjel som våger å være åpen om sine følelser og dermed bidra til å bryte fordommer mot psykisk helse. Dette tyder på flere etablerte sosiale normer: Negative følelsesuttrykk er pinlige, irriterende for andre og tjener ingen logisk hensikt. Vi må dysse dem ned og distansere oss fra dem for å kunne tenke klart. Konsekvensen av dette er en gjeng med engstelige og deprimerte mennesker som tror de er helt alene om å ha vonde følelser, og som later som de ikke har dem.

 

Plot twist

La oss snu litt på det. Hva hvis følelser tjener en logisk hensikt? Er de da rasjonelle, og kan regnes som en del av fornuften? Gir det egentlig mening å skille disse konseptene fra hverandre i det hele tatt? Følelser har en avgjørende funksjon for menneskelig helse. Vi er alle født med noen grunnleggende emosjonelle behov. Følelsene våre gir oss informasjon om hva vi trenger i en gitt situasjon, for å kunne oppfylle disse behovene. Tristhet gir for eksempel informasjon om behovet for støtte og trøst. Når vi uttrykker tristhet gjennom ansiktsuttrykk, kroppsholdning og kanskje tårer, sender vi signaler til oss selv og til andre. Slik vet vi selv at vi er triste, og mennesker rundt oss vil respondere med medfølelse, støttende ord eller en klem.

 

Følelsesmessige reaksjoner er altså alt annet enn vilkårlige, men kan virke slik fordi de uttrykkes med et annet språk enn det verbale. Det kan se ut til at sosiale normer rundt følelser forringer vår evne til å snakke dette språket. Uansett hvor gamle vi er eller hvilket kjønn vi er, kommer vi ikke unna at vi trenger andre menneskers støtte og trøst når vi er triste. Likevel synes mange det er flaut å gråte foran andre, eller fortelle andre at man har det vanskelig. I stedet for å lytte til de indre signalene, stemples reaksjonene som irrasjonelle og ignoreres. Slik knebler vi vår egen tilgang på sunn håndtering av følelsesreaksjoner, i fornuftens navn. Samtidig er depresjon den vanligste psykiske lidelsen i Norge. Besynderlig.