Etter en noe snål russetid, med en meters avstand og stygge blikk fra gamle damer, er det på tide å tenke på hva du skal gjøre neste år. Fra før av har alle dine ekstravagante planer om friår med kulturstudier i Vietnam (som for øvrig viste seg å være ren svindel), au pair i Paris og ditt livs reise gjennom den billige delen av Asia gått rett i vasken. Alt på grunn av dette viruset som selvfølgelig valgte akkurat 2020 som det beste året til å ødelegge verden. Du sitter igjen med to valg: jobb eller studier. 

Du har alltid tenkt at du kom til å studere i Bergen en eller annen gang i løpet av livet, men at det skulle bli rett etter videregående var ikke helt planen. Jaja, hvor ille kan det være? Du får flytte hjemmefra og bo i kollektiv, møte masse nye fete mennesker, studere noe spennende, dra på kule arrangementer og teste utelivet i studentbyen du har hørt så mye bra om. Hva kan gå galt?  

Drittkollektiv

Etter å ha brukt en evighet på å sende meldinger til forskjellige utleiere på hybel.no, hvor kanskje en av fem gidder å svare, takker du ja til det første kollektivet du er på videovisning hos. Det du ikke vet, er at du skal bo med tre godt voksne folk, så voksne at de bare for noen måneder siden kunne vært vikaren din på videregående. Dette viser seg å være langt fra fantasien om det koselige, sosiale kollektivet fra TV-serier som New Girl og Friends. Du har aldri følt deg mer til bry. Mens du prøver å skaffe et sosialt liv i ny by, holder kollektivet seg til å dra på jobb, lese eller slappe på rommet. De eneste samtalene dere har, omhandler advarsler om økende smitte i Bergen etterfulgt av hevede øyenbryn mot ølen din i kjøleskapet. De sukker høyt når du er oppe etter klokken ti og sier “app-app-app” hver gang du går forbi antibacen uten å sprite deg. Dette gjør tilværelsen din som førstegangsstudent og deltaker i fadderuken ekstremt skamfull. 

Første møte med faddergruppa og de som forhåpentligvis skal være dine fremtidige bestiser skjer, som alt annet, over Zoom. Digg. Når dere først møtes i virkeligheten, er det selvfølgelig med navneleker og klein småprat, noe du egentlig ikke har noe imot. Med én meters avstand og en eim av håndsprit i luften blir det hele likevel ganske sært. Fra utsiden ligner dere på en gruppe med improskuespillere som kjemper om oppmerksomheten ved bruk av alt for høyt stemmeleie og unaturlig gestikulering. Hva er det egentlig du har meldt deg på? 

Planen videre er vors i Nygårdsparken. Dette kan bli gøy, tenker du optimistisk. Drikking er jo tross alt det beste sosiale glidemiddelet. Det er varmt og du er som alltid litt sen. Du trasker opp mot Studentsenteret svett, men glad, med et par øl i vesken. Klar for å bli kjent med de andre på studiet. Gruppen din var tydeligvis ikke den eneste som valgte Studentsenteret som møtested, og i kaoset av mennesker leter du desperat etter kjente fjes. Etter hvert skjønner du at gruppen din ikke er der. Turen går derfor videre til Nygårdsparken.

Litt mindre fornøyd og enda svettere begynner du letingen. Jo lengre tid det går, desto mer vokser FOMO-en i deg. Det blir ikke bedre når du innser hvor gigantisk Nygårdsparken er. Du navigerer deg gjennom labyrinten av småbrisne, hoiende studenter. Når du tror du har nådd enden av labyrinten, møter du en faddergruppe fra BI. Æsj, tar du deg selv i å tenke. Over havet av hoder med sleik og midtskill kan du så vidt skimte faddergruppen din i det fjerne. BI-klysene småløper mot deg, bærende på en gigantisk høyttaler. Lyden av gamle russesanger og lukten av Hollister-parfyme får frem det verste i deg. De utallige fordommene du har mot disse menneskene får deg til å dytte litt ekstra hardt idet du presser deg forbi. Dette fører så klart til at guttene kommer i ubalanse og at høyttaleren kommer flyvende mot deg i noe som føles som sakte film. Hele faddergruppen din får så klart dette med seg. Flott. Du kommer deg raskt på beina igjen. Du prøver å forsikre karene om at det gikk fint, men de har allerede plukket opp høyttaleren og stukket avgårde med et glis om munnen. Sliten og irritert, går du mot faddergruppen din. Nå kan du endelig lene deg tilbake og sosialisere. 

Dritt-drikkeleker

Gruppen er midt i en drikkelek. Ditt verste mareritt: Utlevering av sexliv gjennom «jeg har aldri» til vilt fremmede. Som om ikke det var nok, må du innrømme fordommer mot gruppa du har kjent i mindre enn ett døgn i form av «100 spørsmål», hvor du blant annet må anta hvem som blir dritings, hvem som er mest opptatt av utseende og hvem som har pult flest. Lættis. Du kjenner nå mer enn aldri før at du er drittlei. Etter et par øl er stemmingen lettere, folk slutter med drikkeleker og går over til småprat. Du puster lettet ut, men å faktisk skulle bli kjent med disse menneskene er vanskeligere enn du skulle trodd. Du har nemlig havnet sammen med en gjeng blondiner med DAY-bag og hvite slengbukser. Blond er du for så vidt selv, men det å bli tatt for å være en av disse Bærumsjentene (unnskyld bærumsjenter) gir deg en aldri så liten identitetskrise. Du kaster lengtende blikk mot de andre jentene i gruppen som sitter bare noen meter unna. De har nesering og de riktige typene slengbukser, de svære fra Weekday. De ser ut til å ha intellektuelle samtaler om forrige utgave av Morgenbladet. Kroppen din fylles av sjalusi og bitterhet. Hvordan ble du stuck i en gjeng hvor samtalene går i kveldens hooke-target?

Drittkorona

Neste morgen er overskriften i alle de største avisene: «STUDENT SMITTET I NYGÅRDSPARKEN FREDAG KVELD». Flott. Blikkene fra de du bor med blir enda styggere. Romkameratene dine rister nedlatende på hodet og belærer deg om dråpesmitte, mens de slurper i seg oversukret Earl Grey. Du velger derfor å gjemme ølen på rommet i stedet for i kjøleskapet. En bølge av dårlig samvittighet spres i kroppen din, nesten som viruset du kanskje fikk i går. Fuck dette, tenker du på vei mot enda et fadderopplegg. Bekymrede meldinger fra venner og familie plinger inn på mobilen: «Hva skjer med Bergen?», «Blir fadderuka avlyst nå?». Du svarer rolig at dette skal nok gå fint. 

Denne gangen har faddergruppa arrangert rebusløp for å bli kjent med campus. Dere deles opp i mindre grupper, og du får endelig sjansen til å prate med noen av de andre i gruppa. Praten går overraskende lett. Endelig, tenker du. Studievenninnene du lengtet etter! Når opplegget for dagen er ferdig, blir du sittende igjen med hun ene du har blitt kjent med. Du tenker optimistisk at dette kanskje skal bli et bra år, til tross for koronagreiene. Du begynner å fantasere om koselige vegetarmiddager og konserter på Hulen, lange gåturer opp Fløyen og en kald utepils på Bryggen i solskinnet. Kanskje har jenta du nettopp ble kjent med også andre hipstervenner hun kan introdusere deg for? Etter hvert flytter dere endelig inn i det koselige kollektivet du har lengtet etter og lever lykkelig i alle deres dager. Studenttilværelsen virker å være bedre enn forventet. En vibrering fra telefonen vekker deg fra dagdrømmen. Meldingen er fra UiB: «Alle studenter på ditt fakultet skal i karantene umiddelbart. En student på studiet ditt har påvist smitte».

FAEN.