Det har skjedd et paradigmeskifte i diskursen om psykisk helse. Vi forsøker stadig å ufarliggjøre temaer som før har vært tabubelagte. Plutselig prater vi åpent om egen psyke. Likevel er det verdt å merke seg at vi kanskje ikke prater like mye om psyken til dem som trolig har påvirket oss mest, nemlig foreldrene våre.

Ifølge SSBs tall fra 2019 bor det rundt én million barn i Norge. Undersøkelser gjennomført av SINTEF anslår at 410 000 av disse vokser opp med psykisk syke foreldre. Samme undersøkelse viser at det kun er om lag 65 000 av foreldrene som får behandling for psykiske lidelser. I tillegg må man regne med foreldre som ikke søker hjelp, og barna deres. Studier viser at mørketallene trolig er høye. 

Å være redd for sin egen pappa
«Emma» sin far har bipolar lidelse. Hun har valgt å ikke dele etternavnet sitt i denne artikkelen. I oppveksten til Emma har det vært mange betydelige påkjenninger – som strekker seg over både rusproblematikk i familien, kamper om omsorgsrett og plasseringer i fosterhjem. Hun trekker fram en av hendelsene som har satt spor. Under et studieopphold i Argentina skulle hun få besøk av faren i ti dager. Det gikk ikke som planlagt.

Faren til Emma ville være i Argentina lenger enn han skulle, selv om han hadde plikter og ansvar hjemme i Norge. Det var da hun skjønte at han hadde blitt syk igjen.

– Han sa så mange vonde ting til meg, og ville ikke se meg mer. Men dagen etterpå låste han seg inn i leiligheten, satte seg på sengen min og snakket om at han var så glad i meg, og at han skulle redde verden. Jeg lå bare under dynen og skalv, sier hun.

Faren tok inn på hotell. Noen dager etter fant hun ham på balkongen sin med blå neglelakk på hender, føtter og øyenbryn, med kofferten ved føttene og en sigarett i hånden. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Likevel hun skjønte at noe var alvorlig galt. Han hadde blitt kastet ut fra hotellet, og ville bo hos henne.

– Jeg var redd for han, fordi han var syk igjen. Jeg ville ikke at han skulle være der mer, det ble for mye, for vondt. Så han dro.

Evig pårørende
Plutselig fikk Emma beskjed om at faren hennes hadde dratt til ambassaden og oppført seg aggressivt. Passet hans hadde blitt frastjålet, og han skyldte på henne fordi hun ikke hadde latt ham få være i leiligheten sin.

– Jeg åpnet mobilen min til en tekstmelding fra han: «Du er ikke datteren min lenger».

Faren hennes hadde sovet på gaten i ni dager før de fant ham. Føttene hans var dekket av blemmer og sår. Han hadde kastet vekk skoene sine den første dagen på gaten. Etter lange diskusjoner ble han motvillig med på sykehuset.

– Jeg sa det var for å få sjekket ut foten, men jeg ville egentlig ha en vurdering av en psykiater for å kunne få ham trygt hjem til Norge. På sykehuset nektet han medisin og kremer. Han nektet all behandlingen de tilbudte, men spurte en sykepleier om hun hadde amfetamin. Jeg bare gråt, mens hånte meg, sier Emma.

Hun fikk tak i en psykiater som tok en vurdering på at faren måtte stabiliseres før hjemreise. Han ble tvangsinnlagt, men det tok ikke lang tid før han rømte. Dette førte til at han falt ned en høy mur og brakk leggen på tre ulike steder. Hver gang en ambulansetur var nødvendig måtte Emma være med, uansett hvor hun befant seg. Det måtte alltid være en pårørende tilstede.

Når barn skåner foreldre
Anne Kristine Bergem har jobbet med barn som pårørende av psykisk syke foreldre – både i klinikk, gjennom organisasjonsarbeid, og i møte med foreldre, frivillige og hjelpere. Nå underviser hun ved OsloMet på master i psykisk helsearbeid. Emma fikk ikke vite at faren hadde bipolar lidelse før hun var tenåring. Bergem kjenner til flere saker hvor barn ikke har fått informasjon om foreldrenes psykiske lidelser før det har gått mange år.

– Det gjelder nok dessverre alt for mange mennesker, sier hun.

Bergem sier at ved å snakke om foreldrenes lidelser slipper barn å bli overlatt til egne fantasier. 

– Foreldre vil gjerne det beste for barna sine, og en løsning som virker god, kan være å skåne dem. Det som skjer er imidlertid at barna forstår at det er noe, de vet ikke nødvendigvis hva, men de merker at noe er galt. Når foreldrene ikke snakker om det, tenker de «Dette går det ikke an å snakke om». Foreldrene tror kanskje at de ikke vet. Resultatet blir dessverre at barna skåner foreldrene sine, og ikke omvendt.

Bergem mener at barn bør få høre om de verste tingene som handler om sykdom og elendighet av voksne personer de stoler på. 

– Det viktigste er å være ærlig og åpen. Det er ofte vi voksne som har problemer med å bruke de verste ordene, snakke om død og selvmord og psykose. Barn har jo ingen medfødt bekymring for bruk av ord. 

Skaper nye pasienter
Emma har fått diagnosen PTSD. Barn som vokser opp med en psykisk syk forelder har over dobbelt så høy sannsynlighet for å utvikle en psykisk lidelse sammenlignet med andre barn, og sannsynligheten er tre ganger så høy dersom begge foreldrene er syke.  

Bergem forteller om tradisjonen for at barn av psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger før de selv blir syke.

– På den måten lager man jo nye pasienter. Dersom man gjør jobben sin vet man om barna veldig tidlig. Hvis man da gjør en innsats kan man forebygge ganske mye.

Hva med barna?
Temaet «barn som pårørende» aktualiseres gjennom lovparagrafene Helsepersonelloven §10a og Spesialisthelsetjenesteloven §3-7a. Helsepersonelloven plikter helsepersonell til å informere mindreårige barn om foreldrenes psykiske lidelser. Likevel er det ikke alle som får informasjon om foreldrenes psykiske lidelser som barn. 

Se for deg at du er et ni år gammelt barn på skolen, og det kommer noen og sier «Hva er det for noe med moren din a? Har hørt at hun er helt klin kokos?». Hva skal du si i en slik situasjon? Hva kan du si? Forhåpentligvis har du fått så mye informasjon hjemme at du klarer å sette ord på det: «Det heter ikke klin kokos. Det heter å ha en psykisk lidelse. Og ja, det stemmer at mamma er syk, og derfor er hun på et sykehus hvor hun skal få hjelp for det.» Men hvor mange barn har begrepene de trenger for å forklare foreldrenes psykiske lidelser? 

Bergem forteller at det ikke har vært tradisjon for å involvere familien i psykisk helsevern. Før det ble pålagt var det vilkårlig hvilke barn som fikk hjelp og oppfølging. I dag er det imidlertid en betydelig økning i interesse for feltet barn som pårørende. På tross av økt interesse for feltet, har det vært gjort journalinnsyn hvor en ser at barn ikke alltid følges opp. Bergem forteller at barn ikke har egne rettigheter på dette området.

– I og med at det er en pliktlov, må helsepersonell ha samtykke fra foreldrene for å jobbe med barna. Dersom det hadde eksistert en rettighetslov for barn, hadde de kunnet fått informasjon selv om foreldrene sa nei, og det kan de dessverre ikke i dag, sier hun.

Etterlengtet systematisering
Barn får med andre ord ikke alltid den informasjonen eller oppfølgingen de trenger. Men hvem har ansvar for å sørge for at de får det? I alle helseforetak skal det finnes barneansvarlige, som har ansvar for å koordinere helsepersonells oppfølging av mindreårige barn ved sykdom hos foreldrene deres. 

Thorsen, Bjørnestad og Romedal (2019) gjennomførte en studie med formål å samle informasjon om barneansvarlig personell i spesialisthelsetjenesten. Rapporten angir at 33% av barneansvarlige som har vært ansatt i under ett år, aldri har deltatt på opplæring tilknyttet stillingen. Videre forteller 62% at det ikke finnes, eller at de ikke vet om det finnes, en beskrivelse av hvilken kompetanse barneansvarlige skal ha. 

 – Dersom man da har mange andre gjøremål, kan det svekke arbeidet som barneansvarlig. For å styrke barneansvarlig helsepersonell kan man for eksempel gi funksjonstillegg i form av lønn, eller kreve at en viss prosentandel av stillingen avsettes til det arbeidet. For at en skal kunne bli barneansvarlig, bør en også måtte gjennomgå obligatorisk kursing. 

Det er lov å snakke om det
Ifølge Bergem er det viktigste når det gjelder møte med barn som pårørende at barnet opplever at psykiske lidelser er mulig å snakke om. 

– Det er ikke så farlig hva man sier, og hvordan man sier det, men barn trenger å erfare at det går an å snakke om det. 

Det å eie sin egen historie kan være viktig for barn av psykisk syke foreldre: Å få hjelp av voksne eller helsepersonell til å lage seg fortellinger om det som skjer. 

– På den måten kan de møte spørsmål eller kommentarer ute i verden med ro, og tenke «Dette vet jeg, dette kan jeg», trekke pusten og si «Nå skal du høre her».