Romkameraten min og jeg sitter på de flisete benkene på gatetunet utenfor leiligheten vår. Vi har akkurat investert i sukkerfri iskaffe og tynne horesigaretter – som seg hør og bør for menn som gradvis begynner å kjenne på vekst i prostata og vassent morgenbrød. Samtalen minner mer om en monolog, der han engasjert forteller om masteroppgaven som består av Excel-ark, høykonjunktur og Trygve Hegnar. Jeg hører sånn halvveis etter, men nikker høflig på de stedene han legger inn pause for respons, og prøver etter beste evne å unngå blikkene til alt som kryper og går gjennom gatetunet.

Plutselig drønner det i gongongen og jeg blir brått revet ut av den tåkete, dagdrømmende manneforkjølelsen jeg har vært preget av siden stride of pride-ankomsten min med slips på hodet i nidraget.

Som en svett og forvirret kattugle snur jeg hodet 180 grader og gisper, mens jeg hoster mentol ut av de rustne jernlungene mine. I den svake vårsolen, i skyggen av det vi ironisk kaller Yggdrasil, men som egentlig bare er et spinkelt tre, får vi se noe vi aldri har sett før – og etter alt å dømme aldri får bivåne igjen. To måker sloss til døden! Tusen tanker farer gjennom hodene våre, og vi spekulerer heftig i hva som kan være foranledningen til dette voldelige avbrekket på en ellers bedagelig søndag.

– Jeg er altfor fyllesyk til å ta stilling til dette, sier jeg.

– Tror du Unibet tilbyr gode odds? Pengene mine er på underdogen, utbryter kumpanen min.

– Hmm, nei, si det, svarer jeg kort.

Tilbakelent og på trygg avstand debatterer vi videre mens ekkoet fra desperate og skingrende hyl spretter fra de kalde murveggene og tilbake til allerede trommehinnevoldtatte ører. En eldre, søndagsfrisert dame med rullator og leggevann, stopper opp og betrakter dem lenge. Det samme gjør flere forbipasserende. Straks har de blodige rivalene tiltrukket seg et titalls tilskuere.

Slagsmålet tar brått en vending. Den ene måken låser nebbet sitt fast i halsen på den andre og nekter å slippe. Jeg gulper opp noe forskning om at jo flere vitner, jo mindre sjanse er det for at noen griper inn. Brosteinen farges gradvis høyrød, rute for rute, og det er som om svetteperlene danser i fjærpryden. Den minste måken forsøker seg på et par akrobatiske klyv, men overmaktens nebb er fortsatt like stengt. Det er da min indre Florence Nightingale kommer til overflaten, og jeg utbryter:

– Disse måkene eier jo ikke respekt for hverken fjær og vinger, liv eller lemmer. 

 – Charles Darwin har bedre peiling enn deg. Det er faktisk den sterkeste sin rett å få overleve, får jeg til svar.

Nok er faktisk nok, tenker jeg. Når man har sett x antall naturdokumentarer med Attenboroughs hypnotiske stemme, vet man hvor dette bærer.

Et par fortvilte hikst kommer igjen fra den minste, og jeg bestemmer meg for å ikke være indirekte skyldig i mord på åpen gate. Som en blanding av Steve Irwin og en dansk benkefyllik med etanolsvette, kaster jeg meg mellom dem med stoltheten som innsats. Mitt «ruvende vesen» og min «naturlige autoritet» vekker et urinstinkt i kamphanene, som endelig flyr av sted. 

–Jeg har reddet dagen, lirer jeg av meg på mitt sedvanlige, selvfornøyde vis.

Romkameraten min stirrer på meg og er åpenbart ikke like fornøyd med innblandingen min i dyreriket.

– Kjære deg, du vet at de mest sannsynlig kommer til å slåss videre et annet sted?

Jeg nikker bekreftende, men stilner eget sinn i visshet om at så lenge tunets harmoni er gjenopprettet, og naturens råskap ikke utspiller seg i all sin gladiatoriske prakt rett foran meg, er jeg fornøyd. Jeg lener meg tappert tilbake i solveggen og konkluderer med at den som ligger med damen til en brunstig måke, nødig får vandre ubestridt.