«Det er hun eller meg og jeg velger meg» skriver Lillebø. Og det er tydelig at jeg-personens overlevelse beror på å velge bort sin psykisk syke mor. Boken er et oppgjør for retten til å eie sin egen historie – og mot å la livet bli definert av en vanskelig barndom. 

Et spesielt mor-datter-forhold

Tingenes tilstand handler om en schizofren mor og hennes datter, fortalt fra datterens perspektiv. Sykdommen blir lenge omtalt som «hemmeligheten» eller bare «det». Romanen fortelles episodisk, og det hoppes mellom en rekke minner jeg-personen har om sin mor. Skildringene av moren domineres av fortellinger om innfall og psykoser, og viser hvordan personligheten hennes oppløses av sykdommen. Hun beskrives som selvopptatt, manipulerende, barnslig, hovmodig og foraktfull, men også som det mest ensomme mennesket jeg-personen vet om. 

«En skygge jeg aner»

Forholdet mellom mor og datter er vanskelig, allerede fra barndommen av. Skillet mellom realitet og fiksjon, drøm og virkelighet, eksisterer ikke hos moren. Når moren noen ganger oppfører seg som en mor, er det ikke av godhet. Det skyldes et nytt innfall. Poseringen av et lykkelig familieliv, som moren fremdeles opprettholder, er en lek som jeg-personen har gjennomskuet hele livet. Og hun har spilt sin rolle som barn som leker barn, for å gi moren plass. Men nå, med denne boken, er det slutt. 

Å sette punktum 

Oppgjøret oppleves avgjørende for at datteren ikke skal drukne i morens sykdom. Selv om hun nå har mann, barn og et normalt familieliv, ligger historien om moren og barndommen like under overflaten. Jeg-personen kontaktes hele tiden av moren – men det er sykdommen som snakker. Dødsens sliten ønsker hovedpersonen moren død, så hun kan bli ferdig med all skuffelsen og den kvelende smerten moren representerer. 

Man venter gjennom boken på det definitive banesåret mot moren – den endelige handlingen som skjærer over båndet mellom mor og datter. Men litt etter litt blir det klart at det ikke er én konkret handling som kommer til å skille dem. Datteren lar forholdet ebbe ut ved å ikke ta telefonen, ikke la moren komme på besøk, og ikke gi etter for hennes innfall. «Nå er det gått ett år siden sist jeg tok telefonen. Jeg har forstått at det er sånn det må være», står det på bokens første side. Og bokens utvikling understreker at bruddet med moren er den eneste mulige løsningen på situasjonen. 

Sandra Lillebø har med Tingenes tilstand skrevet en viktig roman om hvordan psykisk sykdom påvirker omgivelsene. Situasjonen blir på ingen måte romantisert, og boken oppleves verken som utleverende eller selvsentrert. Den er usentimental og glassklar. Gjennom et nøkternt og skarpt språk rettferdiggjør Lillebø jeg-personens rett til eksistens utenfor morens sykdom. Romanen er en sterk og ærlig forsvarstale for at det er lov å ta vare på egen psyke – fremfor å underkaste seg andres.