Derek tibs, key wet, kitfo, injera. Det er svært fremmede ord som møter oss på menyene til Bergens fem etiopiske og eritreiske restauranter. Som en risikoavers person er jeg vant til å bestille det velkjente, som pad thai og pizza margherita. Denne gangen finnes det ikke noe velkjent. 

Nye og uvante kryddere, smaksammensetninger og ikke minst spisemetode gjør at det å spise etiopisk og eritreisk er en restaurantopplevelse utenom det vanlige. Og i tillegg til å være overraskende og eksotisk, er det en deilig smaksopplevelse.

Selv om det kun bor omtrent 2000 eritreere og etiopere i Bergen kommune, er det ikke så overraskende at vår lille by har plass til hele fem etiopiske og eritreiske restauranter. Hvis du som bergensbeboer ikke har prøvd en av dem ennå, er det på høy tid. Vi i Stoff tok like gjerne turen til alle. 

Eritreisk og etiopisk mat

Eritrea og Etiopia har den samme kulinariske tradisjonen fordi de er naboland og deler mye historie. Eritrea var blant annet under etiopisk styre fra etter andre verdenskrig og til 1993. 

Typisk for matkulturen er at man stort sett spiser med hendene, og samler gryterettene og salat med biter av injera, de store pannekakene retten serveres på. Pannekakene er laget av fermentert mel, og er vanligvis glutenfrie.

Horn of Africa 

Horn of Africa på Nordnes har få bord og god stemning. Det er en passe formell stemning, noe som gjenspeiles i prisene – 199 for de fleste rettene. Vi bestiller etiopisk honningvin, som serveres i en laboratorium-aktig kolbe. Den er mer tyktflytende enn vanlig vin, og er søtt og smakfullt. Vi får glovarme kluter til å vaske hendene på. Her er det åpenbart et nederlag å be om bestikk. 

Vi får en woket lammerett, som kommer i en liten jerngryte med stearinlys under, slik at maten holder seg varm gjennom hele måltidet. Kyllingretten med et helt kokt egg i, er krydret med varme smaker som paprika og muskat, og kyllingen faller av beinet. Vi får også smake vegetarisk linsegryte med sterk smak av kardemomme og noe som minner om nellik. 

Horn of Africa er en god inngang til å prøve etiopisk og eritreisk mat, da målgruppen virker å være folk som ikke har prøvd dette før. Man får grundige forklaringer fra kelneren om alt, og maten er sterk etter norske standarder: Medium chillistyrke tilsvarer faktisk medium tacosaus. 

Selam

Selam står i kontrast til Horn of Africa, både i stemning og prisnivå. På nabobordet sitter en gruppe menn og har hjemmekontor, og ved baren sitter en gjeng og ser fotball. Det er et tydelig stamsted, og innredningen er avslappet og uformell, med lysrør og Ikea hele veien. 

Vi prøver å bestille biffretten kitfo, men får et svært skeptisk blikk tilbake. «Have you tried it before? I’m not sure your stomach can handle it,» sier kelneren, og forklarer at retten består av rå kjøttdeig. Hun hjelper oss å finne et passende alternativ, med en sterk chillisaus «for nybegynnere». Den utløser både svette og tårer, men chillismaken er likevel ikke overdøvende: Gryteretten har en varm, krydret smak som løftes av at retten serveres med ris i stedet for injera.

Stemningen på Selam er uformell og avslappet. Mange av rettene koster under 150 kroner, og en øl koster kun 55. Et perfekt studentsted, bare husk å be om at retten er mild. 

Savanna

Den nyeste av de fem restaurantene heter Savanna, og åpnet i juni 2020 i de gamle lokalene til China House. De har riktignok beholdt noe av den kinesiske dekoren, blant annet et stort portrett av en kvinne i kinesisk drakt, som ser malplassert ut blant den ellers øst-afrikanske innredningen. Likevel  er det sjarmerende, avslappet og hyggelig i restauranten, og lokalet er delt i seksjoner, slik at man sitter ganske privat. 

Til å begynne med bestiller vi kaffe (som som har sin opprinnelse i Etiopia) brygget med ingefær, akkompagnert med varmt popkorn. Perfekt dersom du vil fremstå som original, åpen og bereist. Noe for en tinderdate? Restauranten har et veldig godt vegetarutvalg, som faktisk er vegansk, siden de færreste rettene inneholder egg og melk. Vi bestiller en rett med seks forskjellige vegetarretter, basert på blant annet poteter, linser, erter og spinat. Smakene er spennende og varierte, og de eksploderer i munnen, uten å være for sterke. Porsjonene er rause og egner seg godt til deling.

Kokken forteller oss at Savanna hver helg arrangerer en kaffeseremoni, der de brenner bønner på stedet (som lukter fantastisk) og brygger kaffe på tradisjonelt vis. Alle i restauranten får smake på kaffe, servert med noe som minner om søt loff og popkorn. 

Naomi
Når vi ankommer Naomi en tirsdagskveld i september er det ingen andre gjester. Det er tydelig at de nylig forsterkede smitteverntiltakene går utover byens restauranter. Beyoncés My Power fyller lokalet, og står i kontrast til vår norske beskjedenhet over å være sentrum for kelnerens oppmerksomhet. Det er god plass og passe formell stemning, om enn litt sterilt. Det er en ideell plass å være en større gjeng som bestiller mange retter på deling (i en fremtidig, smittefri verden). 

Vi bestiller mahaberawi, hvor man får smake seks forskjellige retter, og blir ikke skuffet. Det er deilig, spesielt den tomatbaserte gryteretten smaker som om den har stått og putret i timevis. Vi får til og med bestikk uten å be om det. Høydepunktet er likevel den etiopiske kaffen vi bestiller etterpå. Den får vi, som på Savanna, i en nydelig karaffel med små kopper til, ved siden av en gigantisk bolle med varmt popkorn. 

Lucy

Lucy i Marken er lite og intimt. Prisene er gode, litt dyrere enn Selam. Vi drister oss til å bestille kitfo, som består av rå storfekjøttdeig med krydder. Av hensyn til våre sarte mager ber om at halvparten stekes, slik som foreslås i menyen, men når maten kommer merker vi at det ikke var nødvendig. Vi blir positivt overrasket. Det ustekte, chillikrydrede kjøttet er å foretrekke, spesielt med den etiopiske cottage cheesen til. Temperaturen er perfekt, og fremhever smaken av det rå kjøttet som smelter på tungen. 

Vi bestiller også en noe overpriset biffrett som vi får sterkt anbefalt. Den er god, men det blir i overkant mye kjøtt for undertegnede. Om man ikke er vant til så mye kjøtt på en gang anbefales en av gryterettene, de er nydelige. Prisene er middels, men stemningen, den nye matopplevelsen og ikke minst den hyggelige eieren gjør det verdt turen.