Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
SAMFUNNSTOFF
Tilkoblet, men ikke til stede
08.10.2020

Smarttelefonen: vår tids uvurderlige hjelpemiddel, men til hvilken pris?

«No mobile phone phobia» er et nytt uttrykk innen psykiatrien, mer kjent som nomofobi i populærkulturen. Du har kanskje følt på denne fobien? Idet du kjenner på jakkelommen, stivner du av frykt – du har glemt «livet» ditt hjemme. Smarttelefonen omtales jevnlig som en forlengelse av armen, eller som en bærbar, ekstern del av hjernen vår. Ubehaget ved å være frakoblet fra den digitale verdenen, om det så bare er i et par minutter, føles uutholdelig. Hvorfor er det så vanskelig for oss å legge fra seg mobilen? Hva er det som gjør at vi føler oss nødt til å sjekke varsler hvert eneste minutt?

Overflatisk sosialisering

Mehri Agai er stipendiat i Digitox, et forskningsprosjekt som undersøker hvordan mennesker håndterer digitalisering av hverdagen. Hun forteller hvor behagelig det kan føles å være påkoblet:

Vi kan få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og svare dersom behovet skulle melde seg, og det bare på et øyeblikks varsel. 

Blir våre sosiale behov tilstrekkelig dekket av smarttelefonen?

– Dette er vanskelig å besvare med et enkelt ja eller nei. Vi mennesker er sosiale vesener og smarttelefonen opererer som vår trygge go to når vi ønsker kontakt med andre. Den gjør således en god jobb i å dekke vårt fellesmenneskelige behov for tilhørighet og samhold i en gruppe.

Hun forteller videre om at mobilen tillater kontakt med venner, familie og bekjente over en lav sko. Denne muligheten for å være kontinuerlig påkoblet gir trygghet. Da kan vi få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og svare dersom det skulle være behov for det. 

– Samtidig har vi sikkert alle opplevd vennen som er mer opptatt av å se på mobilen sin, enn å følge med på det du vil dele med dem. Vi kan dermed bli lei oss eller irriterte for at vi ikke får den andres fulle oppmerksomhet, sier Agai.

 

Digital heroin

Når vi ønsker kontakt med andre, trenger vi bare å løfte en finger. Slik kan behovene for samhold og tilhørighet dekkes, når som helst og hvor som helst. Dette kan være  verdifullt for en stor andel mennesker. 

– Vi har rett og slett hele verden i håndflaten, sier sosialantropolog og forsker Thomas Hylland Eriksen. 

I podkasten Hyllands verden forsøker han å finne fred med det polymediet som mobiltelefonen har blitt til. Her filosoferes det særlig rundt mediet som tidstyv og bidragsyter til økende konsentrasjonsvansker blant folk. 

Hylland Eriksen viser til hvordan smarttelefonen kan øke livskvaliteten, men også begrense oss. 

For noen fører smarttelefonen til økt livskvalitet. For mennesker i utviklingsland kan en smarttelefon være et helt livsviktig verktøy i hverdagen. l et overflodssamfunn kan det være omvendt. Frykten for å gå glipp av noe kan gå utover både regi og rytme i eget liv, sier han.

Sosialantropologen forteller at rastløshet er blitt en sivilisasjonssykdom. Stadige avbrytelser gjør sammenhengende konsentrasjon til en knapp ressurs. Den grunnleggende avhengigheten av smarttelefonene, er vanskelig å bryte. Den har vært sammenlignet med heroin – ettersom den lokker med en ressurs mennesker aldri får nok av, nemlig andres oppmerksomhet.

Ifølge psykolog og forfatter Ole Jacob Madsen, kan jobben fungere bedre enn rus som en analogi for mobilbruken. 

– Det kan gi deg tilhørighet, kontakt med andre, meningsfulle aktiviteter (..), men selvfølgelig kan det for noen bli en form for avhengighet hvor det blir det eneste som dominerer livet ditt og går på bekostning av venner og familie, sier han i en episode av Hyllands verden.

 

En fristende forstyrrelse

Mehri Agai omtaler konsentrasjonsvansker som særlig problematisk i form av en kontinuerlig tautrekking mellom den fysiske og den virtuelle verden.

Norsk mediebarometer fra 2019 viser at gjennomsnittlig skjermtid ligger på nesten tre timer daglig blant respondenter i alderen 16 til 79 år. Studier viser også at 68% av amerikanere i USA sover med mobilen på siden av puten, og ytterligere 11% sjekker hva den har å by på innen de første 15 minuttene hver morgen. 

Smarttelefonen kan oppleves invaderende og forstyrrende i dagliglivet. Den kan for eksempel gjøre at vi opplever FOMOfear of missing out – når vi ikke har sjekket den på en stund. Det kan sette oss i en skvis, hvor trangen til å sjekke mobilen konkurrerer med å være til stede og konsentrere seg om det virkelige liv, sier Agai.

Vi responderer på en kontinuerlig strøm av notifikasjoner. Digitox har forsket på det konflikterende forholdet mellom individuell trang og sosial representativhet. Den oppsamlede skjermtiden holder oss på tåhev døgnet rundt, og uforutsigbart innhold forhindrer et mulig forsvar. Konsekvensene av evige notifikasjons-sykluser forstyrrer andre aktiviteter vi foretar oss, og svekker utbyttet av dem. 

 

Bør vi ha dårlig samvittighet?

En undersøkelse utført av analysebyrået Kantar for Digitox-prosjektet i 2020, viser at folk flest føler seg overveldet over eget mobilbruk. Det finnes overlappende kjennetegn mellom mobilbruk og andre mer kjente avhengigheter, som begrunner den økende digital-detox trenden.  

Denne undersøkelsen tyder nettopp på at 55% av de norske respondentene mente at de brukte mobilen for mye. Det finnes etter hvert en stor selvhjelpslitteratur som skal hjelpe folk å gå offline oftere for å kunne være mer til stede for seg selv og sine nærmeste, sier Hylland Eriksen.

Dårlig samvittighet er en følelse mange nordmenn knytter til overflødig mobilbruk. For to år tilbake utførte analysebyrået Respons Analyse en sammensatt undersøkelse for VG som viste at 46% har dårlig samvittighet for mobilbruken sin. Nevropsykolog Thomas Zoëga Ramsøy ble overrasket over det lave antallet. En stor andel mobilavhengige mente altså ikke at bruken deres har negativ påvirkningskraft på dem. Zoëga Ramsøy påpekte at årsaken kunne være mangel på forståelse for konsekvensene den hyppige bruken har for hjernens oppmerksomhetsevne. 

Blant de vanligste konsekvensene av mobilavhengighet er tidstyveri og konsentrasjonsvansker gjennomgående. For å «detoxeres» vil et naturlig startpunkt for mange være å skru av varslingene. Andre mer påfallende tiltak kan være å regulere skjermbruk ved hjelp av apper, kvoter eller rent mobilfrie ferier. 

 

Tveegget sverd 

Smarttelefonen kan som Hylland Eriksen og Agai formidler, anses som en nasjonal landeplage. Den stjeler tiden vår og gir oss ofte dårlig samvittighet, men vi klarer likevel aldri å legge den fra oss. Dopaminrushet gjør oss avhengige.

Samtidig kan vi finne tilhørighet og trøst i det endeløse internett, hvor likesinnede kan finne hverandre på tvers av landegrenser. Smarttelefonen øker dermed livskvaliteten for millioner av mennesker. 

– Alt i alt kan vel smarttelefonen virkelig anses som ett av samtidens tveeggede sverd, sier Agai

Et avsluttende bonusspørsmål til Hylland Eriksen: 

Hvordan ville smarttelefonen vært som menneske? 

– Den ville være en kvikk og munnrapp person med store kunnskaper, men uten evne til å holde tråden i en samtale, narsissistisk opptatt av å bli sett, men med begrenset evne til å engasjere seg eksistensielt i andres liv. Kort sagt en overflatisk, men vittig person som man gjerne tar en øl med, men ikke har lyst til å bo sammen med.

SAMFUNNSTOFF
Tilkoblet, men ikke til stede

Smarttelefonen: vår tids uvurderlige hjelpemiddel, men til hvilken pris?

«No mobile phone phobia» er et nytt uttrykk innen psykiatrien, mer kjent som nomofobi i populærkulturen. Du har kanskje følt på denne fobien? Idet du kjenner på jakkelommen, stivner du av frykt – du har glemt «livet» ditt hjemme. Smarttelefonen omtales jevnlig som en forlengelse av armen, eller som en bærbar, ekstern del av hjernen vår. Ubehaget ved å være frakoblet fra den digitale verdenen, om det så bare er i et par minutter, føles uutholdelig. Hvorfor er det så vanskelig for oss å legge fra seg mobilen? Hva er det som gjør at vi føler oss nødt til å sjekke varsler hvert eneste minutt?

Overflatisk sosialisering

Mehri Agai er stipendiat i Digitox, et forskningsprosjekt som undersøker hvordan mennesker håndterer digitalisering av hverdagen. Hun forteller hvor behagelig det kan føles å være påkoblet:

Vi kan få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og svare dersom behovet skulle melde seg, og det bare på et øyeblikks varsel. 

Blir våre sosiale behov tilstrekkelig dekket av smarttelefonen?

– Dette er vanskelig å besvare med et enkelt ja eller nei. Vi mennesker er sosiale vesener og smarttelefonen opererer som vår trygge go to når vi ønsker kontakt med andre. Den gjør således en god jobb i å dekke vårt fellesmenneskelige behov for tilhørighet og samhold i en gruppe.

Hun forteller videre om at mobilen tillater kontakt med venner, familie og bekjente over en lav sko. Denne muligheten for å være kontinuerlig påkoblet gir trygghet. Da kan vi få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og svare dersom det skulle være behov for det. 

– Samtidig har vi sikkert alle opplevd vennen som er mer opptatt av å se på mobilen sin, enn å følge med på det du vil dele med dem. Vi kan dermed bli lei oss eller irriterte for at vi ikke får den andres fulle oppmerksomhet, sier Agai.

 

Digital heroin

Når vi ønsker kontakt med andre, trenger vi bare å løfte en finger. Slik kan behovene for samhold og tilhørighet dekkes, når som helst og hvor som helst. Dette kan være  verdifullt for en stor andel mennesker. 

– Vi har rett og slett hele verden i håndflaten, sier sosialantropolog og forsker Thomas Hylland Eriksen. 

I podkasten Hyllands verden forsøker han å finne fred med det polymediet som mobiltelefonen har blitt til. Her filosoferes det særlig rundt mediet som tidstyv og bidragsyter til økende konsentrasjonsvansker blant folk. 

Hylland Eriksen viser til hvordan smarttelefonen kan øke livskvaliteten, men også begrense oss. 

For noen fører smarttelefonen til økt livskvalitet. For mennesker i utviklingsland kan en smarttelefon være et helt livsviktig verktøy i hverdagen. l et overflodssamfunn kan det være omvendt. Frykten for å gå glipp av noe kan gå utover både regi og rytme i eget liv, sier han.

Sosialantropologen forteller at rastløshet er blitt en sivilisasjonssykdom. Stadige avbrytelser gjør sammenhengende konsentrasjon til en knapp ressurs. Den grunnleggende avhengigheten av smarttelefonene, er vanskelig å bryte. Den har vært sammenlignet med heroin – ettersom den lokker med en ressurs mennesker aldri får nok av, nemlig andres oppmerksomhet.

Ifølge psykolog og forfatter Ole Jacob Madsen, kan jobben fungere bedre enn rus som en analogi for mobilbruken. 

– Det kan gi deg tilhørighet, kontakt med andre, meningsfulle aktiviteter (..), men selvfølgelig kan det for noen bli en form for avhengighet hvor det blir det eneste som dominerer livet ditt og går på bekostning av venner og familie, sier han i en episode av Hyllands verden.

 

En fristende forstyrrelse

Mehri Agai omtaler konsentrasjonsvansker som særlig problematisk i form av en kontinuerlig tautrekking mellom den fysiske og den virtuelle verden.

Norsk mediebarometer fra 2019 viser at gjennomsnittlig skjermtid ligger på nesten tre timer daglig blant respondenter i alderen 16 til 79 år. Studier viser også at 68% av amerikanere i USA sover med mobilen på siden av puten, og ytterligere 11% sjekker hva den har å by på innen de første 15 minuttene hver morgen. 

Smarttelefonen kan oppleves invaderende og forstyrrende i dagliglivet. Den kan for eksempel gjøre at vi opplever FOMOfear of missing out – når vi ikke har sjekket den på en stund. Det kan sette oss i en skvis, hvor trangen til å sjekke mobilen konkurrerer med å være til stede og konsentrere seg om det virkelige liv, sier Agai.

Vi responderer på en kontinuerlig strøm av notifikasjoner. Digitox har forsket på det konflikterende forholdet mellom individuell trang og sosial representativhet. Den oppsamlede skjermtiden holder oss på tåhev døgnet rundt, og uforutsigbart innhold forhindrer et mulig forsvar. Konsekvensene av evige notifikasjons-sykluser forstyrrer andre aktiviteter vi foretar oss, og svekker utbyttet av dem. 

 

Bør vi ha dårlig samvittighet?

En undersøkelse utført av analysebyrået Kantar for Digitox-prosjektet i 2020, viser at folk flest føler seg overveldet over eget mobilbruk. Det finnes overlappende kjennetegn mellom mobilbruk og andre mer kjente avhengigheter, som begrunner den økende digital-detox trenden.  

Denne undersøkelsen tyder nettopp på at 55% av de norske respondentene mente at de brukte mobilen for mye. Det finnes etter hvert en stor selvhjelpslitteratur som skal hjelpe folk å gå offline oftere for å kunne være mer til stede for seg selv og sine nærmeste, sier Hylland Eriksen.

Dårlig samvittighet er en følelse mange nordmenn knytter til overflødig mobilbruk. For to år tilbake utførte analysebyrået Respons Analyse en sammensatt undersøkelse for VG som viste at 46% har dårlig samvittighet for mobilbruken sin. Nevropsykolog Thomas Zoëga Ramsøy ble overrasket over det lave antallet. En stor andel mobilavhengige mente altså ikke at bruken deres har negativ påvirkningskraft på dem. Zoëga Ramsøy påpekte at årsaken kunne være mangel på forståelse for konsekvensene den hyppige bruken har for hjernens oppmerksomhetsevne. 

Blant de vanligste konsekvensene av mobilavhengighet er tidstyveri og konsentrasjonsvansker gjennomgående. For å «detoxeres» vil et naturlig startpunkt for mange være å skru av varslingene. Andre mer påfallende tiltak kan være å regulere skjermbruk ved hjelp av apper, kvoter eller rent mobilfrie ferier. 

 

Tveegget sverd 

Smarttelefonen kan som Hylland Eriksen og Agai formidler, anses som en nasjonal landeplage. Den stjeler tiden vår og gir oss ofte dårlig samvittighet, men vi klarer likevel aldri å legge den fra oss. Dopaminrushet gjør oss avhengige.

Samtidig kan vi finne tilhørighet og trøst i det endeløse internett, hvor likesinnede kan finne hverandre på tvers av landegrenser. Smarttelefonen øker dermed livskvaliteten for millioner av mennesker. 

– Alt i alt kan vel smarttelefonen virkelig anses som ett av samtidens tveeggede sverd, sier Agai

Et avsluttende bonusspørsmål til Hylland Eriksen: 

Hvordan ville smarttelefonen vært som menneske? 

– Den ville være en kvikk og munnrapp person med store kunnskaper, men uten evne til å holde tråden i en samtale, narsissistisk opptatt av å bli sett, men med begrenset evne til å engasjere seg eksistensielt i andres liv. Kort sagt en overflatisk, men vittig person som man gjerne tar en øl med, men ikke har lyst til å bo sammen med.

Neste artikkel
En smak av Øst-Afrika