Fra horror til familiekos
Stoff anmelder BIFF 2020.
15. oktober 2020

Årets BIFF byr som vanlig på et utvalg av filmer fra hele verden, med en overvekt av dokumentarer denne gangen. For å bøte på antall plasser i kinoen har de i år et tilbud hvor man kan leie filmer digitalt på biff.no. Bortsett fra det går festivalen mer eller mindre som normalt, hvilket er imponerende med tanke på koronasituasjonen. Stoff har søkt den autentiske kinoopplevelsen og anmeldt et knippe av filmene du kan finne i programmet.

 

Foto: Pressefoto.

Shirley (2020)

I Shirley spiller Elisabeth Moss (Mad Men, The Handmaid’s Tale) den plagede horror-forfatteren Shirley Jackson. Sjangermessig er det en biografisk film, men riktignok har den en utradisjonell vri: Hovednarrativet er oppdiktet, samtidig som fortellingen tar utgangspunkt i fakta fra Shirleys liv. Shirley sliter med agorafobi, angsten for å oppholde seg alene utenfor hjemmet. Sammen med mannen sin utgjør hun en psykologisk trussel for det unge paret som flytter inn under samme tak. Kanskje spesielt for konen Rosie, som må håndtere Shirley på sitt verste. 

 

Filmen er skremmende nok til å være en psykologisk thriller/horror. Samtidig ivaretar den et menneskelig bilde av Shirley, som gjør at man kan få sympati med henne, mye takket være Elisabeth Moss’ skuespillerprestasjoner. Shirley er et fascinerende innblikk i en kreativ sjels tankeprosess, og kostnaden ved å være kunstnerisk begavet. Filmens handling blir underbygget av nydelig piano- og fiolinmusikk i de mest dramatiske scenene, og byr også på storslåtte landskapsbilder.

Filmen går på Bergen kino nå, etter å ha hatt førpremiere på BIFF.

 

Foto: Ai Weiwei.

Vivos (2020)

Vivos er en dokumentarfilm om livet til foreldre som mistet barna sine etter at politiet angrep en buss i Mexico i 2014. Noen av barna er i bevisstløs tilstand på sykehuset, og familiene deres nekter å godta at de aldri vil våkne opp igjen. Statens etterforskning konkluderte med at de 43 andre studentene som forsvant ble gitt til et lokalt narkokartell og senere dumpet i en elv. De etterlatte er desperate etter å finne ut hva som har skjedd, og har ingen tro på statens etterforskning.

 

Filmen er laget av den kinesiske dissidenten og kunstneren Ai Weiwei. Den gir oss et sterkt innblikk i hva som skjer når en korrupt stat bruker maktapparatet sitt for å skjule kriminalitet og overgrep mot menneskers rettigheter. Filmen kan sterkt anbefales for alle som liker gode dokumentarer, og spesielt alle som er interessert i konfliktlinjene som går i grenselandet mellom menneskerettigeter og statlig politikk på hjemmebane.

Filmen er en del av årets BIFF og spilles igjen 15. oktober kl 10:30.

 

Foto: Pressefoto.

The Mole Agent (2020)

The Mole Agent er en film om en privatdetektiv i Chile, Rómulo Aitken, som hyrer inn en 83 år gammel mann på vegne av en klient. Sergio, som mannen heter, skal bo på gamlehjem i tre måneder for å spionere på klientens mor, og rapportere tilbake om hvordan hun har det.

 

Sergio forsøker iherdig å nærme seg målet sitt, Sonia, men hun er asosial og derfor vanskelig å oppsøke. Etterhvert klarer Sergio å komme innpå Sonia, og det virker som om det største problemet hennes er at hun ikke får tilstrekkelig besøk av familien sin og føler seg ensom. Ensomheten er noe som deles av mange på gamlehjemmet, og det som skulle være en etterforskning om omsorgssvikt fra personalet blir etterhvert til en etterforskning som konstaterer omsorgssvikt fra pårørende. Sergios konklusjon skaper et problem for detektiven, som er på jakt etter harde fakta om omsorgssvikt fra personalet.

 

Til å være dokumentar har filmen en noe forvirrende kameraføring. Sergio blir filmet med et profesjonelt kamera mens han bor på gamlehjemmet. Av og til skifter filmen til opptak gjort med Sergios spionkamera. Selv om disse filmsekvensene er relativt korte, bidrar de til at vi kommer nærmere inn på Sergios observasjoner. The Mole Agent gir et varmt portrett av menneskene som bor på gamlehjemmet og oppfordrer indirekte til at vi bruker mer tid med våre gamle mens vi ennå har muligheten til det.

Filmen er en del av årets BIFF og spilles 15. oktober kl 12:00.

 

Foto: Benh Zeitlin.

Wendy (2020)

Wendy er en moderne gjenfortelling av Peter Pan, hvor hovedpersonen er Wendy. Hun blir fortalt av alle de voksne rundt seg at når hun vokser opp skal hun bli akkurat som moren sin og begynne å jobbe på veikro. Det har ikke Wendy lyst til, og hun bestemmer seg for å rømme med tvillingbrødrene sine. De hopper på et tog som går forbi huset der de bor. Der møter de på den lille gutten Peter Pan, som ut fra bildet han viser av familien sin, allerede skulle ha vært en gammel mann. Han tar dem med i en båt til en vulkansk øy som blir styrt av en eldgammel, gudelignende skikkelse som bor i vannet, bare referert til som «mor».

 

Peter Pan spilles av Yashua Mack, en gutt fra en liten bygd i Antigua. Han er den første svarte gutten som har spilt Peter Pan på film. Yashua har en naturlig utstråling som passer ypperlig til rollen som Peter Pan, og han har en god kjemi med Devin France som spiller Wendy.

 

Filmen inneholder magisk fotografi og magisk musikk, og er en fantastisk familiefilm, eller en film for barnslige sjeler. Dessuten leverer den en god kommentar til samfunnet. Det verste som kan skje med barna på øyen er at de vokser opp og blir gamle. Dette er alle barns mareritt, samtidig som det til slutt er nettopp det Wendy velger å gjøre: å vokse opp for å få egne barn som til slutt møter Peter Pan igjen på samme måte som henne selv. 

Filmen er en del av årets BIFF og spilles igjen 16. oktober kl 21:30.

LES OGSÅ: Årets BIFF: Å portrettere en absurd verden