Ordløs er Immaturus’ hovedoppsetning dette semesteret. Et uvanlig semester krever en uvanlig forestilling. Immaturus’ store satsning denne høsten er passende nok en danseforestilling, hvor ensomhet og kommunikasjonsbrist står i sentrum. Forestillingen, som hadde urpremiere 26. oktober, er egenprodusert og har blitt til gjennom samarbeid mellom danserne og produksjonsapparatet. 

Blikk for ensomheten 

Stykket foregår på Tivoliscenen i Det Akademiske Kvarter. Gulvet er dekket av svart materiale, og midt i rommet står en høy boks som er dekket med hvitt papir på alle sider. Scenen er flankert av to speilbelagte pyramider. Danserne står i formasjon rundt boksen, med ansiktet vendt mot hver sin side av den. Også de er kledd i sjatteringer av hvitt. Sammen med scenen er danserne blanke lerret som skal formidle et budskap. Det sparsomt tillatte publikummet sitter på to rekker inntil veggen, slik at stykket får all gulvplassen det trenger. Stykkets tittel speiler dansens tema: å være alene, uten å kunne kommunisere eller komme i kontakt med andre. Stykket er originalt, og det er passende å velge dans som uttrykksform. 

Gjennomføringen hangler

Forestillingen er bygget opp av ulike sekvenser, hvor hver del skal utforske et av ensomhetens mange ansikter. Dette er en oversiktlig måte å sette opp stykket på, men kvaliteten mellom delene spriker. Stykket begynner litt klønete, med improvisert dans foran boksen, som skal forestille speil. Åpningen virker ikke særlig gjennomtenkt, selv om det delvis får fram budskapet om at en kan trives i eget selskap. 

I intervjuet etter forestillingen forteller produksjonen at de to første delene av stykket ble til i en tidlig fase i produksjonen, og utarbeidet med et medlem av produksjonen som senere hoppet av. Det er tydelig at denne delen ikke henger helt sammen med resten av stykket. Hverken karakterene eller budskapet kommer tydelig frem her. 

Langt mellom høydepunktene

Etter et par sekvenser tar det seg imidlertid opp, og noen deler er virkelig gode. De beste partiene kjennetegnes av at personene på scenen er tydelige i hvem de skal forestille. En rørende scene oppstår når en av danserne prøver å få kontakt med en annen, men mislykkes når vedkommende har låst blikket fast til en usynlig TV-skjerm. En annen scene blir grøsseraktig, hvor en av danserne kontrollerer to andre som dukker ved hjelp av dirigentaktige bevegelser, før hun mister kontrollen over dem. I disse delene kommer budskapet tydelig frem, og stykket fungerer. Men det er dessverre langt mellom høydepunktene. De gode scenene drukner i lange sekvenser med mer eller mindre gjentakende bevegelser og utydelig fremstilte karakterer. Jeg sitter og venter på at gjentakelsen skal ende med et poeng, at den har noe for seg og at sekvensen ender med innsikt og endring av situasjonen. Men dette skjer aldri. Forestillingen fortsetter uten at gjentakelsene egentlig får noe å si for stykkets budskap. Dermed virker hver del for lang, og det blir enda lengre mellom høydepunktene. Forestillingen føles langdryg og kjedelig til at dette blir et stykke som fenger. 

Personene på scenen faller mellom to stoler. De har ulik erfaring med dans og er primært skuespillere. Lite danseerfaring blir fort tydelig. Til tider er de ikke helt samkjørte, og det er stor forskjell på hvordan de tolker de samme dansebevegelsene. Der noen er kontrollerte i sine bevegelser, strekker andre bevegelsene så langt de klarer. Intensiteten varierer. Enkelte holder energien oppe gjennom hele forestillingen, mens andre dabber av når de ikke er i fokus. Når dansen står helt sentralt, gir det ikke mening at den blir tatt så lett på. Det er tydelig at flere av skuespillerne har et uttrykk og en tilstedeværelse som er mer passende i et teaterstykke enn i en danseforestilling.  

Ufrivillig parodi på moderne dans

Det virker som det er lagt vekt på å holde seg i bevegelse så mye som mulig når aktørene er på scenen. Noen kaster seg mot publikum og er opptatt av å bruke hele gulvet. I tillegg er det påfallende mye jogging rundt boksen i midten. De som ikke bruker alt av krefter, fremstår dermed litt tafatte, og blir stående litt for seg selv og danse alene. Det er kanskje dette som er grunnen til at de føles lite energiske. 

Når stykket halter og budskapet ikke kommer tydelig frem, heller det hele nesten mot å bli en parodi på moderne dans. Litt absurd, ganske uforståelig, men presentert med stor og alvorlig innlevelse. I visse øyeblikk ser man situasjonen utenfra, og det er da man ikke klarer å ta stykket helt på alvor. Plutselig fremstår de gjentakende bevegelsene og inderligheten nesten litt latterlig. Særlig slutten, hvor det hvite papiret rives av boksen og alle danserne sammen møtes og strekker seg oppover mot samme punkt, virker klisjé og som en for uproblematisk slutt på stykket. Dette er ikke en forestilling som gir dypere innsikt i temaet ensomhet. 

Det er synd at dansen ikke holder mål, for stykket har absolutt potensial, og de gode delene treffer godt. Om du ønsker å se en litt annerledes forestilling, kan denne være verdt å få med seg.

Redaksjonen har blitt opplyst om at et fargerikt lysshow skal brukes i forestillingen. Dette er en vesentlig del av forestillingen, og var ikke mulig å gjennomføre på pressevisningen.

LES OGSÅ: Spennende, men klønete forestilling