Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
03.11.2020
SAMFUNNSTOFF
Dum og blond?

Dokumentaren This is Paris avslører Hiltons traumer og reelle intellekt. Hva skjer når 2000-tallets bimboer avdekker sin egen selvbevissthet?

«This …», hvisker en velkjent, sensuell stemme, «is Paris». Den rosakledde, chihuahuabærende skikkelsen vi har lært å kjenne som Paris Hilton titter over kanten av lydopptakeren hun har framfor seg. Produsentene på andre siden av opptaksstudioet ler høyt. «That’s hot», parerer hun med. «Loves it», fniser hun til applaus fra bak glassvinduet. Så skjer det noe. Toneleiet blir plutselig mørkere og mer oppriktig: «No.This is Paris». 

Det finnes utallige avbildninger av Paris Hilton. Fra den unge, blonde og dumme hotellarvingen uten bakkekontakt i realityserien The Simple Life, til skandaløs partyprinsesse og 2000-tallsikon. Hun har blitt kalt proto-påvirker og markedsføringsgeni, og banet vei for mediepersonligheter og tidligere assistenter, som Kim Kardashian. I Se og Hørs ukentlige spalte «Siste nytt fra Paris» kunne vi lese om it-jentas seneste eskapader. Den nye dokumentaren, This is Paris, tar imidlertid sikte på å vise oss sider ved Paris som verden aldri har sett før. «Vi trodde vi kjente Paris Hilton. Vi tok feil», ymter Youtube, som distribuerer filmen. Hvordan forteller man en ny historie om noen som har skapt karriere av selveksponering?

 

Overbeskyttet og undervurdert

Dokumentaren This is Paris introduserer oss for «sannheten» om Paris Hilton, den som aldri har kommet fram i realityprogrammer eller i tabloidene. En tårevåt Paris forteller at hun ble mishandlet og utsatt for overgrep da hun som tenåring var elev ved kostskolen Provo Canyon School. Paris virker genuint traumatisert når hun forteller om hvordan hun ble satt i isolat i opptil 20 timer av gangen, slått, sparket og tvunget av «lærere» til å innta beroligende piller. 

Det er en klassisk Hollywood-saga: Det rebelske, frivole stjerneskuddet ute av stand – eller rett og slett for dum – til å ta vare på seg selv. Marilyn Monroe la grunnsteinen. I senere tid er det kanskje Anna Nicole Smith som står som det tydeligste eksempelet. Og så klart Britney Spears. Allerede i 2001 slapp hun sangen «Overprotected», med strofer som «You’re gonna have to see through my perspective / I need to make mistakes just to learn who I am / And I don’t wanna be so damn protected». Teksten har en ekkel bismak. Ryktene svirrer om at privatpersonen Britney, som har levd under et såkalt «conservatorship» siden 2008, urettmessig har blitt frarøvet sine rettigheter for å beskytte merkevaren Britney Spears. 

 

Bitch please, I’m a #Girlboss

I kjølvannet av #metoo-bevegelsen har flere av de mest profilerte kvinnelige skikkelsene fra 2000-tallet gjennomgått en gjennoppreisning av omdømmet sitt. Paris er ingen overbeskyttet, dum blondine slik man skulle tro – snarere tvert imot. I en scene hevder hun at hun strategisk tok i bruk både falsk babystemme og «bimbopersonlighet» for å bygge seg selv opp som forretningskvinne. 

Flere skandaledronninger har hatt lignende karriereforløp: Jessica Simpson, Mariah Carey og Katie «Jordan» Price har alle utgitt selvbiografiske bøker om hvordan de ble utnyttet av underholdningsbransjen, og hvordan de senere klarte å frigjøre seg fra den. Kvinnen som alle elsket å hate på 90-tallet, Tonya Harding, fikk fornyet sympati i filmen I, Tonya. I dag ser vi realitydeltakere og påvirkere bygge svære imperier basert på selvbruning og treningsprogrammer. Et kjent eksempel her hjemmefra er tidligere rosablogger Sophie Elise Isachsen, som for et par år siden ble kåret til medie-Norges mektigste kvinne.

2000-tallets dumme blondine har med andre ord blitt transformert til en #girlboss – kalkulert og markedsinteressert, men upåklagelig feminin. Kjendiser som Paris Hilton har tatt det hyperfeminine uttrykket som en gang ble brukt mot dem, og forvandlet det til en suksessfull forretningsmodell. Budskapet This is Paris formidler er imidlertid at disse kvinnene driver med en form for aktivisme – at enkelte velstående kvinners jakt etter makt kan sidestilles med kamp for likestilling, og at deres suksess vil dryppe ned på kvinner under dem.

 

Moralsk platt, men sammensatt

Reelle traumer, DJ-opptredener med betaling i millionklassen og eviglange sommerferier i Mykonos, ekskluderer ikke hverandre. Poenget er at økonomisk suksess og finansielt driv presenteres som nøkkelen til frigjøring. Når historier om overlevelse og motstand fokuseres på en enkelt She-E-O-figur, blir samtidig overflod og rikdom presentert som en feministisk seier. 

This is Paris dedikerer mye tid til Breaking Code Silence, et prosjekt med mål om både å opplyse om og få slutt på «the troubled teen industry». Paris inviterer flere av sine tidligere klassekamerater hjem til seg, og på like hjerteskjærende vis som Paris, forteller de om opplevelser med vold og mishandling. Likevel er det, som i mange Hollywood-historier om «empowerment», stjernen selv som står i sentrum av fortellingen. Dette er og forblir en dokumentar om Paris Hilton, ikke et større samfunnsproblem.

 

Paris, bare Paris 

Kulturen vår krever at kvinner som har overlevd mishandling oppfører seg som plettfrie ofre. Paris faller ikke inn under den kategorien. Paris Hilton er en forretningskvinne interessert i å maksimere profitt og sympati. Hun er også et offer for mishandling. Det betyr ikke at de to sidene av henne ikke kan sameksistere. Historien om Paris, som den om Britney, Marilyn, eller Jessica, eksemplifiserer slik den høye standarden kvinner måles etter, både i og utenfor Hollywood.

«My mom wanted me to be a Hilton, but I just wanted to be Paris», forteller Paris i en sekvens. Men hvem er egentlig Paris? Godt over en time inn i dokumentaren, er det fortsatt uklart hvor personen begynner og merkevaren slutter. Kanskje vet heller ikke Paris det fulle svaret på det. I sluttscenen iakttar Paris et mørklagt L.A. fra balkongen sin. «You can’t do this brand forever», sier produsenten. Paris rister på hodet, før hun gestikulerer mot håret sitt og ser vemodig mot kameraet, «No, I’ll just be like this forever». Én ting er sikkert: Hun er kanskje blond, men langt ifra dum.

SAMFUNNSTOFF
Dum og blond?

Dokumentaren This is Paris avslører Hiltons traumer og reelle intellekt. Hva skjer når 2000-tallets bimboer avdekker sin egen selvbevissthet?

«This …», hvisker en velkjent, sensuell stemme, «is Paris». Den rosakledde, chihuahuabærende skikkelsen vi har lært å kjenne som Paris Hilton titter over kanten av lydopptakeren hun har framfor seg. Produsentene på andre siden av opptaksstudioet ler høyt. «That’s hot», parerer hun med. «Loves it», fniser hun til applaus fra bak glassvinduet. Så skjer det noe. Toneleiet blir plutselig mørkere og mer oppriktig: «No.This is Paris». 

Det finnes utallige avbildninger av Paris Hilton. Fra den unge, blonde og dumme hotellarvingen uten bakkekontakt i realityserien The Simple Life, til skandaløs partyprinsesse og 2000-tallsikon. Hun har blitt kalt proto-påvirker og markedsføringsgeni, og banet vei for mediepersonligheter og tidligere assistenter, som Kim Kardashian. I Se og Hørs ukentlige spalte «Siste nytt fra Paris» kunne vi lese om it-jentas seneste eskapader. Den nye dokumentaren, This is Paris, tar imidlertid sikte på å vise oss sider ved Paris som verden aldri har sett før. «Vi trodde vi kjente Paris Hilton. Vi tok feil», ymter Youtube, som distribuerer filmen. Hvordan forteller man en ny historie om noen som har skapt karriere av selveksponering?

 

Overbeskyttet og undervurdert

Dokumentaren This is Paris introduserer oss for «sannheten» om Paris Hilton, den som aldri har kommet fram i realityprogrammer eller i tabloidene. En tårevåt Paris forteller at hun ble mishandlet og utsatt for overgrep da hun som tenåring var elev ved kostskolen Provo Canyon School. Paris virker genuint traumatisert når hun forteller om hvordan hun ble satt i isolat i opptil 20 timer av gangen, slått, sparket og tvunget av «lærere» til å innta beroligende piller. 

Det er en klassisk Hollywood-saga: Det rebelske, frivole stjerneskuddet ute av stand – eller rett og slett for dum – til å ta vare på seg selv. Marilyn Monroe la grunnsteinen. I senere tid er det kanskje Anna Nicole Smith som står som det tydeligste eksempelet. Og så klart Britney Spears. Allerede i 2001 slapp hun sangen «Overprotected», med strofer som «You’re gonna have to see through my perspective / I need to make mistakes just to learn who I am / And I don’t wanna be so damn protected». Teksten har en ekkel bismak. Ryktene svirrer om at privatpersonen Britney, som har levd under et såkalt «conservatorship» siden 2008, urettmessig har blitt frarøvet sine rettigheter for å beskytte merkevaren Britney Spears. 

 

Bitch please, I’m a #Girlboss

I kjølvannet av #metoo-bevegelsen har flere av de mest profilerte kvinnelige skikkelsene fra 2000-tallet gjennomgått en gjennoppreisning av omdømmet sitt. Paris er ingen overbeskyttet, dum blondine slik man skulle tro – snarere tvert imot. I en scene hevder hun at hun strategisk tok i bruk både falsk babystemme og «bimbopersonlighet» for å bygge seg selv opp som forretningskvinne. 

Flere skandaledronninger har hatt lignende karriereforløp: Jessica Simpson, Mariah Carey og Katie «Jordan» Price har alle utgitt selvbiografiske bøker om hvordan de ble utnyttet av underholdningsbransjen, og hvordan de senere klarte å frigjøre seg fra den. Kvinnen som alle elsket å hate på 90-tallet, Tonya Harding, fikk fornyet sympati i filmen I, Tonya. I dag ser vi realitydeltakere og påvirkere bygge svære imperier basert på selvbruning og treningsprogrammer. Et kjent eksempel her hjemmefra er tidligere rosablogger Sophie Elise Isachsen, som for et par år siden ble kåret til medie-Norges mektigste kvinne.

2000-tallets dumme blondine har med andre ord blitt transformert til en #girlboss – kalkulert og markedsinteressert, men upåklagelig feminin. Kjendiser som Paris Hilton har tatt det hyperfeminine uttrykket som en gang ble brukt mot dem, og forvandlet det til en suksessfull forretningsmodell. Budskapet This is Paris formidler er imidlertid at disse kvinnene driver med en form for aktivisme – at enkelte velstående kvinners jakt etter makt kan sidestilles med kamp for likestilling, og at deres suksess vil dryppe ned på kvinner under dem.

 

Moralsk platt, men sammensatt

Reelle traumer, DJ-opptredener med betaling i millionklassen og eviglange sommerferier i Mykonos, ekskluderer ikke hverandre. Poenget er at økonomisk suksess og finansielt driv presenteres som nøkkelen til frigjøring. Når historier om overlevelse og motstand fokuseres på en enkelt She-E-O-figur, blir samtidig overflod og rikdom presentert som en feministisk seier. 

This is Paris dedikerer mye tid til Breaking Code Silence, et prosjekt med mål om både å opplyse om og få slutt på «the troubled teen industry». Paris inviterer flere av sine tidligere klassekamerater hjem til seg, og på like hjerteskjærende vis som Paris, forteller de om opplevelser med vold og mishandling. Likevel er det, som i mange Hollywood-historier om «empowerment», stjernen selv som står i sentrum av fortellingen. Dette er og forblir en dokumentar om Paris Hilton, ikke et større samfunnsproblem.

 

Paris, bare Paris 

Kulturen vår krever at kvinner som har overlevd mishandling oppfører seg som plettfrie ofre. Paris faller ikke inn under den kategorien. Paris Hilton er en forretningskvinne interessert i å maksimere profitt og sympati. Hun er også et offer for mishandling. Det betyr ikke at de to sidene av henne ikke kan sameksistere. Historien om Paris, som den om Britney, Marilyn, eller Jessica, eksemplifiserer slik den høye standarden kvinner måles etter, både i og utenfor Hollywood.

«My mom wanted me to be a Hilton, but I just wanted to be Paris», forteller Paris i en sekvens. Men hvem er egentlig Paris? Godt over en time inn i dokumentaren, er det fortsatt uklart hvor personen begynner og merkevaren slutter. Kanskje vet heller ikke Paris det fulle svaret på det. I sluttscenen iakttar Paris et mørklagt L.A. fra balkongen sin. «You can’t do this brand forever», sier produsenten. Paris rister på hodet, før hun gestikulerer mot håret sitt og ser vemodig mot kameraet, «No, I’ll just be like this forever». Én ting er sikkert: Hun er kanskje blond, men langt ifra dum.

Neste artikkel
Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre #42