Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
SAMFUNNSTOFF
Etikk på agendaen: etisk klesproduksjon
03.11.2020

Hva er egentlig «etisk mote», og hvordan fungerer det i praksis? Vi har snakket med to klesprodusenter som har dette fokuset.

I et forsøk på å finne ut mer om klesmerker som fokuserer på etisk mote, tok vi en prat med de to merkene SELA the Brand og Fair & Square. Begge produsentene hevder at arbeidsvilkår blir ivaretatt i deres klesproduksjon.

Spørsmålene som dukker opp er hvorvidt en slik virksomhet er lønnsomt, og hvordan dette fungerer i praksis. Det er mange klesmerker i dag som merker klærne sine som «grønne», men hva innebærer dette?

 

Ønsket om en etisk livsstil

SELA the Brand er en fersk klesprodusent som ønsker å skape arbeidsplasser i Uganda gjennom etisk klesproduksjon. Det er Anne Stine Kaaen og Margrete Seiersnes som er bosatt i Oslo, sammen med Tapemu Dorothy og Areto Caroline i Uganda, som eier og driver dette merket. 

Hvorfor startet dere SELA the Brand? 

– Jeg har alltid elsket klær, og sett etter etiske alternativer til fast-fashion. Etter en tur til Uganda satt jeg igjen med et ønske om en mer etisk livsstil, forklarer Seiersnes.

Kaaen og Seiersnes reagerer på at bistandspengene ender opp i lommene til myndigheter når de kunne blitt investert i utviklende prosjekter. Isteden for tradisjonell bistand, tror de på å skape jobber som gir lønninger, bidrar med skatteinntekter i Uganda og viser at Uganda er et land med mange muligheter er en god tilnærming til utviklingsproblematikk. Damene mener at investering i nasjonal industri vil gi bedre avkastning, og merkbar økonomisk utvikling. 

– Det er svært høy arbeidsledighet i Uganda, og omtrent halvparten av befolkningen er under 18 år. Det er derfor stort press på arbeidsmarkedet, sier Kaaen.

 

Samarbeid på tvers av landegrenser

Hvordan starter man et selskap i Uganda, hvor både politikken og økonomien i landet er helt forskjellig fra Norge? For å sette det i perspektiv: BNP i Norge er over femten ganger så høy som i Uganda. Kaaen og Seiersnes sier de ville utforske om det likevel var mulig å eksportere norsk arbeidsmiljølov, og på den måten starte en bedrift som selger etisk produserte klær.  

– Vi var heldige som bygget nettverk med lokale i Uganda. Dorothy har utdanning innenfor administrasjon og Carol er regnskapsfører. De kjenner systemet, lovverket og landet, og leder produksjonen i Uganda, sier Seiersnes.

De forsøker å bruke den norske arbeidsmodellen slik at syerskene får arbeidsuker på 37,5 timer, helseforsikring og råd til å sikre skolegang for barna sine. 

–  Vi tror at handel er veien å gå! Vi er ikke avhengige av donasjoner og fundraisingkampanjer for varene vi selger brukes til å betale lønninger, sykeforsikring og andre driftskostnader i Mbale. Vi tror at et konkret mål om å selge et produkt vil bidra til utvikling og innovasjon som kan forbedre levekårene i land som Uganda, forklarer Seiersnes.

Ønsker kontroll over produksjonsforholdene

Ved neste møte i den etiske klesindustrien, treffer vi Sigmund Hegstad. Han er grunnlegger av og driver av klesprodusenten Fair & Square.

– Da jeg var aktiv i Framtiden i våre hender innså jeg at de store kleskjedene ikke ville holde løftene sine om å sørge for verdige arbeidsvilkår i fabrikkene sine, og det ville jeg gjøre noe med, sier Hegstad.

Derfor bestemte han seg for å selv bli gründer. Fair & Square produserer sine produkter i Fenghuang i Kina, men kontorene ligger i Oslo. Hegstad sier at merket hans fokuserer på å drive etisk produksjon på en «rettferdig måte». 

– Vi ønsker å ta over flere og flere ledd i produksjonen. Jo mer vi vokser, desto mer kan vi kontrollere selv. Alt av klipping, sying og trykking skjer under eget tak, og vi har så vidt startet med farging. I tillegg har vi satt en standardisert arbeidsmodell, veldig lik den norske. Arbeiderne jobber fem dager i uken og får en forsvarlig lønn, sier Sigmund.

Hvordan vil du si markedet for etisk produserte klær er? 

– Folk er engasjerte. Men ikke så mange handler klesplagg kun fordi de er etisk produsert. Det må bli lettere å velge etisk for dem som i utgangspunktet ikke legger vekt på produksjonsmåten, sier Hegstad.

Sigmund Hegstad. Pressefoto, Fair & Square.

Etisk orientert

Det er stadig flere merker som lanserer «grønne» kolleksjoner, som for eksempel svenske H&M, som har en egen side for bærekraft på sin nettbutikk. Vi lurer på hva som skiller Fair & Square fra disse selskapene. Hegstad tror at flere store kleskjeder enkelt kan drive etisk klesproduksjon, men hevder at de derimot velger å fraskrive seg ansvaret ved å distribuere kontrollen over produksjonsleddene til eksterne aktører.

– De fleste har ikke mulighet til å undersøke om klærne de kjøper tilfredsstiller x antall krav. Men hvis utsalgsprisen på en t-skjorte er 50 kr kan man være sikker på at arbeidsforholdene ikke er gode. Bare produksjonskostnadene våre, for en t-skjorte, ligger over det, sier Hegstad.

SAMFUNNSTOFF
Etikk på agendaen: etisk klesproduksjon

Hva er egentlig «etisk mote», og hvordan fungerer det i praksis? Vi har snakket med to klesprodusenter som har dette fokuset.

I et forsøk på å finne ut mer om klesmerker som fokuserer på etisk mote, tok vi en prat med de to merkene SELA the Brand og Fair & Square. Begge produsentene hevder at arbeidsvilkår blir ivaretatt i deres klesproduksjon.

Spørsmålene som dukker opp er hvorvidt en slik virksomhet er lønnsomt, og hvordan dette fungerer i praksis. Det er mange klesmerker i dag som merker klærne sine som «grønne», men hva innebærer dette?

 

Ønsket om en etisk livsstil

SELA the Brand er en fersk klesprodusent som ønsker å skape arbeidsplasser i Uganda gjennom etisk klesproduksjon. Det er Anne Stine Kaaen og Margrete Seiersnes som er bosatt i Oslo, sammen med Tapemu Dorothy og Areto Caroline i Uganda, som eier og driver dette merket. 

Hvorfor startet dere SELA the Brand? 

– Jeg har alltid elsket klær, og sett etter etiske alternativer til fast-fashion. Etter en tur til Uganda satt jeg igjen med et ønske om en mer etisk livsstil, forklarer Seiersnes.

Kaaen og Seiersnes reagerer på at bistandspengene ender opp i lommene til myndigheter når de kunne blitt investert i utviklende prosjekter. Isteden for tradisjonell bistand, tror de på å skape jobber som gir lønninger, bidrar med skatteinntekter i Uganda og viser at Uganda er et land med mange muligheter er en god tilnærming til utviklingsproblematikk. Damene mener at investering i nasjonal industri vil gi bedre avkastning, og merkbar økonomisk utvikling. 

– Det er svært høy arbeidsledighet i Uganda, og omtrent halvparten av befolkningen er under 18 år. Det er derfor stort press på arbeidsmarkedet, sier Kaaen.

 

Samarbeid på tvers av landegrenser

Hvordan starter man et selskap i Uganda, hvor både politikken og økonomien i landet er helt forskjellig fra Norge? For å sette det i perspektiv: BNP i Norge er over femten ganger så høy som i Uganda. Kaaen og Seiersnes sier de ville utforske om det likevel var mulig å eksportere norsk arbeidsmiljølov, og på den måten starte en bedrift som selger etisk produserte klær.  

– Vi var heldige som bygget nettverk med lokale i Uganda. Dorothy har utdanning innenfor administrasjon og Carol er regnskapsfører. De kjenner systemet, lovverket og landet, og leder produksjonen i Uganda, sier Seiersnes.

De forsøker å bruke den norske arbeidsmodellen slik at syerskene får arbeidsuker på 37,5 timer, helseforsikring og råd til å sikre skolegang for barna sine. 

–  Vi tror at handel er veien å gå! Vi er ikke avhengige av donasjoner og fundraisingkampanjer for varene vi selger brukes til å betale lønninger, sykeforsikring og andre driftskostnader i Mbale. Vi tror at et konkret mål om å selge et produkt vil bidra til utvikling og innovasjon som kan forbedre levekårene i land som Uganda, forklarer Seiersnes.

Ønsker kontroll over produksjonsforholdene

Ved neste møte i den etiske klesindustrien, treffer vi Sigmund Hegstad. Han er grunnlegger av og driver av klesprodusenten Fair & Square.

– Da jeg var aktiv i Framtiden i våre hender innså jeg at de store kleskjedene ikke ville holde løftene sine om å sørge for verdige arbeidsvilkår i fabrikkene sine, og det ville jeg gjøre noe med, sier Hegstad.

Derfor bestemte han seg for å selv bli gründer. Fair & Square produserer sine produkter i Fenghuang i Kina, men kontorene ligger i Oslo. Hegstad sier at merket hans fokuserer på å drive etisk produksjon på en «rettferdig måte». 

– Vi ønsker å ta over flere og flere ledd i produksjonen. Jo mer vi vokser, desto mer kan vi kontrollere selv. Alt av klipping, sying og trykking skjer under eget tak, og vi har så vidt startet med farging. I tillegg har vi satt en standardisert arbeidsmodell, veldig lik den norske. Arbeiderne jobber fem dager i uken og får en forsvarlig lønn, sier Sigmund.

Hvordan vil du si markedet for etisk produserte klær er? 

– Folk er engasjerte. Men ikke så mange handler klesplagg kun fordi de er etisk produsert. Det må bli lettere å velge etisk for dem som i utgangspunktet ikke legger vekt på produksjonsmåten, sier Hegstad.

Sigmund Hegstad. Pressefoto, Fair & Square.

Etisk orientert

Det er stadig flere merker som lanserer «grønne» kolleksjoner, som for eksempel svenske H&M, som har en egen side for bærekraft på sin nettbutikk. Vi lurer på hva som skiller Fair & Square fra disse selskapene. Hegstad tror at flere store kleskjeder enkelt kan drive etisk klesproduksjon, men hevder at de derimot velger å fraskrive seg ansvaret ved å distribuere kontrollen over produksjonsleddene til eksterne aktører.

– De fleste har ikke mulighet til å undersøke om klærne de kjøper tilfredsstiller x antall krav. Men hvis utsalgsprisen på en t-skjorte er 50 kr kan man være sikker på at arbeidsforholdene ikke er gode. Bare produksjonskostnadene våre, for en t-skjorte, ligger over det, sier Hegstad.

Neste artikkel
KONTAKTANNONSER