Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
03.11.2020
SAMFUNNSTOFF
Flytetanker

Et klaustrofobisk mareritt eller et meditativt paradis? Stoff tester!

November er for mange studenter realitetssjekken fra helvete. Eksamener og arbeidskrav som forelesere advarte om allerede i august står plutselig for døren. Studentmiljøet er preget av panikk, svette, hodepine og anspente muskler.

Heldigvis er det mange måter å møte stress på. Har du prøvd noen av det 21. århundres foretrukne metoder? Sex, hasj, nikotin, overspising eller rett og slett fortrengning, er alle populære. Hvis du derimot vil prøve noe som også er lovlig, smittevernsvennlig, ikke skader kroppen, og i tillegg er en god anekdote på vors: Hva med flyting?

 

Mannen som fløt med delfiner på LSD

Flyteterapi har gått fra å være en nisjebehandling til å bli nesten mainstream blant fine frognerfruer. Det er derimot ikke et nytt konsept. De første flytetankene ble utviklet for 66 år siden for å forske på bevissthet uten ytre stimuli. Skaperen bak oppfinnelsen er den eksentriske nevroforskeren John C. Lilly.

I flere tiår ble flytetanker sett på som et sært konsept for de mest frynsete i samfunnet. Trolig hjalp det ikke for omdømmet at Lilly eksperimenterte med å ta LSD i flytetankene sammen med delfiner. Eksperimentet skulle imidlertid inspirere regissør Ken Russell til kultfilmen Altered States (1980), der en forsker som anvender psykedelika i flytetanker blir rivende gal.  

 Delfinforskning i flytetanker er ikke lenger så vanlig, men vi har funnet nye bruksområder for oppfinnelsen. Det forskes nå på å anvende flyteterapi, også kjent som REST (Restricted Environmental Stimulation Therapy) i behandling av PTSD, stress og angst. 

Christoffer Solheim driver Flow State, ett av to sentre i Bergen som tilbyr flyteterapi. Han trekker frem at stresset mange føler på kan være resultat av en overstimulert og anspent hverdag, der de fleste sliter med mobilnakke og pc-skuldre.

 

– Jeg mener flyteterapi har kommet på akkurat riktig tidspunkt med tanke på hvor vi er på vei som mennesker. Vi er veldig stimuli-avhengig i dagens samfunn. Noen er også så overarbeidede og slitne at de sovner med en gang de kommer inn i tanken, sier Solheim.

 

I flytetanken fjernes sanseinntrykk fra lyd, lys, temperatur og berøring, en opplevelse som er fjern fra den rastløse tilværelsen i det 21. århundre. Dette gjøres ved at tanken blir fylt med 750 liter kroppstemperert vann, som er tilsatt 450 kilo epsomsalt. Slik er det umulig å ikke flyte, og man opplever en tilstand som kan sammenlignes med vektløsheten astronauter får oppleve. Temperaturen i luften og vannet er 34,75 grader – det samme som utsiden av huden – slik at også temperaturstimuleringen de fleste er vant til forsvinner.

Pressefoto: Frode Blixt

Tilbake til livmoren 

Å flyte i en mørk boks uten sanseinntrykk høres mer ut som å bli levende begravd enn en avslappende spabehandling. Jeg er skeptisk, men nysgjerrig. Over morgenkaffen nevner jeg dette for en i kollektivet. Hun innrømmer at hun selv har vært fristet, men syns det virker altfor klaustrofobisk og ekkelt. “Tenk om man sovner og drukner,” sier hun bekymret.

 I all min nysgjerrighet har klaustrofobi og drukning ikke falt meg inn. Plutselig virker opplevelsen skummel. Har jeg egentlig klaustrofobi? Kommer jeg til å få panikk? Hva om tanken låser seg og jeg blir fanget i mørket i timevis? Jeg ser meg nødt til å finne ut av det selv. Den som intet våger, intet vinner. Mens jeg krysser Småpudden på vei til Flow State merker jeg at det kribler i magen.

  I resepsjonen forklarer de at man ligger på ryggen, helt vektløs, så det skal godt gjøres å snu seg. Og hvis man sovner og gjør det likevel, våkner man fort av saltvannet i øynene. Det virker logisk og skuldrene senkes et par hakk. 

 Rommet med flytetanken er behagelig innredet med levende lys. Tanken minner mest om en futuristisk pod, av typen astronauter legger seg ned i for å våkne opp hundrevis av år senere på en ukjent planet. Solheim forlater rommet og jeg dusjer før jeg legger meg ned i tanken, som for øyeblikket er farget rød av små lys. 

På tross av at jeg har blitt forklart konseptet blir jeg overrasket av hvor lett jeg flyter. Det er noe komisk over den absurde situasjonen. Jeg skrur av lyset i flytetanken og  fokuserer på å puste dypt og rolig. Nå er alt rundt meg sort, og den eneste lyden jeg hører er åndedragene mine og en svak banking fra hjertet.

 Vil det skje en form for metamorfose, slik som sommerfuglen i kokongen? I en så total stillhet er flyten av tanker nesten overveldende. Det føles som om jeg står midt i en tornado og prøver å gripe tak i noe håndfast. 

Min store entusiasme for verdensrommet og sci-fi-filmer manifesterer seg og jeg tenker at det må være slik det føles å flyte rundt i verdensrommet, fri fra tyngdekraften. Jo dypere jeg puster og fokuserer på tankene mine, jo sterkere blir følelsen av at jeg beveger meg over store distanser. Flytetanken er knappe én meter i bredden, men uten syn og tyngdekraft er orienteringsevnen ikke-eksisterende. 

Tankestrømmene begynner å flyte sammen med en følelse av fysisk bevegelse. Kropp og sinn er i harmoni. Tenk om sjelen lever videre i sansefri bevissthet? Er det slik hjernen leker seg fri for sansene i drømmeverdenen? Er det slik det er å være et foster i magen? 

 På tross av mange tanker og avsporinger finner både hjernen og kroppen en naturlig ro i denne tilstanden. Klaustrofobien og angsten mange frykter er ikke-eksisterende, i hvert fall for meg. På tross av at situasjonen er noe absurd føles det deilig. Jeg føler meg mer fri til å leke med tankene og utforske hvor de tar meg. Hjernen svever og jeg ser blå former bevege seg i mørket. Om de manifesteres av en forventning om sanseillusjoner vet jeg ikke, men så snart jeg blir for entusiastisk forsvinner de.

 I denne tilstanden er plutselig min egen hjerne både interessant og morsom. Jeg får nesten lyst til å si «hello, long time, no see!». Jeg innser at tankene mine er formulert på engelsk, noe som kan vitne om litt for mye Netflix og litt for lite pensum.

Ut av ingenting hører jeg meditasjonsmusikk spille og hørselssansen er tilbake i full sving. Dette er signalet om at det kun er 5 minutter igjen av timen min. Man skulle tro at en time i tanken ville være for lenge, kjedelig, rett og slett. Det viser seg at min egen hjerne ikke er så verst selskap likevel.

SAMFUNNSTOFF
Flytetanker

Et klaustrofobisk mareritt eller et meditativt paradis? Stoff tester!

November er for mange studenter realitetssjekken fra helvete. Eksamener og arbeidskrav som forelesere advarte om allerede i august står plutselig for døren. Studentmiljøet er preget av panikk, svette, hodepine og anspente muskler.

Heldigvis er det mange måter å møte stress på. Har du prøvd noen av det 21. århundres foretrukne metoder? Sex, hasj, nikotin, overspising eller rett og slett fortrengning, er alle populære. Hvis du derimot vil prøve noe som også er lovlig, smittevernsvennlig, ikke skader kroppen, og i tillegg er en god anekdote på vors: Hva med flyting?

 

Mannen som fløt med delfiner på LSD

Flyteterapi har gått fra å være en nisjebehandling til å bli nesten mainstream blant fine frognerfruer. Det er derimot ikke et nytt konsept. De første flytetankene ble utviklet for 66 år siden for å forske på bevissthet uten ytre stimuli. Skaperen bak oppfinnelsen er den eksentriske nevroforskeren John C. Lilly.

I flere tiår ble flytetanker sett på som et sært konsept for de mest frynsete i samfunnet. Trolig hjalp det ikke for omdømmet at Lilly eksperimenterte med å ta LSD i flytetankene sammen med delfiner. Eksperimentet skulle imidlertid inspirere regissør Ken Russell til kultfilmen Altered States (1980), der en forsker som anvender psykedelika i flytetanker blir rivende gal.  

 Delfinforskning i flytetanker er ikke lenger så vanlig, men vi har funnet nye bruksområder for oppfinnelsen. Det forskes nå på å anvende flyteterapi, også kjent som REST (Restricted Environmental Stimulation Therapy) i behandling av PTSD, stress og angst. 

Christoffer Solheim driver Flow State, ett av to sentre i Bergen som tilbyr flyteterapi. Han trekker frem at stresset mange føler på kan være resultat av en overstimulert og anspent hverdag, der de fleste sliter med mobilnakke og pc-skuldre.

 

– Jeg mener flyteterapi har kommet på akkurat riktig tidspunkt med tanke på hvor vi er på vei som mennesker. Vi er veldig stimuli-avhengig i dagens samfunn. Noen er også så overarbeidede og slitne at de sovner med en gang de kommer inn i tanken, sier Solheim.

 

I flytetanken fjernes sanseinntrykk fra lyd, lys, temperatur og berøring, en opplevelse som er fjern fra den rastløse tilværelsen i det 21. århundre. Dette gjøres ved at tanken blir fylt med 750 liter kroppstemperert vann, som er tilsatt 450 kilo epsomsalt. Slik er det umulig å ikke flyte, og man opplever en tilstand som kan sammenlignes med vektløsheten astronauter får oppleve. Temperaturen i luften og vannet er 34,75 grader – det samme som utsiden av huden – slik at også temperaturstimuleringen de fleste er vant til forsvinner.

Pressefoto: Frode Blixt

Tilbake til livmoren 

Å flyte i en mørk boks uten sanseinntrykk høres mer ut som å bli levende begravd enn en avslappende spabehandling. Jeg er skeptisk, men nysgjerrig. Over morgenkaffen nevner jeg dette for en i kollektivet. Hun innrømmer at hun selv har vært fristet, men syns det virker altfor klaustrofobisk og ekkelt. “Tenk om man sovner og drukner,” sier hun bekymret.

 I all min nysgjerrighet har klaustrofobi og drukning ikke falt meg inn. Plutselig virker opplevelsen skummel. Har jeg egentlig klaustrofobi? Kommer jeg til å få panikk? Hva om tanken låser seg og jeg blir fanget i mørket i timevis? Jeg ser meg nødt til å finne ut av det selv. Den som intet våger, intet vinner. Mens jeg krysser Småpudden på vei til Flow State merker jeg at det kribler i magen.

  I resepsjonen forklarer de at man ligger på ryggen, helt vektløs, så det skal godt gjøres å snu seg. Og hvis man sovner og gjør det likevel, våkner man fort av saltvannet i øynene. Det virker logisk og skuldrene senkes et par hakk. 

 Rommet med flytetanken er behagelig innredet med levende lys. Tanken minner mest om en futuristisk pod, av typen astronauter legger seg ned i for å våkne opp hundrevis av år senere på en ukjent planet. Solheim forlater rommet og jeg dusjer før jeg legger meg ned i tanken, som for øyeblikket er farget rød av små lys. 

På tross av at jeg har blitt forklart konseptet blir jeg overrasket av hvor lett jeg flyter. Det er noe komisk over den absurde situasjonen. Jeg skrur av lyset i flytetanken og  fokuserer på å puste dypt og rolig. Nå er alt rundt meg sort, og den eneste lyden jeg hører er åndedragene mine og en svak banking fra hjertet.

 Vil det skje en form for metamorfose, slik som sommerfuglen i kokongen? I en så total stillhet er flyten av tanker nesten overveldende. Det føles som om jeg står midt i en tornado og prøver å gripe tak i noe håndfast. 

Min store entusiasme for verdensrommet og sci-fi-filmer manifesterer seg og jeg tenker at det må være slik det føles å flyte rundt i verdensrommet, fri fra tyngdekraften. Jo dypere jeg puster og fokuserer på tankene mine, jo sterkere blir følelsen av at jeg beveger meg over store distanser. Flytetanken er knappe én meter i bredden, men uten syn og tyngdekraft er orienteringsevnen ikke-eksisterende. 

Tankestrømmene begynner å flyte sammen med en følelse av fysisk bevegelse. Kropp og sinn er i harmoni. Tenk om sjelen lever videre i sansefri bevissthet? Er det slik hjernen leker seg fri for sansene i drømmeverdenen? Er det slik det er å være et foster i magen? 

 På tross av mange tanker og avsporinger finner både hjernen og kroppen en naturlig ro i denne tilstanden. Klaustrofobien og angsten mange frykter er ikke-eksisterende, i hvert fall for meg. På tross av at situasjonen er noe absurd føles det deilig. Jeg føler meg mer fri til å leke med tankene og utforske hvor de tar meg. Hjernen svever og jeg ser blå former bevege seg i mørket. Om de manifesteres av en forventning om sanseillusjoner vet jeg ikke, men så snart jeg blir for entusiastisk forsvinner de.

 I denne tilstanden er plutselig min egen hjerne både interessant og morsom. Jeg får nesten lyst til å si «hello, long time, no see!». Jeg innser at tankene mine er formulert på engelsk, noe som kan vitne om litt for mye Netflix og litt for lite pensum.

Ut av ingenting hører jeg meditasjonsmusikk spille og hørselssansen er tilbake i full sving. Dette er signalet om at det kun er 5 minutter igjen av timen min. Man skulle tro at en time i tanken ville være for lenge, kjedelig, rett og slett. Det viser seg at min egen hjerne ikke er så verst selskap likevel.

Neste artikkel
24 timer med stress og hodepine