Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
03.11.2020
LØST GJENFORTALT
Kunsten å kaste bort livet på fotball

Din karriere som fotballsupporter. Løst gjenfortalt.

Når folk prater om sitt livs viktigste avgjørelse streifer de ofte innom temaer som giftemål, religion og yrkesvalg, at de dro på folkehøgskole eller at de valgte å bli veganere. For deg er dette på ingen som helst måte tilfellet. Du tok, i likhet med majoriteten av omgangskretsen din, ditt livs viktigste avgjørelse som åtteåring. En avgjørelse som ville forme hele ditt resterende liv, samt personene rundt deg. Du måtte bestemme deg for hvilket Premier League-lag du skulle heie på.

 

Det skjebnesvangre valget

Mange vil hevde at det var et uforsvarlig vanskelig valg å ta for en som kun har gått to år på barneskolen. Men så brutalt er det. De fleste i klassen hadde allerede tatt dette valget, så du måtte handle raskt. Valget var jævlig tøft. Enhver med en viss sans for estetikk kunne se at London-laget Queens Park Rangers hadde de fresheste draktene i ligaen. Samtidig var det åpenbart at voldsdømte Joey Bartons navn ikke så like bra ut bakpå drakten som ligavinneren Manchester Uniteds elegante Cristiano Ronaldo. Til tross for din unge alder var du likevel tydelig på at det hadde vært dritkjedelig å slutte seg til en av de sjelløse og pengekåte gigantene. Manchester United og Liverpool var dermed avskrevet. Du var en som ikke nødvendigvis fulgte strømmen. Du endte tross alt opp på folkehøgskole.

«Hva med Derby, da?» Det var faren din som snakket. Han var mangeårig Derby County-supporter. Da han selv var åtte år, i 1975, vant Derby øverste divisjon, og han ble sjarmert i senk. I etterkant hadde imidlertid klubben aldri vært i nærheten av å oppnå samme suksess. Klubben hadde blant annet rekorden for minst poeng (elleve) på en sesong. Faren din hadde vært vitne til den ene nedturen etter den andre. Han prøvde først å friste deg til å slutte deg til klubben i hans hjerte, men ga straks opp. Han ville ikke at barnet sitt skulle gå gjennom den samme lidelsen som han selv hadde gjort. Mannen var ikke sadist heller.  

Så, etter mye frem og tilbake fikk du endelig bestemt deg. Til tross for at din inngiftede onkel var født en time utenfor Leeds og at hunden til mormoren din var en Norwich-terrier, var valget endelig klart: Arsenal.

Det var den eneste klubben i historien som kunne skilte med å ha gått ubeseiret gjennom en Premier League-sesong, samtidig som de fortsatt var tilnærmet gode. Du kjente heller ikke for mange som heiet på dem, så du hadde fortsatt gleden av å se ned på andre som kun fulgte strømmen. Her var det bare å gunne på.

 

En dag som fotballsupporter

Spol femten år frem i tid, og du våkner brått i sengen din. Det er lørdag, og i ørska lurer du et sekund på hvem faen i drittkollektivet ditt det er som har vekket deg. Deretter innser du at det er alarmen din, og at det er du som er dritten. Klokken viser 12:55. Hvorfor i all verden har du satt på alarm i dag? Du vurderer sterkt å vende tilbake til puten før det treffer deg som et tog. Du hopper opp ut av sengen og løper ut i stuen. I sofaen sitter allerede de andre i drittkollektivet klare. Premier League starter om fem minutter.

Laget ditt skal spille, og ikke nok med det: De møter Chelsea – favorittlaget til en av de andre i kollektivet ditt. Drittslengingen mellom dere to begynte allerede for en uke siden, og det hele resulterte i et veddemål. Taperen må spandere en sekser med øl på vinneren senere i kveld. Brått har det blitt ære, følelser og pils på spill. Som vanlig.

Spillet er i gang, og du kjenner at pulsen din pusher to hundre – noe som ikke burde være mulig, så statisk som du sitter i sofaen. Innleveringen med frist i morgen er totalt glemt, og din fulle konsentrasjon er rettet mot de tjueto guttene og ballen på TV-en. Fra første spark er det tydelig at Arsenal starter sterkest, og du kjenner at smilet brer seg om munnen. Dette samtidig som du slenger et par stikk til kompisen din om at Chelsea må jobbe hardt for å unngå nedrykk i år. 

Du merker at både du og Arsenal har god kontroll, så du tillater deg en aldri så liten tissepause. Du reiser deg raskt opp fra sofaen og sprinter nedover gangen til doen. I det du har gjort deg ferdig og er i ferd med å trekke ned, går det kaldt nedover ryggen din. En lyd som er umulig å ta feil av brer seg i det rotete guttekollektivet. Chelsea har scoret.

 

Den uunngåelige nedturen

Chelsea leder 1-0, og kompisen din gliser som aldri før. Du spyr ut noen fraser om at dommerne i Premier League er kriminelt underkvalifiserte, og lover deg selv og kollektivet at kampen snart vil snu. Men snuoperasjonen uteblir. Gliset til kompisen din blir større og større utover i andre omgang, og du synker lenger ned i sofaen. Til slutt blåser dommeren av kampen. Sluttresultatet blir 1-0 og Arsenal har tapt. 

Du kjenner at raseriet i kroppen din er i ferd med å boble over. Før du vet ordet av det, har du grepet tak i chipsskålen og er klar til å kaste. De andre i kollektivet prøver å gripe inn, men det er for sent. Den splitter nye TV-en fra Elkjøp har blitt tusen glassbiter fattigere, og en chipsskål rikere. I den emosjonelle stormen griper du tak i romkameraten. Hendene dine lukker seg om halsen hans. Mantraet «Jævla Chelsea» går om og om igjen i hodet ditt. Bråket rundt deg stilner, og mantraet øker i styrke. Pulsen hans banker under fingrene dine. Han blir rød. Så blir han blå. Øynene buler. Noen tar tak i deg bakfra, og alt blir svart. 

Du blir plutselig truffet av et øyeblikk med klarhet. Hvorfor gidder du å bruke all denne energien på et lag du i utgangspunktet har null tilknytning til? Du har kjøpt hver hjemmedrakt de siste fem sesongene, og tar årlig turen over Nordsjøen for å oppleve fotball og mer regn. Penger og energi til å gjøre noe produktivt med livet ditt kastet ut av vinduet. 

Du som hadde tenkt å komme inn på medisin. Faen, du hadde sikkert hatt kone og barn allerede, hadde det ikke vært for den jævla fotballen. I alle disse årene har den vunnet. Hva sitter du igjen med? Skuffelse, Fantasy Premier League og noe å snakke om i familieselskaper. Det kan umulig være verdt det. Nå er det på tide at du endrer deg. Legger alt som heter fotball bak deg og fokuserer på de viktige tingene i livet. Tar opp de siste fagene som må til. Virkelig komme i gang med livet. Gjøre foreldrene dine stolte. Kanskje melde deg på sinnemestringskurs. 

Tankerekken avbrytes av kaldt vann i fjeset. Du ligger på det skitne vegg-til-vegg-teppet deres, omgitt av glasskår. En av romkameratene ligger og puster tungt ved siden av, den andre står bøyd over deg. «Hva faen feiler det deg, a? Din jævla idiot. Du må kjøpe ny TV før Tottenham United i morgen», sier kompisen din. «Tror du må kjøpe pils også», kommer det harkende fra den andre. Du kjenner suget etter dopamin. Du greier ikke å la være. Tankerekken fra i stad er allerede glemt. «Ja», svarer du. «Jeg kjøper pils.».

FAEN.

LES OGSÅ: Studiestart fra helvete

LØST GJENFORTALT
Kunsten å kaste bort livet på fotball

Din karriere som fotballsupporter. Løst gjenfortalt.

Når folk prater om sitt livs viktigste avgjørelse streifer de ofte innom temaer som giftemål, religion og yrkesvalg, at de dro på folkehøgskole eller at de valgte å bli veganere. For deg er dette på ingen som helst måte tilfellet. Du tok, i likhet med majoriteten av omgangskretsen din, ditt livs viktigste avgjørelse som åtteåring. En avgjørelse som ville forme hele ditt resterende liv, samt personene rundt deg. Du måtte bestemme deg for hvilket Premier League-lag du skulle heie på.

 

Det skjebnesvangre valget

Mange vil hevde at det var et uforsvarlig vanskelig valg å ta for en som kun har gått to år på barneskolen. Men så brutalt er det. De fleste i klassen hadde allerede tatt dette valget, så du måtte handle raskt. Valget var jævlig tøft. Enhver med en viss sans for estetikk kunne se at London-laget Queens Park Rangers hadde de fresheste draktene i ligaen. Samtidig var det åpenbart at voldsdømte Joey Bartons navn ikke så like bra ut bakpå drakten som ligavinneren Manchester Uniteds elegante Cristiano Ronaldo. Til tross for din unge alder var du likevel tydelig på at det hadde vært dritkjedelig å slutte seg til en av de sjelløse og pengekåte gigantene. Manchester United og Liverpool var dermed avskrevet. Du var en som ikke nødvendigvis fulgte strømmen. Du endte tross alt opp på folkehøgskole.

«Hva med Derby, da?» Det var faren din som snakket. Han var mangeårig Derby County-supporter. Da han selv var åtte år, i 1975, vant Derby øverste divisjon, og han ble sjarmert i senk. I etterkant hadde imidlertid klubben aldri vært i nærheten av å oppnå samme suksess. Klubben hadde blant annet rekorden for minst poeng (elleve) på en sesong. Faren din hadde vært vitne til den ene nedturen etter den andre. Han prøvde først å friste deg til å slutte deg til klubben i hans hjerte, men ga straks opp. Han ville ikke at barnet sitt skulle gå gjennom den samme lidelsen som han selv hadde gjort. Mannen var ikke sadist heller.  

Så, etter mye frem og tilbake fikk du endelig bestemt deg. Til tross for at din inngiftede onkel var født en time utenfor Leeds og at hunden til mormoren din var en Norwich-terrier, var valget endelig klart: Arsenal.

Det var den eneste klubben i historien som kunne skilte med å ha gått ubeseiret gjennom en Premier League-sesong, samtidig som de fortsatt var tilnærmet gode. Du kjente heller ikke for mange som heiet på dem, så du hadde fortsatt gleden av å se ned på andre som kun fulgte strømmen. Her var det bare å gunne på.

 

En dag som fotballsupporter

Spol femten år frem i tid, og du våkner brått i sengen din. Det er lørdag, og i ørska lurer du et sekund på hvem faen i drittkollektivet ditt det er som har vekket deg. Deretter innser du at det er alarmen din, og at det er du som er dritten. Klokken viser 12:55. Hvorfor i all verden har du satt på alarm i dag? Du vurderer sterkt å vende tilbake til puten før det treffer deg som et tog. Du hopper opp ut av sengen og løper ut i stuen. I sofaen sitter allerede de andre i drittkollektivet klare. Premier League starter om fem minutter.

Laget ditt skal spille, og ikke nok med det: De møter Chelsea – favorittlaget til en av de andre i kollektivet ditt. Drittslengingen mellom dere to begynte allerede for en uke siden, og det hele resulterte i et veddemål. Taperen må spandere en sekser med øl på vinneren senere i kveld. Brått har det blitt ære, følelser og pils på spill. Som vanlig.

Spillet er i gang, og du kjenner at pulsen din pusher to hundre – noe som ikke burde være mulig, så statisk som du sitter i sofaen. Innleveringen med frist i morgen er totalt glemt, og din fulle konsentrasjon er rettet mot de tjueto guttene og ballen på TV-en. Fra første spark er det tydelig at Arsenal starter sterkest, og du kjenner at smilet brer seg om munnen. Dette samtidig som du slenger et par stikk til kompisen din om at Chelsea må jobbe hardt for å unngå nedrykk i år. 

Du merker at både du og Arsenal har god kontroll, så du tillater deg en aldri så liten tissepause. Du reiser deg raskt opp fra sofaen og sprinter nedover gangen til doen. I det du har gjort deg ferdig og er i ferd med å trekke ned, går det kaldt nedover ryggen din. En lyd som er umulig å ta feil av brer seg i det rotete guttekollektivet. Chelsea har scoret.

 

Den uunngåelige nedturen

Chelsea leder 1-0, og kompisen din gliser som aldri før. Du spyr ut noen fraser om at dommerne i Premier League er kriminelt underkvalifiserte, og lover deg selv og kollektivet at kampen snart vil snu. Men snuoperasjonen uteblir. Gliset til kompisen din blir større og større utover i andre omgang, og du synker lenger ned i sofaen. Til slutt blåser dommeren av kampen. Sluttresultatet blir 1-0 og Arsenal har tapt. 

Du kjenner at raseriet i kroppen din er i ferd med å boble over. Før du vet ordet av det, har du grepet tak i chipsskålen og er klar til å kaste. De andre i kollektivet prøver å gripe inn, men det er for sent. Den splitter nye TV-en fra Elkjøp har blitt tusen glassbiter fattigere, og en chipsskål rikere. I den emosjonelle stormen griper du tak i romkameraten. Hendene dine lukker seg om halsen hans. Mantraet «Jævla Chelsea» går om og om igjen i hodet ditt. Bråket rundt deg stilner, og mantraet øker i styrke. Pulsen hans banker under fingrene dine. Han blir rød. Så blir han blå. Øynene buler. Noen tar tak i deg bakfra, og alt blir svart. 

Du blir plutselig truffet av et øyeblikk med klarhet. Hvorfor gidder du å bruke all denne energien på et lag du i utgangspunktet har null tilknytning til? Du har kjøpt hver hjemmedrakt de siste fem sesongene, og tar årlig turen over Nordsjøen for å oppleve fotball og mer regn. Penger og energi til å gjøre noe produktivt med livet ditt kastet ut av vinduet. 

Du som hadde tenkt å komme inn på medisin. Faen, du hadde sikkert hatt kone og barn allerede, hadde det ikke vært for den jævla fotballen. I alle disse årene har den vunnet. Hva sitter du igjen med? Skuffelse, Fantasy Premier League og noe å snakke om i familieselskaper. Det kan umulig være verdt det. Nå er det på tide at du endrer deg. Legger alt som heter fotball bak deg og fokuserer på de viktige tingene i livet. Tar opp de siste fagene som må til. Virkelig komme i gang med livet. Gjøre foreldrene dine stolte. Kanskje melde deg på sinnemestringskurs. 

Tankerekken avbrytes av kaldt vann i fjeset. Du ligger på det skitne vegg-til-vegg-teppet deres, omgitt av glasskår. En av romkameratene ligger og puster tungt ved siden av, den andre står bøyd over deg. «Hva faen feiler det deg, a? Din jævla idiot. Du må kjøpe ny TV før Tottenham United i morgen», sier kompisen din. «Tror du må kjøpe pils også», kommer det harkende fra den andre. Du kjenner suget etter dopamin. Du greier ikke å la være. Tankerekken fra i stad er allerede glemt. «Ja», svarer du. «Jeg kjøper pils.».

FAEN.

LES OGSÅ: Studiestart fra helvete

Neste artikkel
Dum og blond?