Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Se og hør, her og nå #42
03.11.2020

Månedens favoritter.

Bok: De fire bøkene – Yan Lianke (2010)

Jeg fant denne boken helt tilfeldig. Visste ingenting om den. Kjøpte den. Leste den. Mistet meg selv i den. Har tenkt på den daglig i snart to år. Den er tidvis hysterisk morsom, tidvis grusom, rivende tragisk, vakker og filosofisk. Handlingen og karakterene i boken beskrives fortløpende fra fire forskjellige perspektiver. Boken veksler mellom å uttrykke seg bibelsk, eventyrlig, som filosofisk analyse og gjennom nydelig og rivende språk. Brit Sæthre har oversatt den til norsk og har klart å bevare det fantastiske språklige og ironiske repertoaret til Lianke. Alt klaffer. Nyt denne boken.

 

Prosadikt: Behold meg – Tora Sanden Døskeland (2018)

Leser du unge norske debutanter i dag, vil du kanskje merke at de skriver veldig likt. I gråsonen mellom roman og poesi skildrer man det nære og hverdagslige på en svevende og flytende måte. Det skal mye til for å fremstå unik i denne enhetlige skrivestilen. I Behold meg får Døskeland likevel frem det aller beste fra denne trenden. Hun skriver nydelig vakkert om alt fra fedre til smuler i sengen, og finner det vondeste og vakreste i alt som er «vanlig». Hva sjangeren prosadikt innebærer, behøver du ikke tenke på. Les denne boken og riv deg med på en vakker og vond ferd. Trenger du fortsatt overbevisning? Hvor mye sier denne setningen om hvor jeget befinner seg i forholdet med sin kjære? «Deretter kysset, hverdagslig som en avvisning». Au.

 

Låt: Lemon Incest – Serge Gainsbourg (1984)

Kort om Gainsburg. Et slags alkoholisert, maskulint metoo-monster fra helvete. En av Frankrikes mest forhatte og folkekjære offentlige figurer i sin tid. Han drev med alt innen kunst – helst med nasjonale skandaler som resultat. I denne sangen har han med seg sin 13 år gamle – nå ganske kjente – datter Charlotte i en duett om en far og en datter i et pedoromantisk forhold. Når den myke, gubbete stemmen til Serge avløses av den hviskende datterens sårbare prepubertale stemme som sprekker i de høye tonene, kan jeg garantere at alt blod i kroppen fryser til is av avsky. Selv om det er krevende å lytte, er sangen likevel ganske kul og får deg i hvert fall til å føle noe.

 

Film: There is No Evil (2020)

Jeg så denne på BIFF. En film sammensatt av fire historier som alle handler om politisk motiverte henrettelser i den autoritære staten Iran. Filmen i seg selv er et mesterstykke, men når det kommer til innholdet er den grusom og sjokkerende. Det er en film som utforsker ideer om ondskapens banalitet og mennesker som konstant lever på et moralsk bristepunkt. Mohammad Rasoulof (regi) trykker på alle følelsesmessige knapper, og forteller historiene sine med slående metaforer og ekstrem bruk av temposkifter og kontraster. Det er sjeldent en ser en film så perfekt … og så forferdelig.

 

Musiker: Colin Stetson

Colin spiller saksofon, men ikke helt som alle andre. Se for deg at du står dypt inni skogen en månelys aften. Rundt deg på alle kanter flakser kråker som febrilsk forsøker å formidle vakker havfruesang til deg gjennom den iskalde luften. Slik høres det ut når Colin spiller saksofon. Det er noe magisk, men på samme tid dypt forstyrrende over det. Samtidig som han spiller repetitive toner på saksofonen, lager han en slags hypnotiserende strupesang med en mikrofon nederst på halsen sin. Dette er ekstremt smale greier, men gi det en sjanse. Han spiller ofte med Bon Iver og har laget filmmusikk til blant annet Heredetary, samt litt av musikken til spillet Red Dead Redemption 2. Dette er nytt og ulikt alt annet du har hørt før.

KULTURSTOFF
Se og hør, her og nå #42

Månedens favoritter.

Bok: De fire bøkene – Yan Lianke (2010)

Jeg fant denne boken helt tilfeldig. Visste ingenting om den. Kjøpte den. Leste den. Mistet meg selv i den. Har tenkt på den daglig i snart to år. Den er tidvis hysterisk morsom, tidvis grusom, rivende tragisk, vakker og filosofisk. Handlingen og karakterene i boken beskrives fortløpende fra fire forskjellige perspektiver. Boken veksler mellom å uttrykke seg bibelsk, eventyrlig, som filosofisk analyse og gjennom nydelig og rivende språk. Brit Sæthre har oversatt den til norsk og har klart å bevare det fantastiske språklige og ironiske repertoaret til Lianke. Alt klaffer. Nyt denne boken.

 

Prosadikt: Behold meg – Tora Sanden Døskeland (2018)

Leser du unge norske debutanter i dag, vil du kanskje merke at de skriver veldig likt. I gråsonen mellom roman og poesi skildrer man det nære og hverdagslige på en svevende og flytende måte. Det skal mye til for å fremstå unik i denne enhetlige skrivestilen. I Behold meg får Døskeland likevel frem det aller beste fra denne trenden. Hun skriver nydelig vakkert om alt fra fedre til smuler i sengen, og finner det vondeste og vakreste i alt som er «vanlig». Hva sjangeren prosadikt innebærer, behøver du ikke tenke på. Les denne boken og riv deg med på en vakker og vond ferd. Trenger du fortsatt overbevisning? Hvor mye sier denne setningen om hvor jeget befinner seg i forholdet med sin kjære? «Deretter kysset, hverdagslig som en avvisning». Au.

 

Låt: Lemon Incest – Serge Gainsbourg (1984)

Kort om Gainsburg. Et slags alkoholisert, maskulint metoo-monster fra helvete. En av Frankrikes mest forhatte og folkekjære offentlige figurer i sin tid. Han drev med alt innen kunst – helst med nasjonale skandaler som resultat. I denne sangen har han med seg sin 13 år gamle – nå ganske kjente – datter Charlotte i en duett om en far og en datter i et pedoromantisk forhold. Når den myke, gubbete stemmen til Serge avløses av den hviskende datterens sårbare prepubertale stemme som sprekker i de høye tonene, kan jeg garantere at alt blod i kroppen fryser til is av avsky. Selv om det er krevende å lytte, er sangen likevel ganske kul og får deg i hvert fall til å føle noe.

 

Film: There is No Evil (2020)

Jeg så denne på BIFF. En film sammensatt av fire historier som alle handler om politisk motiverte henrettelser i den autoritære staten Iran. Filmen i seg selv er et mesterstykke, men når det kommer til innholdet er den grusom og sjokkerende. Det er en film som utforsker ideer om ondskapens banalitet og mennesker som konstant lever på et moralsk bristepunkt. Mohammad Rasoulof (regi) trykker på alle følelsesmessige knapper, og forteller historiene sine med slående metaforer og ekstrem bruk av temposkifter og kontraster. Det er sjeldent en ser en film så perfekt … og så forferdelig.

 

Musiker: Colin Stetson

Colin spiller saksofon, men ikke helt som alle andre. Se for deg at du står dypt inni skogen en månelys aften. Rundt deg på alle kanter flakser kråker som febrilsk forsøker å formidle vakker havfruesang til deg gjennom den iskalde luften. Slik høres det ut når Colin spiller saksofon. Det er noe magisk, men på samme tid dypt forstyrrende over det. Samtidig som han spiller repetitive toner på saksofonen, lager han en slags hypnotiserende strupesang med en mikrofon nederst på halsen sin. Dette er ekstremt smale greier, men gi det en sjanse. Han spiller ofte med Bon Iver og har laget filmmusikk til blant annet Heredetary, samt litt av musikken til spillet Red Dead Redemption 2. Dette er nytt og ulikt alt annet du har hørt før.

Neste artikkel
Etikk på agendaen: etisk klesproduksjon