To rumenske gatemusikanter har plassert seg med hvert sitt trekkspill utenfor en kiosk i sentrumskjernen. Den eldste av dem har brun skinnfrakk, pelslue, grovt ansikt. Han beveger armene til lystig sigøynermusikk, mens den yngre har tatt en pause og prater med en kjenning. De tuller og skratter og sammenlikner flaskefangsten. Kjenningen har ikke mye pant å skryte av, men tilbyr gatemusikantene sigaretter. Den yngste tar imot og gliser tilbake slik at det store mellomrommet mellom fortennene kommer til syne. Han fortsetter å spille, med sneipen i hånden, og synger av full hals med sin rustne røverrøst. 

Jeg sitter på en benk like ved, som eneste publikum. Nå har jeg fått det for meg at øyeblikket må dokumenteres. Med penn og papir vel å merke. Foreløpig har ikke rumenerne oppdaget meg. De spiller intenst og haltende på samme tid, og rett som det er gauler den yngste ut i et ukjent språk. Snøen faller sakte mens nordmenn stresser forbi, med henda i lomma, store headset og blikket rett fram. Det er nesten som om karene etterlikner gangen til nordmenn når de spiller opp til en eskalerende klezmer. De fleste forbipasserende lar seg ikke affektere av den hurtige rytmen, men enkelte holder seg demonstrativt for ørene. En eldre kvinne setter seg på benken ved siden av meg. Hun smiler og humrer, sånn som gamle gjør når de ikke vet hvordan de skal reagere på noe de ikke liker.

– Hva synes du om musikken?, spør jeg. 

Trekkspillet overdøver, og hun fortsetter bare å nikke og humre.

– Ja, svarer hun. 

Jeg spør igjen, og hun drar litt på det.

– Vel… De er ikke godt trent, akkurat.

Der har vi det. De er ikke godt trent. Hun kunne like gjerne sagt «Hvem er det som våger å spille i offentligheten når man ikke vet å holde takten engang?» Men det gjør hun ikke. Hun pakker det inn i humring og en ydmyk kommentar. Rumenerne spiller med stolthet. Det er kanskje det som frustrerer oss mest. At de improviserer, sannsynligvis uten å ha lært seg en eneste note. 

Et lite kronestykke, det første mens jeg har sittet her, blir sluppet ned i en glorete plastkurv på asfalten. Giveren er ikke norsk, naturlig nok. Tiden går mens jeg sitter på benken og observerer gatemusikantene, og deres ufrivillige publikum. Forbipasserende begynner å se rart på meg, blikkene forteller at det er merkelig å sitte på en benk og lytte til rumensk gatemusikk. Gatemusikantene har forøvrig også gitt meg noen mistenksomme blikk. Hvem er hun som sitter og bedømmer musikken vår, prater med folkene rundt seg og noterer det som skjer, mens hun stirrer på oss? 

Joda, det er nok litt rart. Men det er vel lov å være en observerende skrue med en helt alminnelig notatblokk? Plutselig er det jeg som står i rampelyset fra gatelyktene, og jeg skjønner straks at tiden er inne for å tvinge meg selv til å hilse på de ukjente.

– What are you playing?

Jeg har gått helt bort til gatemusikantene.

– You speak Engelish?» spør den eldste.

– Yes, I speak English. What are you playing?

De ser spørrende på hverandre. Den eldste trekker på skuldrene og gir styringen til den yngste.

– Where you from?

Intervjuet er snudd mot meg.

– I’m from Norway. Where are you from?

– Aah, Norwegish. You speak Engelish?

Vi kommer ingen vei. Den yngste har reist seg fra stolen, musikken har stoppet, og jeg skulle plutselig ønske jeg var litt mer norsk av meg. Så kysser rumeneren meg på begge kinn, som om det var den beste kommunikasjonsformen han kunne ty til. Jeg trekker meg bort fra rampelyset, litt mindre klok enn da jeg brøt isen, vinker farvel, og musikken ramler videre inn i den travle gaterytmen.

Mens jeg lunter forsiktig hjemover trekker jeg hetta godt over hodet, som for å anonymisere min egen uforsiktighet. Kulturjournalistikkens uheldig utvalgte har nok en gang snublet over sine egne grenser. Igjen sitter likevel et skjelvende smil om munnen. Publikummet er kanskje ubevisst sin egen tilstedeværelse, men det er ingenting å utsette på gatemusikantenes glede og formidling. Og det til tross for tobakksfingre, ustemte trekkspill og en tilsynelatende mangel på grunnleggende musikalsk oppdragelse. Gatelivet har rom for rabalder.