Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
01.12.2020
LØST GJENFORTALT
«Det var lenge siden!»

Å møte en venn du ikke har sett på lenge. Løst gjenfortalt.

I dag er dagen. Du er sultefôret på sosial kontakt og skal endelig møte vennen du ikke har sett på halvannet år. Dere var som erteris for mange år siden, men etter studietiden begynte har du ikke møtt vedkommende utenom et par ganger på byen. Årene med sporadisk kontakt gikk, og plutselig fikk du vite at din gamle venn var reist utenlands. Det som startet som utveksling, ble til et halvt år med veldedig arbeid, og siden et halvt år med reising. Dette kan i hvert fall deduseres fra sosiale medier. I grunnen har du glemt denne vennen litt. Etter emigrasjonen har du ikke giddet å holde kontakten.

 

Billig øl og avsky

Avtalen er at dere skal møtes over en øl hjemme hos broren hennes, hvor hun «crasher» etter at hun kom hjem for noen dager siden. Den klassiske dørstokkmilen gjør at du ikke gidder å kjøpe øl før du skal bort dit, noe som innebærer at avtaletidspunktet må koordineres med at du skal rekke ølsalget på veien. Alt går etter planen, bortsett fra at absolutt alle andre øltørste i distriktet har bestemt seg for å flise Bunnpris minuttene før kjøp av alkohol blir en praktisk umulighet.

Du noterer deg klokkeslettet 17:56, seksten mennesker i samme ærend mellom deg og den oppjagede kassemedarbeideren – en fyr fra studiet du vanligvis ikke snakker med. Du rekker det sikkert ikke, men velger å bli stående i køen og lar heller tankene fly til din gamle venn som du skal møte.

Først og fremst frykter du at møtet kommer til å bli litt kleint. Hva skal dere egentlig snakke om? Selv om dere var gode venner før, har dere ikke så mye til felles. Det er kanskje derfor dere har sklidd fra hverandre de siste årene. Dessuten er vedkommende en veldig beskjeden type. Urnorsk i stilen. Prater aldri mer enn hun må og tar ikke ordet i forsamlinger om det så skulle stått på livet.

Mens du står der og grubler på om det faktisk finnes situasjoner der det å ta ordet i en forsamling kan sette deg i livsfare, ropes det fra kassen. Valuta veksles inn i et kjipt ølmerke. Et øl så billig at det skygges av folk flest i frykt for sosial stigmatisering. Du kjøper det på trass og begrunner det for deg selv med at folk flest suger. Du får bekreftet sistnevnte antakelse ved at kassemannen knipser og peker en imaginær pistol på deg. «Nice» sier han og nikker i retning klokken som akkurat har skiftet til 18:00. Ditt intense hat mot folk som uironisk synes at å rekke ølsalget er «nice», begraves av din høflige natur og du skyter kassemannen med et knips tilbake og hilser han en «fet kveld». 

Din interne dialog om hva som er verst av en idiot eller en hykler, forblir uavklart ettersom du ganske plutselig har beveget deg fra butikken til destinasjonen. Du står nå i inngangspartiet i Nord-Europas skitneste leilighet og hilser på en gammel venn.

«Det er så sykt å komme hjem til Norge. Liksom, hva er det folk driver med her? Vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om NAV og bompenger? Hva faen?»

Backpackerlivet

Du har planlagt på forhånd at skitne triks må tas i bruk for å unngå klein stillhet med hun du husker som tausheten selv. Dere setter dere ned i sofaen i Nord-Europas ekleste stue. Du åpner munnen for å gå i gang med en lengre monolog om hvordan det egentlig ikke finnes noe «Nord-Europa» og at dette er et begrep nordmenn har skapt for å skryte over at de har Skandinavias største ditt og datt. Til din store forbauselse er det plutselig vennen din som griper ordet først.

«Det er så sykt å komme hjem til Norge. Liksom, hva er det folk driver med her? Vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om NAV og bompenger? Hva faen?» Du innrømmer at du har fulgt en del med på NAV-saken og egentlig synes det er spennende å se hvordan et system tuftet på… Du blir avbrutt. «Altså da jeg var i Colombia brydde ikke folk seg en dritt om disse A4-tingene. De er så mye mer chill på det der nede». 

Du er ikke synsk, heller ikke noe psykologisk geni, men aner likevel at et generisk forsvar av liberale narkotikalover er under oppseiling. «Ja altså, ta weed da for eksempel. Alle der nede er helt chille på det. I Norge er man liksom, uuh narkotika er så jævlig dangerous – vent hva er det norske ordet for det?». Du overser den påtatte språkforvirringen, og som barn av din tid prøver du å skyte inn at du selvfølgelig er enig i at det er sterkt behov for en endring i nasjonal narkot…  Du blir avbrutt igjen, og denne gangen slipper du ikke til igjen. Du sitter bare der og lytter til et menneske som har sett verden og «glemt» det norske språk mens du drikker øl – noe som ifølge vennen din er «ganske sykt» med tanke på hvor giftig det er for deg.

 

Skyt meg

I løpet av dette lengre foredraget om hvorfor regler er dumt, blir du oppmerksom på at vennen din lesker seg fra en tekopp i tre med metallsugerør, som var litt populært blant sør-amerikanske fotballspillere en stund. Du får ikke spurt noe om hva det er oppi før vennen din spør deg: «Har du prøvd psykedelika?». Du svarer at du ikke har prøvd det, og egentlig ikke kjenner på behovet. Vennen overser svaret ditt og fortsetter: «Jeg tror literally at nordmenn sliter psykisk siden de ikke har prøvd det. Det er liksom ikke rart at du er deprimert når du ikke har sett hva livet egentlig handler om. Who you really are liksom».

Du soner ut igjen i en lang monolog om hvordan folk som kun bruker livet sitt til å reise garantert aldri vil få kreft. I løpet av denne monologen uttaler hun også ord som ayahuasca og Wat Pho, på en unaturlig og passiv-aggressiv måte. Som om vennen insisterer på at du er et barnehagebarn som ikke vet hvordan man staver. Du selv vet også at uttalen er feil. Men holder kjeft.

Det bobler smått over for deg. Du åpner munnen for å rette på stavemåten til vennen din og skal til å fortelle at veldedighetsturisme er rasistisk og ansett som et stort problem blant organisasjoner i Sentral- og Øst-Afrika. Du ser for deg at du skriker til vennen din at man får perspektiver av å handle genuint for andre, av å bry seg, ikke av å sitte på et plastikkhostell og drikke øl med fulle briter. Du vil spørre om hva som er vitsen med å reise ut og finne seg selv i Amazonas, når personen man finner er en drittsekk. «Innsikten» du har fått av å drikke soppbrygg, har en million turister før deg fått, den er ikke unik, og ihvertfall ikke noe spennende for andre å høre om. Likevel trumfer nok en gang den jævla høfligheten alt hatet, og du holder munn.

Istedenfor å diskutere begynner du å lete etter verbale og fysiske fluktruter, da det med ett banker på døren. «Jeg har forresten invitert noen venner som jeg traff på en jævlig fet strandbar i Zanzibar». Som om ikke kvelden var ille nok fra før kan du nå se frem til memorering fra «all kødden» de fant på i Tanzania (et av verdens fattigste land vel og merke). Du tenker stille med deg selv «Kanskje det ikke er så ille, jeg er jo tross alt ganske nedrig selv, disse er sikkert greie mennesker. Hvis ikke håper jeg at noen skyter meg». Døren åpnes og inn ramler historiens mest generisk utseende gjeng. Alle med hvite t-skjorter, intetsigende tatoveringer og Converse. Gjengen er anført av kassemannen fra Bunnpris som umiddelbart «fingergunner» deg med begge hender. Skuddene treffer.

FAEN.

LES OGSÅ: Kunsten å kaste bort livet på fotball

LØST GJENFORTALT
«Det var lenge siden!»

Å møte en venn du ikke har sett på lenge. Løst gjenfortalt.

I dag er dagen. Du er sultefôret på sosial kontakt og skal endelig møte vennen du ikke har sett på halvannet år. Dere var som erteris for mange år siden, men etter studietiden begynte har du ikke møtt vedkommende utenom et par ganger på byen. Årene med sporadisk kontakt gikk, og plutselig fikk du vite at din gamle venn var reist utenlands. Det som startet som utveksling, ble til et halvt år med veldedig arbeid, og siden et halvt år med reising. Dette kan i hvert fall deduseres fra sosiale medier. I grunnen har du glemt denne vennen litt. Etter emigrasjonen har du ikke giddet å holde kontakten.

 

Billig øl og avsky

Avtalen er at dere skal møtes over en øl hjemme hos broren hennes, hvor hun «crasher» etter at hun kom hjem for noen dager siden. Den klassiske dørstokkmilen gjør at du ikke gidder å kjøpe øl før du skal bort dit, noe som innebærer at avtaletidspunktet må koordineres med at du skal rekke ølsalget på veien. Alt går etter planen, bortsett fra at absolutt alle andre øltørste i distriktet har bestemt seg for å flise Bunnpris minuttene før kjøp av alkohol blir en praktisk umulighet.

Du noterer deg klokkeslettet 17:56, seksten mennesker i samme ærend mellom deg og den oppjagede kassemedarbeideren – en fyr fra studiet du vanligvis ikke snakker med. Du rekker det sikkert ikke, men velger å bli stående i køen og lar heller tankene fly til din gamle venn som du skal møte.

Først og fremst frykter du at møtet kommer til å bli litt kleint. Hva skal dere egentlig snakke om? Selv om dere var gode venner før, har dere ikke så mye til felles. Det er kanskje derfor dere har sklidd fra hverandre de siste årene. Dessuten er vedkommende en veldig beskjeden type. Urnorsk i stilen. Prater aldri mer enn hun må og tar ikke ordet i forsamlinger om det så skulle stått på livet.

Mens du står der og grubler på om det faktisk finnes situasjoner der det å ta ordet i en forsamling kan sette deg i livsfare, ropes det fra kassen. Valuta veksles inn i et kjipt ølmerke. Et øl så billig at det skygges av folk flest i frykt for sosial stigmatisering. Du kjøper det på trass og begrunner det for deg selv med at folk flest suger. Du får bekreftet sistnevnte antakelse ved at kassemannen knipser og peker en imaginær pistol på deg. «Nice» sier han og nikker i retning klokken som akkurat har skiftet til 18:00. Ditt intense hat mot folk som uironisk synes at å rekke ølsalget er «nice», begraves av din høflige natur og du skyter kassemannen med et knips tilbake og hilser han en «fet kveld». 

Din interne dialog om hva som er verst av en idiot eller en hykler, forblir uavklart ettersom du ganske plutselig har beveget deg fra butikken til destinasjonen. Du står nå i inngangspartiet i Nord-Europas skitneste leilighet og hilser på en gammel venn.

«Det er så sykt å komme hjem til Norge. Liksom, hva er det folk driver med her? Vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om NAV og bompenger? Hva faen?»

Backpackerlivet

Du har planlagt på forhånd at skitne triks må tas i bruk for å unngå klein stillhet med hun du husker som tausheten selv. Dere setter dere ned i sofaen i Nord-Europas ekleste stue. Du åpner munnen for å gå i gang med en lengre monolog om hvordan det egentlig ikke finnes noe «Nord-Europa» og at dette er et begrep nordmenn har skapt for å skryte over at de har Skandinavias største ditt og datt. Til din store forbauselse er det plutselig vennen din som griper ordet først.

«Det er så sykt å komme hjem til Norge. Liksom, hva er det folk driver med her? Vi loffer rundt i mariusgenserne våre og snakker om NAV og bompenger? Hva faen?» Du innrømmer at du har fulgt en del med på NAV-saken og egentlig synes det er spennende å se hvordan et system tuftet på… Du blir avbrutt. «Altså da jeg var i Colombia brydde ikke folk seg en dritt om disse A4-tingene. De er så mye mer chill på det der nede». 

Du er ikke synsk, heller ikke noe psykologisk geni, men aner likevel at et generisk forsvar av liberale narkotikalover er under oppseiling. «Ja altså, ta weed da for eksempel. Alle der nede er helt chille på det. I Norge er man liksom, uuh narkotika er så jævlig dangerous – vent hva er det norske ordet for det?». Du overser den påtatte språkforvirringen, og som barn av din tid prøver du å skyte inn at du selvfølgelig er enig i at det er sterkt behov for en endring i nasjonal narkot…  Du blir avbrutt igjen, og denne gangen slipper du ikke til igjen. Du sitter bare der og lytter til et menneske som har sett verden og «glemt» det norske språk mens du drikker øl – noe som ifølge vennen din er «ganske sykt» med tanke på hvor giftig det er for deg.

 

Skyt meg

I løpet av dette lengre foredraget om hvorfor regler er dumt, blir du oppmerksom på at vennen din lesker seg fra en tekopp i tre med metallsugerør, som var litt populært blant sør-amerikanske fotballspillere en stund. Du får ikke spurt noe om hva det er oppi før vennen din spør deg: «Har du prøvd psykedelika?». Du svarer at du ikke har prøvd det, og egentlig ikke kjenner på behovet. Vennen overser svaret ditt og fortsetter: «Jeg tror literally at nordmenn sliter psykisk siden de ikke har prøvd det. Det er liksom ikke rart at du er deprimert når du ikke har sett hva livet egentlig handler om. Who you really are liksom».

Du soner ut igjen i en lang monolog om hvordan folk som kun bruker livet sitt til å reise garantert aldri vil få kreft. I løpet av denne monologen uttaler hun også ord som ayahuasca og Wat Pho, på en unaturlig og passiv-aggressiv måte. Som om vennen insisterer på at du er et barnehagebarn som ikke vet hvordan man staver. Du selv vet også at uttalen er feil. Men holder kjeft.

Det bobler smått over for deg. Du åpner munnen for å rette på stavemåten til vennen din og skal til å fortelle at veldedighetsturisme er rasistisk og ansett som et stort problem blant organisasjoner i Sentral- og Øst-Afrika. Du ser for deg at du skriker til vennen din at man får perspektiver av å handle genuint for andre, av å bry seg, ikke av å sitte på et plastikkhostell og drikke øl med fulle briter. Du vil spørre om hva som er vitsen med å reise ut og finne seg selv i Amazonas, når personen man finner er en drittsekk. «Innsikten» du har fått av å drikke soppbrygg, har en million turister før deg fått, den er ikke unik, og ihvertfall ikke noe spennende for andre å høre om. Likevel trumfer nok en gang den jævla høfligheten alt hatet, og du holder munn.

Istedenfor å diskutere begynner du å lete etter verbale og fysiske fluktruter, da det med ett banker på døren. «Jeg har forresten invitert noen venner som jeg traff på en jævlig fet strandbar i Zanzibar». Som om ikke kvelden var ille nok fra før kan du nå se frem til memorering fra «all kødden» de fant på i Tanzania (et av verdens fattigste land vel og merke). Du tenker stille med deg selv «Kanskje det ikke er så ille, jeg er jo tross alt ganske nedrig selv, disse er sikkert greie mennesker. Hvis ikke håper jeg at noen skyter meg». Døren åpnes og inn ramler historiens mest generisk utseende gjeng. Alle med hvite t-skjorter, intetsigende tatoveringer og Converse. Gjengen er anført av kassemannen fra Bunnpris som umiddelbart «fingergunner» deg med begge hender. Skuddene treffer.

FAEN.

LES OGSÅ: Kunsten å kaste bort livet på fotball

Neste artikkel
Mellom døden og livet