Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
01.12.2020
SAMFUNNSTOFF
Korrespondentbrev fra Bergen

En utvekslingsstudent fra Volda møter byens realiteter.

(Leses med stemmen til Morten Jentoft, eller Anders Magnus hvis du ønsker en østlandsk tone.)

I mangel på utvekslingsmuligheter i en usikker tid, bestemmer jeg meg for å kjøre ti timer over fjellet. Jeg flytter, midt i koronapandemien, til byen som ga det norske folk svartedauden. Jeg flytter til Bergen.

 

«… gamle damer er så grove i målet at du er glad du ikke bodde her før enmetersregelen.»

Den lille nasjonen

Plutselig finner jeg meg selv på et sted hvor menneskene trasker rundt i en hybrid av gummistøvler og cowboyboots. Hvor gamle damer er så grove i målet at du er glad du ikke bodde her før enmetersregelen. Hvor du tar deg selv i å tenke at det var da satans mange tyske og danske turister her, før du skjønner at de innfødte prater en variant av norsk så ulik din. Hvor såkalte rappere vimser rundt i en tåke av sliten ekstravaganse og total forvirring. Hvor øst møter vest og de sju fjellene som kranser rundt det 100 meter store sentrum gir navn til alt mellom legesentre i toppetasjer og bryggerier i kjellere. Plutselig finner jeg meg selv i byen som så mange mener er en egen nasjon. Jeg bor i Bergen.

Det begynner så bra! Blant alle de rare fjesene som vandrer på Nøstet finner vi en fast solplass – på en brygge rett utenfor døra. Det er rene sydenferien! Gangavstand til havet, sol til å få skille av, masse badende studenter, og andre av den ikke-studerende sorten.

Sol, latter, smil, stup – hva er dette for slags paradis jeg har emigrert til? Som utvekslingsstudent er det ikke like lett å finne seg venner, spesielt ikke i en by preget av et så sterkt hat mot andre enn Brann-supportere. Heldigvis har jeg kollektivet mitt. Der er det til og med en annen utvekslingsstudent fra Volda, den samme lille studiebygden jeg kjørte i timer bort fra! Og to andre, som jeg kjenner fra en svunnen tid, den tiden hvor jeg absolutt ikke prøvde å finne meg selv, men likevel bodde på internat og delte rom. Vi er en firkløver, vi fire, i Nøstegaten. Sammen utforsker vi havna, vi pilser på Nordnes, vi smetter inn på vors hos ukjente og kjente, vi erobrer kvelden, og natten – for et eventyr dette blir!

 

«ke det gåri»

Det var en gang Café Opera, hvor jeg raskt innser at kleskoden i denne forunderlige byen er en annen enn mitt tilhørende utdanningssted. Plutselig er jeg omringet av modellaktige kids som haster forbi i en blanding av Fretex-jakker og Ganniboots. Ved den velkjente bardisken i denne kafeen rett ved teateret, menger jeg meg brått med dem som ikke kan beskrives som noe annet enn «gamle slagere»; selv om dette absolutt ikke er et begrep jeg vanligvis bruker om mer enn kjipe DeLillos-låter. Bergen er full av mennesker som åpenbart vet hvordan man skal kle seg i en by hvor det visstnok alltid regner, og samtidig se on point ut. Jeg trekkes mot disse høytstående vesenene som kalles bergensere, og faller i snakk med noen her og der.

På gaten en torsdagskveld møter vi en som absolutt ikke vil høre at han må plukke opp søppelet han nettopp kastet fra seg på bakken, fordi han jo «har hatt samfunnstjeneste» og vet hva det går i. Det er denne kvelden det sakte siver inn. Etter en rekke andre møter med bergensere som ikke forstår «ke det gåri», innser jeg det: menneskene jeg så lenge har sett opp til i byen under den der skyen, er norges mest pretensiøse og nesevise befolkning.

Sammen med dem lever en hel motkultur av Lars Vaulars lyriske garde. Misforstå meg rett, disse er også bergensere, javisst, de er bare av et annet slag enn det jeg noensinne hadde sett for meg at jeg skulle komme over i en så opphauset nasjon. Med ett, lengter jeg tilbake over fjellene jeg så lykkelig kjørte vekk fra i sommer.

Foto: Simen Peder Aksnes Aarli

Utsikter

Høsten siger innpå. Det som begynte så bra har gått over i en trykkende stemning, det hele føles lummert. Fortsatt har jeg ikke karret meg opp på de syv fjellene, kun knappe fire. Fortsatt har jeg ikke vært på halvparten så mange av barene med de avantgarde navnene som jeg så for meg. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke kan klandres. Elefanten i rommet er selvfølgelig min egen mangel på sosial intelligens.

Jeg dro til Bergen i håp om å stifte nye bekjentskap. Noen som kunne lære meg kodene, som visste å manøvrere seg over den løvtunge brosteinen uten å skli. Javisst, kollektivet mitt er absolutt sosialt oppegående – gjennom dem har jeg skaffet meg en rekke bekjente. Men det blir med det. Til og med i Bergen skaper det noe uggen stemning å hele tiden ta opp politiske diskusjoner – attpåtil være frekk i kjeften med de som jeg motvillig plaprer med mellom et par øl.

Det er greit, Bergen. Så har dere kanskje ikke kommet like langt akkurat på den fronten. Sånn er det jo fort når man bestemmer seg for å dra på utveksling: det er ikke alt som klaffer. Noe krasjer med kulturen der du selv kommer fra. Jeg sitter igjen med en følelse av utenforskap, i den forstand utenforskap kan føles på et så offentlig og uhøytidelig sted som en bar. Det er noe med miljøet, den fine linjen fra kidsa, til slagerne, til de som ikke helt har funnet rytmen noe sted, til oss – de utenforstående.

I løpet av mitt opphold har jeg kommet i snakk med en del, og de har gitt nye perspektiver – horisonten min har brettet seg ut, jeg ser lenger enn til Ulriken, men jeg kom meg aldri til dalen. Kanskje jeg en gang returnerer til dette underlige stedet, som preger det norske folk. Eller kanskje får jeg aldri muligheten til å dra tilbake. Uansett kommer Bergen alltid til å være der, langt der borte, i enden av Fløibanen.

LES OGSÅ: Dum og blond?

SAMFUNNSTOFF
Korrespondentbrev fra Bergen

En utvekslingsstudent fra Volda møter byens realiteter.

(Leses med stemmen til Morten Jentoft, eller Anders Magnus hvis du ønsker en østlandsk tone.)

I mangel på utvekslingsmuligheter i en usikker tid, bestemmer jeg meg for å kjøre ti timer over fjellet. Jeg flytter, midt i koronapandemien, til byen som ga det norske folk svartedauden. Jeg flytter til Bergen.

 

«… gamle damer er så grove i målet at du er glad du ikke bodde her før enmetersregelen.»

Den lille nasjonen

Plutselig finner jeg meg selv på et sted hvor menneskene trasker rundt i en hybrid av gummistøvler og cowboyboots. Hvor gamle damer er så grove i målet at du er glad du ikke bodde her før enmetersregelen. Hvor du tar deg selv i å tenke at det var da satans mange tyske og danske turister her, før du skjønner at de innfødte prater en variant av norsk så ulik din. Hvor såkalte rappere vimser rundt i en tåke av sliten ekstravaganse og total forvirring. Hvor øst møter vest og de sju fjellene som kranser rundt det 100 meter store sentrum gir navn til alt mellom legesentre i toppetasjer og bryggerier i kjellere. Plutselig finner jeg meg selv i byen som så mange mener er en egen nasjon. Jeg bor i Bergen.

Det begynner så bra! Blant alle de rare fjesene som vandrer på Nøstet finner vi en fast solplass – på en brygge rett utenfor døra. Det er rene sydenferien! Gangavstand til havet, sol til å få skille av, masse badende studenter, og andre av den ikke-studerende sorten.

Sol, latter, smil, stup – hva er dette for slags paradis jeg har emigrert til? Som utvekslingsstudent er det ikke like lett å finne seg venner, spesielt ikke i en by preget av et så sterkt hat mot andre enn Brann-supportere. Heldigvis har jeg kollektivet mitt. Der er det til og med en annen utvekslingsstudent fra Volda, den samme lille studiebygden jeg kjørte i timer bort fra! Og to andre, som jeg kjenner fra en svunnen tid, den tiden hvor jeg absolutt ikke prøvde å finne meg selv, men likevel bodde på internat og delte rom. Vi er en firkløver, vi fire, i Nøstegaten. Sammen utforsker vi havna, vi pilser på Nordnes, vi smetter inn på vors hos ukjente og kjente, vi erobrer kvelden, og natten – for et eventyr dette blir!

 

«ke det gåri»

Det var en gang Café Opera, hvor jeg raskt innser at kleskoden i denne forunderlige byen er en annen enn mitt tilhørende utdanningssted. Plutselig er jeg omringet av modellaktige kids som haster forbi i en blanding av Fretex-jakker og Ganniboots. Ved den velkjente bardisken i denne kafeen rett ved teateret, menger jeg meg brått med dem som ikke kan beskrives som noe annet enn «gamle slagere»; selv om dette absolutt ikke er et begrep jeg vanligvis bruker om mer enn kjipe DeLillos-låter. Bergen er full av mennesker som åpenbart vet hvordan man skal kle seg i en by hvor det visstnok alltid regner, og samtidig se on point ut. Jeg trekkes mot disse høytstående vesenene som kalles bergensere, og faller i snakk med noen her og der.

På gaten en torsdagskveld møter vi en som absolutt ikke vil høre at han må plukke opp søppelet han nettopp kastet fra seg på bakken, fordi han jo «har hatt samfunnstjeneste» og vet hva det går i. Det er denne kvelden det sakte siver inn. Etter en rekke andre møter med bergensere som ikke forstår «ke det gåri», innser jeg det: menneskene jeg så lenge har sett opp til i byen under den der skyen, er norges mest pretensiøse og nesevise befolkning.

Sammen med dem lever en hel motkultur av Lars Vaulars lyriske garde. Misforstå meg rett, disse er også bergensere, javisst, de er bare av et annet slag enn det jeg noensinne hadde sett for meg at jeg skulle komme over i en så opphauset nasjon. Med ett, lengter jeg tilbake over fjellene jeg så lykkelig kjørte vekk fra i sommer.

Foto: Simen Peder Aksnes Aarli

Utsikter

Høsten siger innpå. Det som begynte så bra har gått over i en trykkende stemning, det hele føles lummert. Fortsatt har jeg ikke karret meg opp på de syv fjellene, kun knappe fire. Fortsatt har jeg ikke vært på halvparten så mange av barene med de avantgarde navnene som jeg så for meg. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke kan klandres. Elefanten i rommet er selvfølgelig min egen mangel på sosial intelligens.

Jeg dro til Bergen i håp om å stifte nye bekjentskap. Noen som kunne lære meg kodene, som visste å manøvrere seg over den løvtunge brosteinen uten å skli. Javisst, kollektivet mitt er absolutt sosialt oppegående – gjennom dem har jeg skaffet meg en rekke bekjente. Men det blir med det. Til og med i Bergen skaper det noe uggen stemning å hele tiden ta opp politiske diskusjoner – attpåtil være frekk i kjeften med de som jeg motvillig plaprer med mellom et par øl.

Det er greit, Bergen. Så har dere kanskje ikke kommet like langt akkurat på den fronten. Sånn er det jo fort når man bestemmer seg for å dra på utveksling: det er ikke alt som klaffer. Noe krasjer med kulturen der du selv kommer fra. Jeg sitter igjen med en følelse av utenforskap, i den forstand utenforskap kan føles på et så offentlig og uhøytidelig sted som en bar. Det er noe med miljøet, den fine linjen fra kidsa, til slagerne, til de som ikke helt har funnet rytmen noe sted, til oss – de utenforstående.

I løpet av mitt opphold har jeg kommet i snakk med en del, og de har gitt nye perspektiver – horisonten min har brettet seg ut, jeg ser lenger enn til Ulriken, men jeg kom meg aldri til dalen. Kanskje jeg en gang returnerer til dette underlige stedet, som preger det norske folk. Eller kanskje får jeg aldri muligheten til å dra tilbake. Uansett kommer Bergen alltid til å være der, langt der borte, i enden av Fløibanen.

LES OGSÅ: Dum og blond?

Neste artikkel
Leder: 17 millioner i massegrav