Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
01.12.2020
KUNSTSTOFF
Med gaten som galleri

Fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen tar oss med på omvisning i Bergens gatekunstverden.

Det er duskregn og novembermørkt, og vi er på vei mot det gamle Bergensmeieriet på Minde. Over den repetitive lyden av vindusviskere mot ruten og brummingen fra bilen vi sitter i, lyder en mørk stemme. 

– Ser du taket der? Hvis du fører øynene nedover veggen ser du at det er malt helt ned til bakken. 

 

 

Et massivt industribygg kommer til syne i tåken. Nesten hver eneste overflate er dekket av spraymaling. På et platå har noen bygget skateramper i finér. Mest av alt ser det forlatte meieriet ut som en fargerik borggård, der det ruver over de grå industribyggene rundt.

– Dette er en encyklopedi over Bergens street art, sier fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen fra førersetet, og nikker mot bygget foran oss. 

Vi er med på en av hans daglige – og ofte nattlige – rundturer i Bergen, på jakt etter nye gatekunstverk.

 

Finne på faenskap

Jakobsen er en utypisk kandidat til å være ekspert på gatekunst. Tidligere jobbet 62-åringen som forskningsleder hos en av Norges største lakseoppdrettere, men da han ble ufør etter en hanggliderulykke, tok livet en vending. I 2015 bestemte han seg for å gå opp og ned Bergens mange gater, og begynte raskt å legge merke til at det hele tiden dukket opp nye verk på den daglige ruten. Derfra begynte ballen å rulle. 

– Jeg er sånn type fyr som har flydd i hangglider og reist jorda rundt. Jeg har fem flykrasj bak meg, dykket med kun en fot og hoppet i fallskjerm flere ganger. Og så har jeg ADHD, så det er ganske kjedelig å i utgangspunktet bare gå rundt i byen. Men å gå på jakt etter gatekunst er aldri kjedelig. Da må man alltid følge med, sier han.

Nå kaller han seg bare «tidsanarkist», og bruker mesteparten av sine våkne timer på å fasilitere for at gatekunstmiljøet i Bergen skal få blomstre på egne premisser. «Meieriet» er bare ett av flere prosjekter Jakobsen er involvert i. Da Tine flyttet ut av lokalene tidligere i år, var det Jakobsen som skaffet tillatelse fra de nye eierne til å bruke bygget som snart skal rives. På denne måten får gatekunstnerne mulighet til å utfolde seg uten å risikere straffeforfølgelse. 

Bergens gatekunstnere flommet raskt til det 3000 kvadratmeters veggarealet. Kjente navn, som AFK, Bly, ENSER, MIKO, WC,  HUR og LOK dekker hver eneste vegg av det forlatte bygget. Utvalget av navn er like variert som teknikkene: tags, graffer, paste-ups, stensiler – til og med kalligrafitti er representert. Over 60 kunstnere deltok. For et utrent øye kan det være vanskelig å skille de ulike uttrykksformene fra hverandre. Intensjonen bak en enkel tag er likevel ofte en helt annen enn den bak mer forseggjorte og tidkrevende murals eller wildstyles. 

–  Med en tag kan du sende signaler, vise at du er tilstede – eller du kan finne på faenskap, sier Jakobsen, 

Han peker mot en piece på en av veggene på meieriet, signert AFK. Over motivet, en melkesprengt kvige med brennmerket «100% vegan» på rumpa, har noen tagget «toy» i ustø blokkbokstaver. Vanligvis brukes uttrykket om en nybegynner innen gatekunstmiljøet, men i dette tilfellet er det nok heller noen som forsøker å bli rekruttert inn i et konkurrerende crew ved å tagge over AFKs verk, forteller Jakobsen. Ved å etterlate slike beskjeder er gatekunstnere i en konstant samtale med hverandre. 

–  Kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. På gata utvikler ting seg hele tiden, påpeker Jakobsen mens vi beveger oss videre. 

 

Banksy’s Bergen

Jakobsen tar oss med videre til Nygårdshøyden, hvor det er flust av kjente gatekunstnavn. Han vil vise oss en ny stensil bak HF-bygget, men når vi kommer frem er den borte. 

– Helt corny, utbryter Jakobsen. 

Det er paradoksalt at universitetet bestiller verk til å utsmykke byggene sine, men samtidig fjerner piecer kunstnere lager på universitetsområdet på eget initiativ, mener han. Samtidig er også den konstante utskiftningen og kommunikasjonen gatekunstnerne og byen har seg imellom, noe av det som gjør gatekunst til gatekunst. 

I år 2000 var selveste Banksy på besøk i Bergen. Historien var den samme også da. Banksy, som da var relativt ukjent, ble invitert til Norge for å lage veggkunst til nattklubben Agora. Samtidig som han var i byen, gjorde han en rekke stensiler, på alt fra trappen opp til den Nationale Scene til Smørsbroen og Sentralbadet. Samtlige ble spylt bort, malt over eller har forvitret med tiden. 

Arven etter Banksy har likevel ikke forsvunnet fra bybildet. Ikke bare figurerer Banksy som inspirasjon for dagens gatekunstnere, han dukker også opp på mer subtile vis. Da Agora stengte ned og Banksy for alvor var på vei opp mot stjernehimmelen, bestemte guttene som en gang i tiden hadde invitert gatekunstfenomenet til Bergen seg for å selge noen av bildene som var igjen. Et av dem, «Mona Lisa with AK47», gikk under hammeren på Sotheby’s med auksjonsnummeret «Lot 333». Salgssummen endte på svimlende 156 000 pund. Det samme navnet finner du igjen på en klesbutikk i Kong Oscars gate, som ble finansiert av nettopp dette salget. 

Politisk formidlingskanal

Jakobsen tror noe av av grunnen til at Bergen har avlet så mange profilerte gatekunstnere kan spores tilbake til Banksy. Det korte oppholdet rundt årtusenskiftet inspirerte unge lovende gatekunstspirer, og ga opphav til et miljø av likesinnede. I krysset mellom Hans Holmboes gate og Fosswinckels gate kommer kanskje den interne kommunikasjonen mellom gatekunstnere aller tydeligst til syne. Da en paste-up av en korsfestet Sylvi Listhaug, signert AFK, dukket opp i påsken 2018, fikk gatekunstmiljøet i Bergen stor oppmerksomhet i mediene, og området ble en ny hotspot for både aspirerende og etablerte gatekunstnere. 

–  Listhaug-bildet var århundrets vernissage, sier Jakobsen. 

«Making a Martyr», som verket ble kalt, hadde blitt laget på forhånd og limt opp på veggen av AFK, og kunne derfor også tas ned. Etter å først ha blitt vandalisert med svartmaling, bestemte noen studenter seg for å fjerne verket fra veggen. Visstnok vasket de av malingen med neglelakkfjerner for å ikke skade originalen. Senere samme år ble paste-upen solgt på auksjon for skyhøye 300 000 kroner. Siden den tid har AFK returnert til gatehjørnet med nye verk, mens mer eller mindre profesjonelt utførte tags fyller opp veggene i nærheten for hver dag som går. Jakobsen kaller området bare for «speaker’s corner». 

Foto: Øistein Jacobsen

Toyere ønsker å få oppmerksomhet fra de andre kunstnerne, spesielt de som er medlemmer av et crew. Writere ønsker ofte kun å male, oftest uten politisk kommentar. De produserer abstrakt kunst. Toyere bare tagger, forklarer Jakobsen.

De siste månedene har imidlertid den samfunnskritiske gatekunsten skildret et relativt nytt tema. I nærheten av Kronstad DPS finner man artisten Pyritts «Mai 2020», en stensil av en bunadskledd kvinne – med munnbind på. Jakobsen trekker også fram AFKs «Kvikklunsj Kid», malt på en sidevegg ved studentbaren Diskuterbar, som en viktig piece i sammenheng med covid-19. Da pandemien først kom til Norge og hytteforbudet var det som fikk mest oppmerksomhet i media, dukket det opp en mural av en gutt med Kvikk Lunsj-lue, med ryggen vendt mot en livløs menneskekropp. Budskapet, i følge Jakobsen?

– Det finnes viktigere ting i verden enn å spise kvikklunsj på en hytte til 4 millioner.

 

For hva er et navn?

Samme kveld som han tar oss med rundt i gatekunst-Bergen, legger Jakobsen ut et innlegg i Facebookgruppen StreetArt Bergen: 

«U see the term gatekunstner actually holds some content. It’s kind of an occupation title. Thereby also criteria to be met», skriver han. 

Det ligger ære i «stillingstittelen» gatekunstner, forteller Jakobsen oss mens vi kjører gjennom et mørklagt bysentrum. Selv om gatekunst er en kunstform som på ulovlig vis benytter offentlige rom og overflater som lerret, betyr ikke det at gatekunstnere er prinsippløse. Tvert imot – de fleste har idealistiske hensikter, mener han. 

– Som gatekunstner har du ikke først og fremst penger for øye. Om du er gatekunstner er du det fordi du liker spenningen i å male på steder du ikke har lov – og fordi du vil gi noe tilbake til folket i gata. Noe er ren skjønnhet, andre ting har klar politisk brodd. 

– Kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. På gata utvikler ting seg hele tiden.

Noe av det viktigste Jakobsen gjør er å dokumentere gatekunsten, da man aldri vet når en piece kan bli erstattet med noe annet. Han har pressekort, som forhindrer politiet innsikt i fotomaterialet han besitter, og er derfor med flere av de mest profilerte artistene i Bergen for å ta bilder underveis i maleprosessen. I tillegg driver Jakobsen flere lovlige prosjekter, hvor han fungerer som bindeleddet mellom de ofte anonyme gatekunstnerene og veggeierne. 

– Jeg er forretningsmann, først og fremst, sier han. 

De færreste lever av å drive med gatekunst, og for de som gjør det er det en balansekunst mellom å etterkomme kommersielle interesser og å beholde sin egen karakter. Jakobsen ser derfor på det han driver med som «en form for industribygging». Ved å supplere miljøet med ressurser og i tur skape blest rundt det som raskt har blitt gatekunstbyen Bergen, er håpet å gi individuelle kunstnere mulighet til å drive med det de brenner for. 

– Det er viktig for meg å etablere et grunnlag for at gatekunstnere kan få ta del i offentlige kunstprosjekter på lik linje med enhver annen type kunstner. Honorarene som tilbys for utsmykning av fasader, for eksempel, er ofte ganske heftige. 

 

Portrett av en «mad man» 

Alt dette forteller Jakobsen mens han kjører oss videre til neste stopp. I dag har de malte veggene og mytiske historiene om anonyme gatekunstnere blitt en signatur for Bergen – selv om enkelte, særlig av den eldre garde, fortsatt ser gatekunst som synonymt med vandalisme. Selv er Jakobsen 62 år. Hva var det som vekket interessen for det mange av hans jevnaldrende omtaler som hærverk?

– Gatekunst er ferskvare. Øyeblikket du ser noe nytt må du ta bilde, så jeg går aldri ut uten kamera, selv ikke hvis jeg skal på Rema og handle mat. På et tidspunkt sluttet jeg å se etter gatenavn, bare et blikk på veggen er nok til å skjønne hvor jeg befinner meg i byen.

 

 

Selv er ikke Jakobsen noen gatekunstner, han har kun benyttet seg av sprayboks og maling et knippe ganger, forteller han. Han har imidlertid laget en personlig stensil som han setter opp i forbindelse med ethvert lovlig prosjekt han er tilknyttet. «Mad man» er signaturen.

– Det er jo fullstendig galskap at en 62-åring skal holde på med det her, ler Jakobsen.

LES OGSÅ: Markens hjerte

KUNSTSTOFF
Med gaten som galleri

Fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen tar oss med på omvisning i Bergens gatekunstverden.

Det er duskregn og novembermørkt, og vi er på vei mot det gamle Bergensmeieriet på Minde. Over den repetitive lyden av vindusviskere mot ruten og brummingen fra bilen vi sitter i, lyder en mørk stemme. 

– Ser du taket der? Hvis du fører øynene nedover veggen ser du at det er malt helt ned til bakken. 

 

 

Et massivt industribygg kommer til syne i tåken. Nesten hver eneste overflate er dekket av spraymaling. På et platå har noen bygget skateramper i finér. Mest av alt ser det forlatte meieriet ut som en fargerik borggård, der det ruver over de grå industribyggene rundt.

– Dette er en encyklopedi over Bergens street art, sier fotograf og gatekunstkjenner Øistein Jakobsen fra førersetet, og nikker mot bygget foran oss. 

Vi er med på en av hans daglige – og ofte nattlige – rundturer i Bergen, på jakt etter nye gatekunstverk.

 

Finne på faenskap

Jakobsen er en utypisk kandidat til å være ekspert på gatekunst. Tidligere jobbet 62-åringen som forskningsleder hos en av Norges største lakseoppdrettere, men da han ble ufør etter en hanggliderulykke, tok livet en vending. I 2015 bestemte han seg for å gå opp og ned Bergens mange gater, og begynte raskt å legge merke til at det hele tiden dukket opp nye verk på den daglige ruten. Derfra begynte ballen å rulle. 

– Jeg er sånn type fyr som har flydd i hangglider og reist jorda rundt. Jeg har fem flykrasj bak meg, dykket med kun en fot og hoppet i fallskjerm flere ganger. Og så har jeg ADHD, så det er ganske kjedelig å i utgangspunktet bare gå rundt i byen. Men å gå på jakt etter gatekunst er aldri kjedelig. Da må man alltid følge med, sier han.

Nå kaller han seg bare «tidsanarkist», og bruker mesteparten av sine våkne timer på å fasilitere for at gatekunstmiljøet i Bergen skal få blomstre på egne premisser. «Meieriet» er bare ett av flere prosjekter Jakobsen er involvert i. Da Tine flyttet ut av lokalene tidligere i år, var det Jakobsen som skaffet tillatelse fra de nye eierne til å bruke bygget som snart skal rives. På denne måten får gatekunstnerne mulighet til å utfolde seg uten å risikere straffeforfølgelse. 

Bergens gatekunstnere flommet raskt til det 3000 kvadratmeters veggarealet. Kjente navn, som AFK, Bly, ENSER, MIKO, WC,  HUR og LOK dekker hver eneste vegg av det forlatte bygget. Utvalget av navn er like variert som teknikkene: tags, graffer, paste-ups, stensiler – til og med kalligrafitti er representert. Over 60 kunstnere deltok. For et utrent øye kan det være vanskelig å skille de ulike uttrykksformene fra hverandre. Intensjonen bak en enkel tag er likevel ofte en helt annen enn den bak mer forseggjorte og tidkrevende murals eller wildstyles. 

–  Med en tag kan du sende signaler, vise at du er tilstede – eller du kan finne på faenskap, sier Jakobsen, 

Han peker mot en piece på en av veggene på meieriet, signert AFK. Over motivet, en melkesprengt kvige med brennmerket «100% vegan» på rumpa, har noen tagget «toy» i ustø blokkbokstaver. Vanligvis brukes uttrykket om en nybegynner innen gatekunstmiljøet, men i dette tilfellet er det nok heller noen som forsøker å bli rekruttert inn i et konkurrerende crew ved å tagge over AFKs verk, forteller Jakobsen. Ved å etterlate slike beskjeder er gatekunstnere i en konstant samtale med hverandre. 

–  Kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. På gata utvikler ting seg hele tiden, påpeker Jakobsen mens vi beveger oss videre. 

 

Banksy’s Bergen

Jakobsen tar oss med videre til Nygårdshøyden, hvor det er flust av kjente gatekunstnavn. Han vil vise oss en ny stensil bak HF-bygget, men når vi kommer frem er den borte. 

– Helt corny, utbryter Jakobsen. 

Det er paradoksalt at universitetet bestiller verk til å utsmykke byggene sine, men samtidig fjerner piecer kunstnere lager på universitetsområdet på eget initiativ, mener han. Samtidig er også den konstante utskiftningen og kommunikasjonen gatekunstnerne og byen har seg imellom, noe av det som gjør gatekunst til gatekunst. 

I år 2000 var selveste Banksy på besøk i Bergen. Historien var den samme også da. Banksy, som da var relativt ukjent, ble invitert til Norge for å lage veggkunst til nattklubben Agora. Samtidig som han var i byen, gjorde han en rekke stensiler, på alt fra trappen opp til den Nationale Scene til Smørsbroen og Sentralbadet. Samtlige ble spylt bort, malt over eller har forvitret med tiden. 

Arven etter Banksy har likevel ikke forsvunnet fra bybildet. Ikke bare figurerer Banksy som inspirasjon for dagens gatekunstnere, han dukker også opp på mer subtile vis. Da Agora stengte ned og Banksy for alvor var på vei opp mot stjernehimmelen, bestemte guttene som en gang i tiden hadde invitert gatekunstfenomenet til Bergen seg for å selge noen av bildene som var igjen. Et av dem, «Mona Lisa with AK47», gikk under hammeren på Sotheby’s med auksjonsnummeret «Lot 333». Salgssummen endte på svimlende 156 000 pund. Det samme navnet finner du igjen på en klesbutikk i Kong Oscars gate, som ble finansiert av nettopp dette salget. 

Politisk formidlingskanal

Jakobsen tror noe av av grunnen til at Bergen har avlet så mange profilerte gatekunstnere kan spores tilbake til Banksy. Det korte oppholdet rundt årtusenskiftet inspirerte unge lovende gatekunstspirer, og ga opphav til et miljø av likesinnede. I krysset mellom Hans Holmboes gate og Fosswinckels gate kommer kanskje den interne kommunikasjonen mellom gatekunstnere aller tydeligst til syne. Da en paste-up av en korsfestet Sylvi Listhaug, signert AFK, dukket opp i påsken 2018, fikk gatekunstmiljøet i Bergen stor oppmerksomhet i mediene, og området ble en ny hotspot for både aspirerende og etablerte gatekunstnere. 

–  Listhaug-bildet var århundrets vernissage, sier Jakobsen. 

«Making a Martyr», som verket ble kalt, hadde blitt laget på forhånd og limt opp på veggen av AFK, og kunne derfor også tas ned. Etter å først ha blitt vandalisert med svartmaling, bestemte noen studenter seg for å fjerne verket fra veggen. Visstnok vasket de av malingen med neglelakkfjerner for å ikke skade originalen. Senere samme år ble paste-upen solgt på auksjon for skyhøye 300 000 kroner. Siden den tid har AFK returnert til gatehjørnet med nye verk, mens mer eller mindre profesjonelt utførte tags fyller opp veggene i nærheten for hver dag som går. Jakobsen kaller området bare for «speaker’s corner». 

Foto: Øistein Jacobsen

Toyere ønsker å få oppmerksomhet fra de andre kunstnerne, spesielt de som er medlemmer av et crew. Writere ønsker ofte kun å male, oftest uten politisk kommentar. De produserer abstrakt kunst. Toyere bare tagger, forklarer Jakobsen.

De siste månedene har imidlertid den samfunnskritiske gatekunsten skildret et relativt nytt tema. I nærheten av Kronstad DPS finner man artisten Pyritts «Mai 2020», en stensil av en bunadskledd kvinne – med munnbind på. Jakobsen trekker også fram AFKs «Kvikklunsj Kid», malt på en sidevegg ved studentbaren Diskuterbar, som en viktig piece i sammenheng med covid-19. Da pandemien først kom til Norge og hytteforbudet var det som fikk mest oppmerksomhet i media, dukket det opp en mural av en gutt med Kvikk Lunsj-lue, med ryggen vendt mot en livløs menneskekropp. Budskapet, i følge Jakobsen?

– Det finnes viktigere ting i verden enn å spise kvikklunsj på en hytte til 4 millioner.

 

For hva er et navn?

Samme kveld som han tar oss med rundt i gatekunst-Bergen, legger Jakobsen ut et innlegg i Facebookgruppen StreetArt Bergen: 

«U see the term gatekunstner actually holds some content. It’s kind of an occupation title. Thereby also criteria to be met», skriver han. 

Det ligger ære i «stillingstittelen» gatekunstner, forteller Jakobsen oss mens vi kjører gjennom et mørklagt bysentrum. Selv om gatekunst er en kunstform som på ulovlig vis benytter offentlige rom og overflater som lerret, betyr ikke det at gatekunstnere er prinsippløse. Tvert imot – de fleste har idealistiske hensikter, mener han. 

– Som gatekunstner har du ikke først og fremst penger for øye. Om du er gatekunstner er du det fordi du liker spenningen i å male på steder du ikke har lov – og fordi du vil gi noe tilbake til folket i gata. Noe er ren skjønnhet, andre ting har klar politisk brodd. 

– Kunsten er ikke statisk, som på museum eller i gallerier. På gata utvikler ting seg hele tiden.

Noe av det viktigste Jakobsen gjør er å dokumentere gatekunsten, da man aldri vet når en piece kan bli erstattet med noe annet. Han har pressekort, som forhindrer politiet innsikt i fotomaterialet han besitter, og er derfor med flere av de mest profilerte artistene i Bergen for å ta bilder underveis i maleprosessen. I tillegg driver Jakobsen flere lovlige prosjekter, hvor han fungerer som bindeleddet mellom de ofte anonyme gatekunstnerene og veggeierne. 

– Jeg er forretningsmann, først og fremst, sier han. 

De færreste lever av å drive med gatekunst, og for de som gjør det er det en balansekunst mellom å etterkomme kommersielle interesser og å beholde sin egen karakter. Jakobsen ser derfor på det han driver med som «en form for industribygging». Ved å supplere miljøet med ressurser og i tur skape blest rundt det som raskt har blitt gatekunstbyen Bergen, er håpet å gi individuelle kunstnere mulighet til å drive med det de brenner for. 

– Det er viktig for meg å etablere et grunnlag for at gatekunstnere kan få ta del i offentlige kunstprosjekter på lik linje med enhver annen type kunstner. Honorarene som tilbys for utsmykning av fasader, for eksempel, er ofte ganske heftige. 

 

Portrett av en «mad man» 

Alt dette forteller Jakobsen mens han kjører oss videre til neste stopp. I dag har de malte veggene og mytiske historiene om anonyme gatekunstnere blitt en signatur for Bergen – selv om enkelte, særlig av den eldre garde, fortsatt ser gatekunst som synonymt med vandalisme. Selv er Jakobsen 62 år. Hva var det som vekket interessen for det mange av hans jevnaldrende omtaler som hærverk?

– Gatekunst er ferskvare. Øyeblikket du ser noe nytt må du ta bilde, så jeg går aldri ut uten kamera, selv ikke hvis jeg skal på Rema og handle mat. På et tidspunkt sluttet jeg å se etter gatenavn, bare et blikk på veggen er nok til å skjønne hvor jeg befinner meg i byen.

 

 

Selv er ikke Jakobsen noen gatekunstner, han har kun benyttet seg av sprayboks og maling et knippe ganger, forteller han. Han har imidlertid laget en personlig stensil som han setter opp i forbindelse med ethvert lovlig prosjekt han er tilknyttet. «Mad man» er signaturen.

– Det er jo fullstendig galskap at en 62-åring skal holde på med det her, ler Jakobsen.

LES OGSÅ: Markens hjerte

Neste artikkel
Grønne planter og melodiøs synth