Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
ANMELDELSE
Mellom døden og livet
01.12.2020

En alkoholisert maler står overfor sin kanskje siste dag på jorden. Fosses nyskrevne monolog er absolutt interessant, men den lite kompliserte handlingen gjør stykket mindre engasjerende enn det kunne vært.

Forestillingen denne kvelden var på mange måter en spesiell opplevelse. Ikke bare er det Jon Fosse som har skrevet stykket – mannen som er behengt med nominasjoner fra Nobels Litteraturpris. Slik var det (DNS) er nemlig hans første teaterstykke på 10 år, og forestillingen er stykkets urfremførelse. For øvrig ble det også siste premiere på Den Nationale Scene før teateret igjen stengte ned. 

Stykket spilles på DNS’ Lille Scene. Veggene rundt scenen er dekket med lerret og viser en video av en mann, stykkets hovedrolleinnehaver, som sykler rundt i Bergen. Den lille scenen er omringet av stabler med malingsspann og rekker med bøker, som danner den aldrende kunstnerens atelier. Kun et hjørne er satt av til mannen bak kunsten. Her ligger en sovepose, en lampe og noen flasker. I begynnelsen ligger også stykkets eneste karakter her, sovende med ryggen til. Han ser ingen grunn til å stå opp til enda en dag. 

 

Ren kunstner

Gerhard Pettersen er en skuespiller med lang fartstid i teateret. Han er trygg og står stødig på scenen. Han fyller rommet, uten å utkonkurrere Fosses fine og underfundige replikker. Iført underbukse, lang regnfrakk og sjøstøvler ligner han en blotter. Oppførselen skaper assosiasjoner til en ekkel gammel mann: han drikker, jokker og kommer med sleivete kommentarer. Det rene oppsynet – en flekkfri regnfrakk, en kritthvit underbukse og Pettersens rene trekk – gjør at jeg likevel ikke helt tror på karakterens vulgaritet. Selv når han tar malerkosten fatt og etter hvert har klint seg inn med hvit maling, virker det hele litt for rent. 

Gerhard Pettersen som fordrukken kunstner.

Det blir klart at kunsten er alt denne mannen har. Han er forlatt av flere koner og har ikke sett barna sine på årevis. Bildene av de elskede barna oppbevarer han i en bibel. Kristendommen er blitt en viktig del av kunstnerens liv, og skal erstatte alt det han har mistet. Hver dag starter han med å be Fader Vår på sengekanten. Akkurat denne dagen glemmer han å gjøre dette – et urovekkende varsel om at denne dagen blir annerledes. Han prøver gang på gang å begynne på bønnen, men klarer ikke annet enn å gjenta «til jord skal du bli». Det virker som han forkynner sin egen jordpåkastelse. Sårheten over livet han har levd er tydelig – han har ingenting som blir igjen etter seg. Kunsten er solgt og barna er borte. 

 

Klassisk Fosse 

Etter hvert som stykket skrider frem, kommer mannens bakgrunn og personlighet frem gjennom hverdagslige gjentakelser med dypere mening. Dette er Fosses varemerke. Ved å klage på kvinnen som kommer innom ham hver dag, blir det klart at han savner hennes daglige spørsmål. Kvinnene som har forlatt ham mener at han har prioritert kunsten over dem, og dermed blir ikke kunsten bare et livskall, men også et offer. På særlige steder i stykket, kanskje i de øyeblikkene hvor virkeligheten treffer ham, regner det pingpongballer fra luker i taket over ham. Hvorfor det akkurat er pingpongballer som treffer ham, er uvisst. 

Kunstnerens personlige hjørne.

Noe skurrer 

Selv om stykket som helhet fungerer bra, er det flere elementer som virker litt tilfeldige. Det er vakkert når maleren tråkker i malingsspannet og drar malingen utover gulvet, men det gjør ikke så mye mer enn å kroppsliggjøre kunsten. Av og til danser han til Bach med knallblå øretelefoner. Det bryter opp fargepaletten på scenen, men jeg får ikke kunstneren til å passe til de moderne øretelefonene. Teknologien virker malplassert. Det samme skjer når kunstneren noen ganger bruker et håndholdt kamera for å betro seg direkte til oss, selv om publikum sitter mindre enn to meter unna. Kamerabruken virker feil i hendene til den gamle mannen, og passer ikke helt inn i det klassisk møblerte atelieret. 

Misforstå meg rett, stykket er absolutt godt. Det er interessant å følge kunstneren og hvordan livet ikke ble slik han så for seg. Stykket har et interessant tema, teksten er god og utviklingen i stykket fungerer godt. Men det virker som om stykket mangler det siste giret. Vi kommer aldri helt under huden på kunstneren. Hva er det som egentlig driver ham? Hvorfor kunsten? Vi sitter igjen med en figur som heller mot en parodi på en bitter og glemt kunstner, heller enn en karakter med en faktisk personlighet.

Det regner pingpongballer over den gamle mannen.

LES OGSÅ: Uten ord og uten brodd

ANMELDELSE
Mellom døden og livet

En alkoholisert maler står overfor sin kanskje siste dag på jorden. Fosses nyskrevne monolog er absolutt interessant, men den lite kompliserte handlingen gjør stykket mindre engasjerende enn det kunne vært.

Forestillingen denne kvelden var på mange måter en spesiell opplevelse. Ikke bare er det Jon Fosse som har skrevet stykket – mannen som er behengt med nominasjoner fra Nobels Litteraturpris. Slik var det (DNS) er nemlig hans første teaterstykke på 10 år, og forestillingen er stykkets urfremførelse. For øvrig ble det også siste premiere på Den Nationale Scene før teateret igjen stengte ned. 

Stykket spilles på DNS’ Lille Scene. Veggene rundt scenen er dekket med lerret og viser en video av en mann, stykkets hovedrolleinnehaver, som sykler rundt i Bergen. Den lille scenen er omringet av stabler med malingsspann og rekker med bøker, som danner den aldrende kunstnerens atelier. Kun et hjørne er satt av til mannen bak kunsten. Her ligger en sovepose, en lampe og noen flasker. I begynnelsen ligger også stykkets eneste karakter her, sovende med ryggen til. Han ser ingen grunn til å stå opp til enda en dag. 

 

Ren kunstner

Gerhard Pettersen er en skuespiller med lang fartstid i teateret. Han er trygg og står stødig på scenen. Han fyller rommet, uten å utkonkurrere Fosses fine og underfundige replikker. Iført underbukse, lang regnfrakk og sjøstøvler ligner han en blotter. Oppførselen skaper assosiasjoner til en ekkel gammel mann: han drikker, jokker og kommer med sleivete kommentarer. Det rene oppsynet – en flekkfri regnfrakk, en kritthvit underbukse og Pettersens rene trekk – gjør at jeg likevel ikke helt tror på karakterens vulgaritet. Selv når han tar malerkosten fatt og etter hvert har klint seg inn med hvit maling, virker det hele litt for rent. 

Gerhard Pettersen som fordrukken kunstner.

Det blir klart at kunsten er alt denne mannen har. Han er forlatt av flere koner og har ikke sett barna sine på årevis. Bildene av de elskede barna oppbevarer han i en bibel. Kristendommen er blitt en viktig del av kunstnerens liv, og skal erstatte alt det han har mistet. Hver dag starter han med å be Fader Vår på sengekanten. Akkurat denne dagen glemmer han å gjøre dette – et urovekkende varsel om at denne dagen blir annerledes. Han prøver gang på gang å begynne på bønnen, men klarer ikke annet enn å gjenta «til jord skal du bli». Det virker som han forkynner sin egen jordpåkastelse. Sårheten over livet han har levd er tydelig – han har ingenting som blir igjen etter seg. Kunsten er solgt og barna er borte. 

 

Klassisk Fosse 

Etter hvert som stykket skrider frem, kommer mannens bakgrunn og personlighet frem gjennom hverdagslige gjentakelser med dypere mening. Dette er Fosses varemerke. Ved å klage på kvinnen som kommer innom ham hver dag, blir det klart at han savner hennes daglige spørsmål. Kvinnene som har forlatt ham mener at han har prioritert kunsten over dem, og dermed blir ikke kunsten bare et livskall, men også et offer. På særlige steder i stykket, kanskje i de øyeblikkene hvor virkeligheten treffer ham, regner det pingpongballer fra luker i taket over ham. Hvorfor det akkurat er pingpongballer som treffer ham, er uvisst. 

Kunstnerens personlige hjørne.

Noe skurrer 

Selv om stykket som helhet fungerer bra, er det flere elementer som virker litt tilfeldige. Det er vakkert når maleren tråkker i malingsspannet og drar malingen utover gulvet, men det gjør ikke så mye mer enn å kroppsliggjøre kunsten. Av og til danser han til Bach med knallblå øretelefoner. Det bryter opp fargepaletten på scenen, men jeg får ikke kunstneren til å passe til de moderne øretelefonene. Teknologien virker malplassert. Det samme skjer når kunstneren noen ganger bruker et håndholdt kamera for å betro seg direkte til oss, selv om publikum sitter mindre enn to meter unna. Kamerabruken virker feil i hendene til den gamle mannen, og passer ikke helt inn i det klassisk møblerte atelieret. 

Misforstå meg rett, stykket er absolutt godt. Det er interessant å følge kunstneren og hvordan livet ikke ble slik han så for seg. Stykket har et interessant tema, teksten er god og utviklingen i stykket fungerer godt. Men det virker som om stykket mangler det siste giret. Vi kommer aldri helt under huden på kunstneren. Hva er det som egentlig driver ham? Hvorfor kunsten? Vi sitter igjen med en figur som heller mot en parodi på en bitter og glemt kunstner, heller enn en karakter med en faktisk personlighet.

Det regner pingpongballer over den gamle mannen.

LES OGSÅ: Uten ord og uten brodd

Neste artikkel
Ansvarlig redaktør søkes