Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
03.01.2021
MUSIKKSTOFF
Årets beste album 2020

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som har gått.

Om ikke annet har 2020 gitt oss mer tid. Tid til å ringe bestemor, tid til å skaffe seg en ny hobby. Ikke minst mer tid til å strømme god musikk. Du gikk kanskje glipp av sommerfestivalene du hadde sett sånn fram til, og musikk spilt på en scene har blitt en sjelden luksus.

Til tross for et vanskelig år for musikkbransjen har ikke nedstengingen hindret musikere fra å gi ut bemerkelsesverdige plater i løpet av året. Når Stoff-redaksjonen kårer de ti beste albumutgivelsene fra 2020 er vi ikke i tvil om at musikk både kan produseres og nytes med sosial distanse. Og for alle som elsker kombinasjonen musikk, festival og uteliv er det lov å  håpe på et rikt og feststemt musikkår i 2021!

 

10. Tøyen Holding – Tøyen Holding 2

Norsk raps rikeste på kulturell kapital og vinkunnskap var i år tilbake med en oppfølger til debutalbumet Tøyen Holding fra 2017. Oppfølgeren har passende nok blitt døpt Tøyen Holding 2, og byr på mer av det samme som i debuten. Produsent Fredfades står som vanlig for beats, og skuffer ikke denne gangen heller. Nittitallsstil og sampling i mesterklasse resulterer i noen av de råeste beatsene du vil få servert med norske vers til. 

Duoens andre halvdel, Mest Seff, er selvsagt også med på festen. Flowen hans er kanskje ikke den mest imponerende, men han henter seg inn igjen med musikk-Norges mest underholdende tekster. Her er det helkøddent, referansetungt og nok sammenlikninger til å pensjonere en norsklærer. Fra den avslappende rapballaden «Norgesmester i vindruer» til festlåten «Frisk kapital» vil du trekke på smilebåndet av de originale sangtekstene. Når plata i tillegg gjester Chirag, Lars Vaular og KingSkurkOne er det ingen tvil. Det er bare å lene seg tilbake med et vinglass og nyte.

Oscar Gussiås

 

9. The Weeknd – After Hours

Abel Tesfaye, bedre kjent som The Weeknd, er atter en gang tilbake, nå i en mørbanket og blodig versjon for å gjøre det han gjør best; dele sin umettelige appetitt for dop og damer med en forførende stemme i selvsikker stil.

Siden de tre første mixtapene hans i 2011, har The Weeknd markert seg som en monolitt innenfor pop og R&B. Musikkverden forventer en blockbuster av en utgivelse når The Weeknd girer opp til album, og After Hours er intet unntak. Ved hjelp fra giganter som Metro Boomin, Max Martin og Kevin Parker (Tame Impala) har The Weeknd lykkes i å lage enda en kommersiell komet. Til og med de som skulle leve under en stein har nok fått med seg monsterhitene «Blinding Lights», «Heartless» og «In Your Eyes». Alt ved dette albumet fremstår som nøye planlagt og profesjonelt gjennomført, med et blikkfangende nytt image, og en frisk ny 80-tallsinspirert sound.

Karl Anders Bondø

 

8. Valkyrien Allstars – slutte og byne

Det var en særdeles uventet og hyggelig overraskelse at det ble en Valkyrien Allstars-plate jeg skulle høre mest på i år. Bandet har gått fra folkemusikk til folkelig, men klart å holde på råskapen og originaliteten de har hatt fra begynnelsen. 

Tittelsporet «slutte å byne» ble gitt ut som singel omtrent samtidig som korona gjorde sitt inntog i Europa, og ble en slags sommerhit i Norge. Likevel er det kanskje den sangen jeg liker minst på platen, bare fordi alle de andre låtene er enda finere. Tekstene er ærlige og handler om de såre tingene i livet, som mange kan kjenne seg igjen i. Språket er interessant og originalt, og fritt for klisjeer og nødrim. Albumet i sin helhet er en perfekt blanding mellom vakkert og kult, og er en utgivelse som virkelig tar lytterens oppmerksomhet fra begynnelse til slutt. 

 Aksel Persen

 

7. Gorillaz – Song Machine

Det virtuelle bandet Gorillaz har gitt ut kritikerrost musikk i snart to tiår. Bandet er ikke redde for å blande ulike musikksjangre. I Song Machine er det forskjellige features på hver enkelt sang, som ofte kjennetegner hip hop-utgivelser. Hver sang tar for seg et nytt samarbeid med gjesteartister som Elton John, Robert Smith (The Cure), Skepta, ScHoolboy Q og Unknown Mortal Orchestra. 

Midt på platen finner du mine personlige favoritter «Désolé» og «Momentary Bliss». Førstnevnte er en fantastisk låt sammen med ivorianske Fatoumata Diawara, og sistnevnte en upbeat, punkete låt med rapperen Slowthai og punkrock duoen Slaves. Med en plate på sytten spor og enda flere features er det med andre ord noe for enhver smak. 

Aksel Persen

 

6. Khruangbin – Mordechai

Khruangbin har raskt gått fra å være et low-key hipsterband til å bli en monark av stemningsmusikk. Bandet fra Houstson fant sin identitet ved å ta en liten dose inspirasjon fra kultur i alle verdens hjørner: fra Sørøst-asia, Midtøsten og Afrika, til Latin-Amerika og Karibien. Toppet med litt psykedelisk krydder har Khruangbin klart å koke det hele sammen til en velsmakende suppe for oss i vesten.

Den største forskjellen som skiller Mordechai fra resten av diskografien deres er at Khruangbin, som hittil har vært et utelukkende instrumentalband, nå har tatt med seg mikrofoner opp på scenen og begynt å synge. Man skulle tro dette er et radikalt skifte i identiteten deres, men vokalen og tekstene blir punchet inn på en måte slik at instrumentene fortsatt får være i fokus. Mordechai står som et bevis på at gruppen som allerede har funnet suksess med en særegen og unik sound, ikke er redd for å gå nye veier.

Karl Anders Bondø

 

5. Bob Dylan – Rough and Rowdy Ways

Det kan for mange virke søkt å gi en nobelpris i litteratur til noen som er så bundet av format som det en musiker er. Likevel er det vanskelig å motsi at Bob Dylan er den desidert beste tekstforfatteren innen all musikk. Dette merkes på Rough and Rowdy Ways også. Albumets lange monotone sanger drar lytteren inn i et univers der det ikke finnes et skille mellom liv og død, en han og henne, sorg og lykke. 

Dylan har lagt til seg en mørk rusten stemme som egner seg perfekt til å formidle historier om et menneske som har forsont seg med sin egen dødelighet. Melodiøst sett er ikke albumet ekstraordinært, men som tidligere Dylan-musikk, er musikken produktet av alle faktorene: tekst, tempo, tema, komposisjon. Resultatet er kanskje hans beste album siden Blood on the Tracks. Unn deg selv å finne ro i mørket og møt døden som en gammel venn, som en rytter kledd i svart.

Martin Lie-Nielsen

 

4. Emilie Nicolas – Let Her Breathe

Førstesporet på Let Her Breathe heter,  ironisk nok, Outro. Betyr det at Emilie Nicolas er på vei ut? Neppe. Dette albumet er snarere et bevis på det motsatte, og hun videreutvikler mye av det musikalske uttrykket fra det forrige albumet Tranquille Emilie

Låten jeg har hørt mest på i år, ifølge Spotify, er  «Who’s Gonna Love You», og det sier en del, ettersom bandet jeg hørte mest på var Metallica. Den skiller seg ut fra den typiske Emilie Nicolas, og høres ut som forsøk på å skape en dansegulvsbanger. Det klarer hun fint, uten å miste sin karakteristiske melankoli. 

Emilie er likevel mest lik seg selv når hun er på sitt mest sårbare og innadvendte. Det er hun med låten «Oh Love», som ut ifra teksten å dømme er skrevet i etterkant av et samlivsbrudd. Denne låten presenterer et av Emilies største talent: formidlingsevnen. På originalinnspillingen høres det ut som om hun bærer hjertet sitt på armen, og følelsen av ekte nærhet og råskap blir ikke mindre i live-innspillingen. 

Mats Vederhus

 

3. Dua lipa – Future Nostalgia

Dua Lipas nye album er særegent fordi det bidrar til å styrke selvfølelsen. Future Nostalgia åpner med låten med samme navn, og enhver potensiell tvil om at artisten er en rå og selvstendig kvinne smelter vekk som dugg for solen. Med tekster som «You want the recipe but can’t handle my sound» står Dua Lipa som den rake motsetningen til artister som hviner om avhengighet til sine elskede. Ikke la deg lure av «Love again» – Låten ble skrevet for en fremtid med håp, og til en partner hun enda ikke hadde funnet. 

Dua Lipa mestrer å stå med én fot på 80-tallets glitrende diskotekgulv og den andre i smørøyet av nuet, uten å vakle. Albumtittelen er derfor passende: Musikken fungerer som en hyllest til det som var, samtidig som den feirer et moderne lydbilde. Dua Lipa hjelper deg å smile til ditt eget speilbilde med en energi og rytme som føles like transcenderende på baderommet som det vil gjøre på dansegulvet i 2021.

Ingrid Kallestad

 

2. Fiona Apple – Fetch the Bolt Cutters

Det er ikke bare coveret på Fetch the Bolt Cutters som er hjemmelaget. Apple har spilt inn det meste av albumet hjemme, og mikset det selv i Garageband. Sporene består av lag på lag med lange tagninger, med alt det medfører av bakgrunnsstøy, småfeil og improviserte detaljer. Her er det knapt tradisjonelle instrumenter, men fulle «perkusjonsorkestre», der bandet tramper, hveser og dunker på ting de finner i huset. Instrumentlisten inkluderer et vanntårn, en metallsommerfugl, en «harpeting» og en lighter, og fire levende og én død hund er kreditert som musikere.

Likevel er det låtskrivingen som gjør Fetch the Bolt Cutters ulikt alt jeg har hørt før. Låtene består ikke av vers og refrenger, men korte lyriske og musikalske temaer som kjemper om plassen. Det er voldsomt, intenst og uforutsigbart. Tekstene er korte, ofte bare noen få linjer som gjentas og gjentas som tvangstanker. Apple er rasende, sår, skadefro og morsom – ofte alt på én gang. «Good mornin’, good mornin’, you raped me in the same bed your daughter was born in,» brøler hun ett sted, «and by that time I hope that you love me,» et annet. Men dette er ikke et mørkt album. Det er triumferende. Det er lyden av en kvinne som nekter å være noe annet enn fri.

Olve Hagen Wold

 

1. Tame Impala – The Slow Rush

Det er fem år siden forrige album, Currents, hvor Kevin Parker begynte å bevege seg mer mot psykedelisk pop og disco enn sin opprinnelige gitartunge rocksjanger. Noen hater endringen, andre elsker den. The Slow Rush fortsetter i samme utvikling, og Stoff-redaksjonen stiller seg på ja-siden i denne debatten. Dette er en fantastisk plate.

Som vanlig i Parkers utgivelser er det instrumentelle viet minst like mye plass i lydbildet som vokalen. Den lette, upbeat instrumentelle stemningen gir energi og glede og passer ypperlig til fest og dansegulv. I 2020 er dansegulv et fremmedord, og vi får tid til å dykke ned i de ettertenksomme tekstene. 

Albumet skildrer usikkerhet, frykt og smerte, men også håp og kjærlighet. Tematikken er gjennomgående eksistensiell og tar først og fremst opp konseptet tid, og hvordan tidens gang påvirker det å leve med seg selv og sammen med andre. For eksempel er «Posthumous Forgiveness» en reise gjennom Parkers nåværende følelser rundt forholdet til sin avdøde far. Sangen har to deler, og både tekst og melodi skifter fra å uttrykke skuffelse til savn. Det er trist og fint på samme tid. 

Ida Giske

LES OGSÅ: Månedens debutant: David Grytten

MUSIKKSTOFF
Årets beste album 2020

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som har gått.

Om ikke annet har 2020 gitt oss mer tid. Tid til å ringe bestemor, tid til å skaffe seg en ny hobby. Ikke minst mer tid til å strømme god musikk. Du gikk kanskje glipp av sommerfestivalene du hadde sett sånn fram til, og musikk spilt på en scene har blitt en sjelden luksus.

Til tross for et vanskelig år for musikkbransjen har ikke nedstengingen hindret musikere fra å gi ut bemerkelsesverdige plater i løpet av året. Når Stoff-redaksjonen kårer de ti beste albumutgivelsene fra 2020 er vi ikke i tvil om at musikk både kan produseres og nytes med sosial distanse. Og for alle som elsker kombinasjonen musikk, festival og uteliv er det lov å  håpe på et rikt og feststemt musikkår i 2021!

 

10. Tøyen Holding – Tøyen Holding 2

Norsk raps rikeste på kulturell kapital og vinkunnskap var i år tilbake med en oppfølger til debutalbumet Tøyen Holding fra 2017. Oppfølgeren har passende nok blitt døpt Tøyen Holding 2, og byr på mer av det samme som i debuten. Produsent Fredfades står som vanlig for beats, og skuffer ikke denne gangen heller. Nittitallsstil og sampling i mesterklasse resulterer i noen av de råeste beatsene du vil få servert med norske vers til. 

Duoens andre halvdel, Mest Seff, er selvsagt også med på festen. Flowen hans er kanskje ikke den mest imponerende, men han henter seg inn igjen med musikk-Norges mest underholdende tekster. Her er det helkøddent, referansetungt og nok sammenlikninger til å pensjonere en norsklærer. Fra den avslappende rapballaden «Norgesmester i vindruer» til festlåten «Frisk kapital» vil du trekke på smilebåndet av de originale sangtekstene. Når plata i tillegg gjester Chirag, Lars Vaular og KingSkurkOne er det ingen tvil. Det er bare å lene seg tilbake med et vinglass og nyte.

Oscar Gussiås

 

9. The Weeknd – After Hours

Abel Tesfaye, bedre kjent som The Weeknd, er atter en gang tilbake, nå i en mørbanket og blodig versjon for å gjøre det han gjør best; dele sin umettelige appetitt for dop og damer med en forførende stemme i selvsikker stil.

Siden de tre første mixtapene hans i 2011, har The Weeknd markert seg som en monolitt innenfor pop og R&B. Musikkverden forventer en blockbuster av en utgivelse når The Weeknd girer opp til album, og After Hours er intet unntak. Ved hjelp fra giganter som Metro Boomin, Max Martin og Kevin Parker (Tame Impala) har The Weeknd lykkes i å lage enda en kommersiell komet. Til og med de som skulle leve under en stein har nok fått med seg monsterhitene «Blinding Lights», «Heartless» og «In Your Eyes». Alt ved dette albumet fremstår som nøye planlagt og profesjonelt gjennomført, med et blikkfangende nytt image, og en frisk ny 80-tallsinspirert sound.

Karl Anders Bondø

 

8. Valkyrien Allstars – slutte og byne

Det var en særdeles uventet og hyggelig overraskelse at det ble en Valkyrien Allstars-plate jeg skulle høre mest på i år. Bandet har gått fra folkemusikk til folkelig, men klart å holde på råskapen og originaliteten de har hatt fra begynnelsen. 

Tittelsporet «slutte å byne» ble gitt ut som singel omtrent samtidig som korona gjorde sitt inntog i Europa, og ble en slags sommerhit i Norge. Likevel er det kanskje den sangen jeg liker minst på platen, bare fordi alle de andre låtene er enda finere. Tekstene er ærlige og handler om de såre tingene i livet, som mange kan kjenne seg igjen i. Språket er interessant og originalt, og fritt for klisjeer og nødrim. Albumet i sin helhet er en perfekt blanding mellom vakkert og kult, og er en utgivelse som virkelig tar lytterens oppmerksomhet fra begynnelse til slutt. 

 Aksel Persen

 

7. Gorillaz – Song Machine

Det virtuelle bandet Gorillaz har gitt ut kritikerrost musikk i snart to tiår. Bandet er ikke redde for å blande ulike musikksjangre. I Song Machine er det forskjellige features på hver enkelt sang, som ofte kjennetegner hip hop-utgivelser. Hver sang tar for seg et nytt samarbeid med gjesteartister som Elton John, Robert Smith (The Cure), Skepta, ScHoolboy Q og Unknown Mortal Orchestra. 

Midt på platen finner du mine personlige favoritter «Désolé» og «Momentary Bliss». Førstnevnte er en fantastisk låt sammen med ivorianske Fatoumata Diawara, og sistnevnte en upbeat, punkete låt med rapperen Slowthai og punkrock duoen Slaves. Med en plate på sytten spor og enda flere features er det med andre ord noe for enhver smak. 

Aksel Persen

 

6. Khruangbin – Mordechai

Khruangbin har raskt gått fra å være et low-key hipsterband til å bli en monark av stemningsmusikk. Bandet fra Houstson fant sin identitet ved å ta en liten dose inspirasjon fra kultur i alle verdens hjørner: fra Sørøst-asia, Midtøsten og Afrika, til Latin-Amerika og Karibien. Toppet med litt psykedelisk krydder har Khruangbin klart å koke det hele sammen til en velsmakende suppe for oss i vesten.

Den største forskjellen som skiller Mordechai fra resten av diskografien deres er at Khruangbin, som hittil har vært et utelukkende instrumentalband, nå har tatt med seg mikrofoner opp på scenen og begynt å synge. Man skulle tro dette er et radikalt skifte i identiteten deres, men vokalen og tekstene blir punchet inn på en måte slik at instrumentene fortsatt får være i fokus. Mordechai står som et bevis på at gruppen som allerede har funnet suksess med en særegen og unik sound, ikke er redd for å gå nye veier.

Karl Anders Bondø

 

5. Bob Dylan – Rough and Rowdy Ways

Det kan for mange virke søkt å gi en nobelpris i litteratur til noen som er så bundet av format som det en musiker er. Likevel er det vanskelig å motsi at Bob Dylan er den desidert beste tekstforfatteren innen all musikk. Dette merkes på Rough and Rowdy Ways også. Albumets lange monotone sanger drar lytteren inn i et univers der det ikke finnes et skille mellom liv og død, en han og henne, sorg og lykke. 

Dylan har lagt til seg en mørk rusten stemme som egner seg perfekt til å formidle historier om et menneske som har forsont seg med sin egen dødelighet. Melodiøst sett er ikke albumet ekstraordinært, men som tidligere Dylan-musikk, er musikken produktet av alle faktorene: tekst, tempo, tema, komposisjon. Resultatet er kanskje hans beste album siden Blood on the Tracks. Unn deg selv å finne ro i mørket og møt døden som en gammel venn, som en rytter kledd i svart.

Martin Lie-Nielsen

 

4. Emilie Nicolas – Let Her Breathe

Førstesporet på Let Her Breathe heter,  ironisk nok, Outro. Betyr det at Emilie Nicolas er på vei ut? Neppe. Dette albumet er snarere et bevis på det motsatte, og hun videreutvikler mye av det musikalske uttrykket fra det forrige albumet Tranquille Emilie

Låten jeg har hørt mest på i år, ifølge Spotify, er  «Who’s Gonna Love You», og det sier en del, ettersom bandet jeg hørte mest på var Metallica. Den skiller seg ut fra den typiske Emilie Nicolas, og høres ut som forsøk på å skape en dansegulvsbanger. Det klarer hun fint, uten å miste sin karakteristiske melankoli. 

Emilie er likevel mest lik seg selv når hun er på sitt mest sårbare og innadvendte. Det er hun med låten «Oh Love», som ut ifra teksten å dømme er skrevet i etterkant av et samlivsbrudd. Denne låten presenterer et av Emilies største talent: formidlingsevnen. På originalinnspillingen høres det ut som om hun bærer hjertet sitt på armen, og følelsen av ekte nærhet og råskap blir ikke mindre i live-innspillingen. 

Mats Vederhus

 

3. Dua lipa – Future Nostalgia

Dua Lipas nye album er særegent fordi det bidrar til å styrke selvfølelsen. Future Nostalgia åpner med låten med samme navn, og enhver potensiell tvil om at artisten er en rå og selvstendig kvinne smelter vekk som dugg for solen. Med tekster som «You want the recipe but can’t handle my sound» står Dua Lipa som den rake motsetningen til artister som hviner om avhengighet til sine elskede. Ikke la deg lure av «Love again» – Låten ble skrevet for en fremtid med håp, og til en partner hun enda ikke hadde funnet. 

Dua Lipa mestrer å stå med én fot på 80-tallets glitrende diskotekgulv og den andre i smørøyet av nuet, uten å vakle. Albumtittelen er derfor passende: Musikken fungerer som en hyllest til det som var, samtidig som den feirer et moderne lydbilde. Dua Lipa hjelper deg å smile til ditt eget speilbilde med en energi og rytme som føles like transcenderende på baderommet som det vil gjøre på dansegulvet i 2021.

Ingrid Kallestad

 

2. Fiona Apple – Fetch the Bolt Cutters

Det er ikke bare coveret på Fetch the Bolt Cutters som er hjemmelaget. Apple har spilt inn det meste av albumet hjemme, og mikset det selv i Garageband. Sporene består av lag på lag med lange tagninger, med alt det medfører av bakgrunnsstøy, småfeil og improviserte detaljer. Her er det knapt tradisjonelle instrumenter, men fulle «perkusjonsorkestre», der bandet tramper, hveser og dunker på ting de finner i huset. Instrumentlisten inkluderer et vanntårn, en metallsommerfugl, en «harpeting» og en lighter, og fire levende og én død hund er kreditert som musikere.

Likevel er det låtskrivingen som gjør Fetch the Bolt Cutters ulikt alt jeg har hørt før. Låtene består ikke av vers og refrenger, men korte lyriske og musikalske temaer som kjemper om plassen. Det er voldsomt, intenst og uforutsigbart. Tekstene er korte, ofte bare noen få linjer som gjentas og gjentas som tvangstanker. Apple er rasende, sår, skadefro og morsom – ofte alt på én gang. «Good mornin’, good mornin’, you raped me in the same bed your daughter was born in,» brøler hun ett sted, «and by that time I hope that you love me,» et annet. Men dette er ikke et mørkt album. Det er triumferende. Det er lyden av en kvinne som nekter å være noe annet enn fri.

Olve Hagen Wold

 

1. Tame Impala – The Slow Rush

Det er fem år siden forrige album, Currents, hvor Kevin Parker begynte å bevege seg mer mot psykedelisk pop og disco enn sin opprinnelige gitartunge rocksjanger. Noen hater endringen, andre elsker den. The Slow Rush fortsetter i samme utvikling, og Stoff-redaksjonen stiller seg på ja-siden i denne debatten. Dette er en fantastisk plate.

Som vanlig i Parkers utgivelser er det instrumentelle viet minst like mye plass i lydbildet som vokalen. Den lette, upbeat instrumentelle stemningen gir energi og glede og passer ypperlig til fest og dansegulv. I 2020 er dansegulv et fremmedord, og vi får tid til å dykke ned i de ettertenksomme tekstene. 

Albumet skildrer usikkerhet, frykt og smerte, men også håp og kjærlighet. Tematikken er gjennomgående eksistensiell og tar først og fremst opp konseptet tid, og hvordan tidens gang påvirker det å leve med seg selv og sammen med andre. For eksempel er «Posthumous Forgiveness» en reise gjennom Parkers nåværende følelser rundt forholdet til sin avdøde far. Sangen har to deler, og både tekst og melodi skifter fra å uttrykke skuffelse til savn. Det er trist og fint på samme tid. 

Ida Giske

LES OGSÅ: Månedens debutant: David Grytten

Neste artikkel
Stoffs store anti-julemusikkquiz