Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
ANMELDELSE
Velspilt samspill om skilsmisse
19.01.2021

Scener fra et ekteskap er en intens forestilling om hvordan et samliv kan arte seg før, under og etter et ekteskap.

Nok en gang er Ingmar Bergmans mesterverk av en TV-serie, Scener ur ett äktenskap, satt opp som teater. Vi møter Marianne (Susann Bugge Kambestad), en advokat som ironisk nok spesialiserer seg i skilsmisser, og hennes mann Johan (Jonatan Filip). De har et langt ekteskap bak seg, to barn og god økonomi. Det tilsynelatende perfekte samlivet skal likevel vise seg å slå sprekker. Den mørke komedien om en skilsmisse inviterer til refleksjon rundt karakterenes situasjon, og ikke minst selvransakelse hos publikum.

 

Skuespillere og ektefolk

Forestillingen foregår i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene (DNS). Scenen er nærmest tom, kun med noen tilfeldige plasserte møbler rundt omkring. På scenens langvegg er det streket opp et hus av hvitt lys, hvor en dør med et stort nødutgangsskilt lyser mot publikum. Det er gjennom denne døren stykkets skuespillere entrer scenen. Marianne og Johan er kledd i morgenkåper. De smiler til publikum før de går mot hver sin side av scenen. Inntil kortveggene på hver side av scenen står en stol, et bord, et belyst speil – som hver deres lille teatergarderobe. Der henger klesskift, bilder av familie og lignende. For skuespillerne har ikke trådt inn sine roller enna. Rammehistorien etableres: De er skuespillere som skal vise sentrale scener fra Marianne og Johans ekteskap. Den fjerde veggen er brutt, og ekteskapet spilles ut for publikum. 

Filip og Kambestad som ektefeller i slutten av samlivet.

 

Relasjon under lupen

Etter å ha kommet i karakter setter Marianne og Johan seg i en sofa. Ekteparet skal intervjues av et kvinnemagasin, og det store spørsmålet er hva som er hemmeligheten bak et velfungerende ekteskap. Stine Robin Eskildsen har rollen som jovial intervjuer. Blant løst og fast prat om sitt ekteskapelige samliv trer karaktertrekkene frem. Historien om hvordan de møttes, hvorfor det ble dem, hvorfor de holder sammen. Karakterene fremstår som komplekse, og ikke minst troverdige. 

Etter dette går det slag i slag. Ulike scener setter søkelys på ulike deler av ekteskapet. Fra mørke tema som abort, går vi raskt over til dagligdagse irritasjonsmomenter som svigermors søndagsmiddager. I karakterenes sårhet oppstår stykkets humor, uten at det blir så morsomt at stykket blir en komedie. Alvoret kommer plutselig når Johan en dag forteller at han har blitt forelsket i en annen og skal forlate familien. Det døende ekteskapet skal endelig ende. Men samlivet fortsetter, selv om alt tilsier at det er over. 

Nettopp denne utviklingen, hvor karakterene eksisterer sammen hver for seg, er noe av det som fungerer aller best i stykket. Vi følger de emosjonelle svingene karakterene går gjennom, og selv om det kanskje går litt treigt i starten, er det ingen dødpunkter i stykket. Som en slags rolig forstadsversjon av Hvem er redd for Virginia Woolf er det i konfliktene karakterene kommer best fram. Intensiteten bygger seg opp og vi får et inntrykk av hva som er viktig for dem og hvorfor de reagerer som de gjør.

 

Naturlig og overbevisende

Den absolutt beste scenen er når skilsmissen er et faktum og papirene skal underskrives. Her leverer Kambestad en ekstremt god monolog som Marianne til sin mann om ekteskapet at det var verdt hele stykket i seg selv. Den som trenger selvtillit eller tro på livet må merke seg denne monologen. Jeg tar av meg hatten for Susann Bugge Kambestad. Hun er nærmest skummelt naturlig og samtidig intens i sin tolkning av Marianne, uten å overspille eller falle for klisjéer. Jonatan Filip fremstår også tydelig i sin karakter som den litt for selvgode ektemannen. Jeg savner imidlertid litt av nærheten til karakteren. Han spiller i større grad en rolle enn Kambestad. Nærheten til Marianne fra Johans side er i tillegg litt klumsete. Selv om han kanskje legger mindre i ekteskapet enn hun gjør, skurrer det med den veletablerte selvsikkerheten i karakterens holdning til ekteskapet. 

Kambestad snakker med sin mor på telefonen.

 

Litt for lykkelig slutt

Etter at skilsmissen er gjennomført, kommer en epilog som stykkets siste scene. De tidligere ektefellene er fortsatt en del av hverandres liv – ikke lengre på kollisjonskurs, men som mennesker som har funnet tilbake til et slags samliv, uten de ekteskapelige pliktene. At de begge er i nye romantiske forhold med andre gjør ingenting. Avrundingen av stykket er god, men for meg blir denne scenen litt for snill, og tar brodden av det slutten kunne blitt. Uten denne scenen kunne publikum selv fått fantasert om hvordan Mariannes og Johans liv artet seg videre. I stedet får vi fasiten servert – stykket får en Disney-aktig lykkelig slutt. Kledd i de samme morgenkåpene som i begynnelsen, går de sammen tilbake gjennom døren merket nødutgang. Man føler at samlivet mellom Marianne og Johan fortsetter, selv etter at skuespillerne har trådt ut av rollene. Nødutgangen blir bindeleddet mellom den virkelige verden og scenene som spilles. Skuespillerne kan til enhver tid forlate scenen gjennom nødutgangen, og bryte karakter. Denne leken med den fjerde veggen er spennende, og fungerer godt uten å bli en klisjé. 

Ikke bare er manuset og stykket i seg selv interessant i sin kompleksitet – også det glitrende samspillet mellom skuespillerne, den intense emosjonelle skildringen av et forhold som bare ikke klarer å ta slutt, og hverdagsligheten i det hele er imponerende og spennende å følge. Ikke bli overrasket om du etter dette stykket ser på relasjoner med et litt mer kritisk blikk.

 

LES OGSÅ: Teateranmeldelse: Mellom døden og livet

ANMELDELSE
Velspilt samspill om skilsmisse

Scener fra et ekteskap er en intens forestilling om hvordan et samliv kan arte seg før, under og etter et ekteskap.

Nok en gang er Ingmar Bergmans mesterverk av en TV-serie, Scener ur ett äktenskap, satt opp som teater. Vi møter Marianne (Susann Bugge Kambestad), en advokat som ironisk nok spesialiserer seg i skilsmisser, og hennes mann Johan (Jonatan Filip). De har et langt ekteskap bak seg, to barn og god økonomi. Det tilsynelatende perfekte samlivet skal likevel vise seg å slå sprekker. Den mørke komedien om en skilsmisse inviterer til refleksjon rundt karakterenes situasjon, og ikke minst selvransakelse hos publikum.

 

Skuespillere og ektefolk

Forestillingen foregår i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene (DNS). Scenen er nærmest tom, kun med noen tilfeldige plasserte møbler rundt omkring. På scenens langvegg er det streket opp et hus av hvitt lys, hvor en dør med et stort nødutgangsskilt lyser mot publikum. Det er gjennom denne døren stykkets skuespillere entrer scenen. Marianne og Johan er kledd i morgenkåper. De smiler til publikum før de går mot hver sin side av scenen. Inntil kortveggene på hver side av scenen står en stol, et bord, et belyst speil – som hver deres lille teatergarderobe. Der henger klesskift, bilder av familie og lignende. For skuespillerne har ikke trådt inn sine roller enna. Rammehistorien etableres: De er skuespillere som skal vise sentrale scener fra Marianne og Johans ekteskap. Den fjerde veggen er brutt, og ekteskapet spilles ut for publikum. 

Filip og Kambestad som ektefeller i slutten av samlivet.

 

Relasjon under lupen

Etter å ha kommet i karakter setter Marianne og Johan seg i en sofa. Ekteparet skal intervjues av et kvinnemagasin, og det store spørsmålet er hva som er hemmeligheten bak et velfungerende ekteskap. Stine Robin Eskildsen har rollen som jovial intervjuer. Blant løst og fast prat om sitt ekteskapelige samliv trer karaktertrekkene frem. Historien om hvordan de møttes, hvorfor det ble dem, hvorfor de holder sammen. Karakterene fremstår som komplekse, og ikke minst troverdige. 

Etter dette går det slag i slag. Ulike scener setter søkelys på ulike deler av ekteskapet. Fra mørke tema som abort, går vi raskt over til dagligdagse irritasjonsmomenter som svigermors søndagsmiddager. I karakterenes sårhet oppstår stykkets humor, uten at det blir så morsomt at stykket blir en komedie. Alvoret kommer plutselig når Johan en dag forteller at han har blitt forelsket i en annen og skal forlate familien. Det døende ekteskapet skal endelig ende. Men samlivet fortsetter, selv om alt tilsier at det er over. 

Nettopp denne utviklingen, hvor karakterene eksisterer sammen hver for seg, er noe av det som fungerer aller best i stykket. Vi følger de emosjonelle svingene karakterene går gjennom, og selv om det kanskje går litt treigt i starten, er det ingen dødpunkter i stykket. Som en slags rolig forstadsversjon av Hvem er redd for Virginia Woolf er det i konfliktene karakterene kommer best fram. Intensiteten bygger seg opp og vi får et inntrykk av hva som er viktig for dem og hvorfor de reagerer som de gjør.

 

Naturlig og overbevisende

Den absolutt beste scenen er når skilsmissen er et faktum og papirene skal underskrives. Her leverer Kambestad en ekstremt god monolog som Marianne til sin mann om ekteskapet at det var verdt hele stykket i seg selv. Den som trenger selvtillit eller tro på livet må merke seg denne monologen. Jeg tar av meg hatten for Susann Bugge Kambestad. Hun er nærmest skummelt naturlig og samtidig intens i sin tolkning av Marianne, uten å overspille eller falle for klisjéer. Jonatan Filip fremstår også tydelig i sin karakter som den litt for selvgode ektemannen. Jeg savner imidlertid litt av nærheten til karakteren. Han spiller i større grad en rolle enn Kambestad. Nærheten til Marianne fra Johans side er i tillegg litt klumsete. Selv om han kanskje legger mindre i ekteskapet enn hun gjør, skurrer det med den veletablerte selvsikkerheten i karakterens holdning til ekteskapet. 

Kambestad snakker med sin mor på telefonen.

 

Litt for lykkelig slutt

Etter at skilsmissen er gjennomført, kommer en epilog som stykkets siste scene. De tidligere ektefellene er fortsatt en del av hverandres liv – ikke lengre på kollisjonskurs, men som mennesker som har funnet tilbake til et slags samliv, uten de ekteskapelige pliktene. At de begge er i nye romantiske forhold med andre gjør ingenting. Avrundingen av stykket er god, men for meg blir denne scenen litt for snill, og tar brodden av det slutten kunne blitt. Uten denne scenen kunne publikum selv fått fantasert om hvordan Mariannes og Johans liv artet seg videre. I stedet får vi fasiten servert – stykket får en Disney-aktig lykkelig slutt. Kledd i de samme morgenkåpene som i begynnelsen, går de sammen tilbake gjennom døren merket nødutgang. Man føler at samlivet mellom Marianne og Johan fortsetter, selv etter at skuespillerne har trådt ut av rollene. Nødutgangen blir bindeleddet mellom den virkelige verden og scenene som spilles. Skuespillerne kan til enhver tid forlate scenen gjennom nødutgangen, og bryte karakter. Denne leken med den fjerde veggen er spennende, og fungerer godt uten å bli en klisjé. 

Ikke bare er manuset og stykket i seg selv interessant i sin kompleksitet – også det glitrende samspillet mellom skuespillerne, den intense emosjonelle skildringen av et forhold som bare ikke klarer å ta slutt, og hverdagsligheten i det hele er imponerende og spennende å følge. Ikke bli overrasket om du etter dette stykket ser på relasjoner med et litt mer kritisk blikk.

 

LES OGSÅ: Teateranmeldelse: Mellom døden og livet

Neste artikkel
Årets beste album 2020