Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
15.02.2021
ANMELDELSE
Et optimistisk lynkurs i klimaargumentasjon

Hvordan diskuterer man egentlig klima med babyboomer-generasjonen? Nora Jungeilges Heyerdahl har dykket ned i argumentasjon om olje, forbruk og hersketeknikker.

Vi har alle vært der. En meningsutveksling rundt middagsbordet utvikler seg til å bli en diskusjon. Selv om man har argumentene klare fra tidligere diskusjoner, og fakta å vise til, sliter man med å få poenget gjennom. Et av temaene som kanskje vekker mest følelser i oss er klimaproblematikken. Vi må alle forholde oss til den, og mange har sterke meninger i den ene eller andre retningen. Men hvordan skal man bygge opp en saklig argumentasjon når man ikke når gjennom til klimaskeptikere og -fornektere? Akkurat dette er det Nora Jungeilges Heyerdal har skrevet om i Ok boomer med den utfyllende undertittelen og andre ting du kan si til onkelen din om klima. Bokens formål er å hjelpe unge mennesker å få gjennom sitt budskap og sin kunnskap om klima, til dem som latterliggjør deres holdninger eller på andre måter gjør det vanskelig å debattere mot. 

Det forfatteren konkret vil ta tak i, er hvordan disse klimaskeptiske og kjøttelskende onklene kan få et nytt syn på klimasaken, gjennom diskusjon med deg. Gi ham innsikt i hva som skjer med klimaet! Forklar hvordan det kan hjelpe fremtiden at han endrer sine vaner, holdninger og syn på klima! Det er gjennom positivitet og informasjon vi skal få baby boomerne med på det grønne laget, i følge Heyerdahl. 

 

Han påstår du svarer!

Boken er bygget opp rundt tematiserte kapitler som «Kjøtt»og «Bil og bompenger», som på en god og oversiktlig måte går gjennom relevante punkter for disse temaene. De fleste kapitlene starter med en introduksjon av tema, før forfatteren går over til påstander som «onklene» kan komme med, og hvordan man kan svare på disse. Boken begynner med lettere tema, som «Fly og tog», og ender opp med de større og tyngre temaene som hvordan en skal møte skråsikkerheten. Denne oppbyggingen gir boken god flyt. 

Boken er absolutt ikke kjedelig. Den inneholder mange tips og svar som er veldig gode. Forfatteren har åpenbart mye kunnskap og speiler klimatidsånden anno 2021. Det er et mangfold av temaer, og innimellom en del praktiske tips til hvordan en selv kan leve miljøvennlig. Heyerdahl er positivt innstilt. Hun legger vekt på det som kan gjøres, at verden går fremover, og at det nettopp er gjennom å snakke og diskutere med disse klimaskeptiske onklene at standpunkt kan endres. Det er absolutt behov for denne typen bøker om klima, da jeg tror at det kan få flere med på klimakampen. 

Språket er muntlig, ungdommelig og lett forståelig. Den kunne lett druknet i fakta, men holder seg til å referere til kilder i fotnotene, slik at en kan konsentrere seg om argumentene. Av og til kan den bli litt gjentakende og i overkant muntlig, men den treffer målgruppen bra. Den får og frem hvorfor det er så viktig at også «onkler» forstår at kloden koker. Som forfatteren skriver mot slutten: «Jeg vet at jeg har sagt at man skal være snill og pedagogisk med de voksne. Men noen ganger er det også lov å være potte sur». Den har absolutt en snert som er både underholdende og vekker kamplysten.

 

Overbevisende svar? 

Når det gjelder svarene som forfatteren kommer med til onklenes påstander, må det sies at de har varierende kvalitet. De aller fleste svarene er gode, noen av dem er virkelig gode. En del av svarene faller kanskje litt i kategorien «overbevis ham eller la diskusjonen ligge» – der man ikke kommer noen vei. Et av dem jeg bet meg merke i var påstanden «klimaendringene skjer ikke». Som svar skriver Heyerdahl at «hvis du [onkelen, red. anm] ikke kan gå med på dette, så kommer vi ingen vei». Er det ikke nettopp gjennom diskusjon at «onklene» skal omvendes? Jeg vil påstå at en god del av argumentasjonen mot klimasaken er nettopp at klimaendringene ikke skjer. Hvis man ikke har noe godt svar på dette – hvordan skal man da argumentere? 

Noen klimaargumenter virker problematiske. At Norge bør kutte olje er selvsagt. At Libanon, som nettopp har startet sin oljeproduksjon, ikke skal være de første som slutter, virker litt rart når boken ellers er absolutt positiv til et oljeforbud. Flyreiser skal kuttes, men du skal ikke ha dårlig samvittighet for å besøke bestemor med fly om du bor i Tromsø. På spørsmålet om hva som skjer med statsbudsjettet uten oljen, står det at det er helt vanlig at land har gjeld. Slike svar gjør at boken, som ellers står sterkt i sine argumenter, vakler. Jeg ser i hvert fall ikke for meg at onkler hadde latt det ligge, men ropt «klimahykler!» – et tema Heyerdahl forøvrig vier et kapittel til. 

«Jeg vet at jeg har sagt at man skal være snill og pedagogisk med de voksne. Men noen ganger er det også lov å være pottesur» (fra boken, s. 131).

 

Kjønnet klimamotstander

Heyerdahl kaller dem hun argumenterer mot for «onkler». Det er en treffende karakteristikk, som umiddelbart får en til å se for seg karikaturen av en klimafiende. Mye av argumentasjonen knytter seg nettopp til middelaldrende menn og hvordan en kan nå gjennom til dem på deres premisser. Selv om Heyerdahl tidlig presiserer at onkelbegrepet her kan referere til alle voksne du diskuterer klimasaken med, er boken i stor grad kjønnet. Eksemplene på onklenes verden dreier seg stort sett om å spise kjøtt, kjøpe snøfreser, biler og fiksing av elektriske artikler. Jeg savner eksempler på mer «kvinnelige» greier – at folk overforbruker klær eller kjøper alt interiøret på Nille. Jeg tror dette kunne åpnet for flere gode argumenter som kunne bli brukt i diskusjon med bestemor og tante. Noen ganger kommer det litt uheldige formuleringer. For eksempel når den New Zealandske politikeren Chlöe Swarbicks, hvis «ok boomer»-kommentar i parlamentet er legendarisk, blir introdusert som en med «kort brunt hår, et lurt smil og mange krenka boomers i innboksen». Hvorfor er det viktig å poengtere Swarbicks hårfrisyre? 

 

Hersketeknikkfellen

Jeg applauderer forfatteren for å ha viet et helt kapittel til hersketeknikker. I en bok om klimaargumentasjon er dette absolutt relevant. Boken gir også noen korte, konkrete tips til hvordan en skal reagere på slik hersketeknikk. Hun oppfordrer leseren til å være dem bevisst, slik at man selv ikke skal bruke dem: «Hvis du skal ha nubbesjanse til å få ham [onkelen, red. anm] på rett kjøl, må du altså starte med å være åpen og forståelsesfull. Hvis du latterliggjør eller kaller ham gæren, lukkes den lille muligheten dere hadde for dialog». Derfor er det uheldig når forfatteren en gang i blant selv går i herseteknikkfellen. I diskusjonen om CO2, kommenteres det for eksempel: «Kanskje du skal bli med meg i en naturfagstime, så kan vi gå gjennom dette fra start?» 

 

Forståelsesfull fornektelse

Boken omtaler noe som ofte tas lett på – den menneskelige tendensen til å holde klimasaken på avstand. Forfatteren går gjennom hvorfor dette er en holdning som er psykologisk begrunnet, uten å moralisere eller avfeie problematikken. Dette er viktig å ta i en diskusjon rundt klimasaken. Forfatteren forutsetter at onkel er interessert i å diskutere klima, og at han er villig til å argumentere for sin holdning. Jeg tror mange onkler der ute ikke er interessert i å diskutere klima, kanskje nettopp på grunn av fornektelse og frykt. Derfor kan boken i større grad mane til handling, da boken er positiv og ikke virker som ren skremsel for onkler som kanskje innerst inne er ganske redde for jordens fremtid.

Handler det om å vinne diskusjonen med onkel? Boken er tydelig. Det handler om at unge mennesker gjennom diskusjon kan så et frø som kan bidra til holdningsendring. Selv om boken av og til kan oppfattes problematisk, er helhetsinntrykket at dette er en bok som absolutt er verdt å ta en kikk på før man går, eller sykler, til neste familieselskap. Kanskje du endelig finner det argumentet som får onkel Torgeir til å innse at det grønne skiftet ikke er en konspirasjon?

 

 

LES OGSÅ: Grønne planter og melodiøs synth

ANMELDELSE
Et optimistisk lynkurs i klimaargumentasjon

Hvordan diskuterer man egentlig klima med babyboomer-generasjonen? Nora Jungeilges Heyerdahl har dykket ned i argumentasjon om olje, forbruk og hersketeknikker.

Vi har alle vært der. En meningsutveksling rundt middagsbordet utvikler seg til å bli en diskusjon. Selv om man har argumentene klare fra tidligere diskusjoner, og fakta å vise til, sliter man med å få poenget gjennom. Et av temaene som kanskje vekker mest følelser i oss er klimaproblematikken. Vi må alle forholde oss til den, og mange har sterke meninger i den ene eller andre retningen. Men hvordan skal man bygge opp en saklig argumentasjon når man ikke når gjennom til klimaskeptikere og -fornektere? Akkurat dette er det Nora Jungeilges Heyerdal har skrevet om i Ok boomer med den utfyllende undertittelen og andre ting du kan si til onkelen din om klima. Bokens formål er å hjelpe unge mennesker å få gjennom sitt budskap og sin kunnskap om klima, til dem som latterliggjør deres holdninger eller på andre måter gjør det vanskelig å debattere mot. 

Det forfatteren konkret vil ta tak i, er hvordan disse klimaskeptiske og kjøttelskende onklene kan få et nytt syn på klimasaken, gjennom diskusjon med deg. Gi ham innsikt i hva som skjer med klimaet! Forklar hvordan det kan hjelpe fremtiden at han endrer sine vaner, holdninger og syn på klima! Det er gjennom positivitet og informasjon vi skal få baby boomerne med på det grønne laget, i følge Heyerdahl. 

 

Han påstår du svarer!

Boken er bygget opp rundt tematiserte kapitler som «Kjøtt»og «Bil og bompenger», som på en god og oversiktlig måte går gjennom relevante punkter for disse temaene. De fleste kapitlene starter med en introduksjon av tema, før forfatteren går over til påstander som «onklene» kan komme med, og hvordan man kan svare på disse. Boken begynner med lettere tema, som «Fly og tog», og ender opp med de større og tyngre temaene som hvordan en skal møte skråsikkerheten. Denne oppbyggingen gir boken god flyt. 

Boken er absolutt ikke kjedelig. Den inneholder mange tips og svar som er veldig gode. Forfatteren har åpenbart mye kunnskap og speiler klimatidsånden anno 2021. Det er et mangfold av temaer, og innimellom en del praktiske tips til hvordan en selv kan leve miljøvennlig. Heyerdahl er positivt innstilt. Hun legger vekt på det som kan gjøres, at verden går fremover, og at det nettopp er gjennom å snakke og diskutere med disse klimaskeptiske onklene at standpunkt kan endres. Det er absolutt behov for denne typen bøker om klima, da jeg tror at det kan få flere med på klimakampen. 

Språket er muntlig, ungdommelig og lett forståelig. Den kunne lett druknet i fakta, men holder seg til å referere til kilder i fotnotene, slik at en kan konsentrere seg om argumentene. Av og til kan den bli litt gjentakende og i overkant muntlig, men den treffer målgruppen bra. Den får og frem hvorfor det er så viktig at også «onkler» forstår at kloden koker. Som forfatteren skriver mot slutten: «Jeg vet at jeg har sagt at man skal være snill og pedagogisk med de voksne. Men noen ganger er det også lov å være potte sur». Den har absolutt en snert som er både underholdende og vekker kamplysten.

 

Overbevisende svar? 

Når det gjelder svarene som forfatteren kommer med til onklenes påstander, må det sies at de har varierende kvalitet. De aller fleste svarene er gode, noen av dem er virkelig gode. En del av svarene faller kanskje litt i kategorien «overbevis ham eller la diskusjonen ligge» – der man ikke kommer noen vei. Et av dem jeg bet meg merke i var påstanden «klimaendringene skjer ikke». Som svar skriver Heyerdahl at «hvis du [onkelen, red. anm] ikke kan gå med på dette, så kommer vi ingen vei». Er det ikke nettopp gjennom diskusjon at «onklene» skal omvendes? Jeg vil påstå at en god del av argumentasjonen mot klimasaken er nettopp at klimaendringene ikke skjer. Hvis man ikke har noe godt svar på dette – hvordan skal man da argumentere? 

Noen klimaargumenter virker problematiske. At Norge bør kutte olje er selvsagt. At Libanon, som nettopp har startet sin oljeproduksjon, ikke skal være de første som slutter, virker litt rart når boken ellers er absolutt positiv til et oljeforbud. Flyreiser skal kuttes, men du skal ikke ha dårlig samvittighet for å besøke bestemor med fly om du bor i Tromsø. På spørsmålet om hva som skjer med statsbudsjettet uten oljen, står det at det er helt vanlig at land har gjeld. Slike svar gjør at boken, som ellers står sterkt i sine argumenter, vakler. Jeg ser i hvert fall ikke for meg at onkler hadde latt det ligge, men ropt «klimahykler!» – et tema Heyerdahl forøvrig vier et kapittel til. 

«Jeg vet at jeg har sagt at man skal være snill og pedagogisk med de voksne. Men noen ganger er det også lov å være pottesur» (fra boken, s. 131).

 

Kjønnet klimamotstander

Heyerdahl kaller dem hun argumenterer mot for «onkler». Det er en treffende karakteristikk, som umiddelbart får en til å se for seg karikaturen av en klimafiende. Mye av argumentasjonen knytter seg nettopp til middelaldrende menn og hvordan en kan nå gjennom til dem på deres premisser. Selv om Heyerdahl tidlig presiserer at onkelbegrepet her kan referere til alle voksne du diskuterer klimasaken med, er boken i stor grad kjønnet. Eksemplene på onklenes verden dreier seg stort sett om å spise kjøtt, kjøpe snøfreser, biler og fiksing av elektriske artikler. Jeg savner eksempler på mer «kvinnelige» greier – at folk overforbruker klær eller kjøper alt interiøret på Nille. Jeg tror dette kunne åpnet for flere gode argumenter som kunne bli brukt i diskusjon med bestemor og tante. Noen ganger kommer det litt uheldige formuleringer. For eksempel når den New Zealandske politikeren Chlöe Swarbicks, hvis «ok boomer»-kommentar i parlamentet er legendarisk, blir introdusert som en med «kort brunt hår, et lurt smil og mange krenka boomers i innboksen». Hvorfor er det viktig å poengtere Swarbicks hårfrisyre? 

 

Hersketeknikkfellen

Jeg applauderer forfatteren for å ha viet et helt kapittel til hersketeknikker. I en bok om klimaargumentasjon er dette absolutt relevant. Boken gir også noen korte, konkrete tips til hvordan en skal reagere på slik hersketeknikk. Hun oppfordrer leseren til å være dem bevisst, slik at man selv ikke skal bruke dem: «Hvis du skal ha nubbesjanse til å få ham [onkelen, red. anm] på rett kjøl, må du altså starte med å være åpen og forståelsesfull. Hvis du latterliggjør eller kaller ham gæren, lukkes den lille muligheten dere hadde for dialog». Derfor er det uheldig når forfatteren en gang i blant selv går i herseteknikkfellen. I diskusjonen om CO2, kommenteres det for eksempel: «Kanskje du skal bli med meg i en naturfagstime, så kan vi gå gjennom dette fra start?» 

 

Forståelsesfull fornektelse

Boken omtaler noe som ofte tas lett på – den menneskelige tendensen til å holde klimasaken på avstand. Forfatteren går gjennom hvorfor dette er en holdning som er psykologisk begrunnet, uten å moralisere eller avfeie problematikken. Dette er viktig å ta i en diskusjon rundt klimasaken. Forfatteren forutsetter at onkel er interessert i å diskutere klima, og at han er villig til å argumentere for sin holdning. Jeg tror mange onkler der ute ikke er interessert i å diskutere klima, kanskje nettopp på grunn av fornektelse og frykt. Derfor kan boken i større grad mane til handling, da boken er positiv og ikke virker som ren skremsel for onkler som kanskje innerst inne er ganske redde for jordens fremtid.

Handler det om å vinne diskusjonen med onkel? Boken er tydelig. Det handler om at unge mennesker gjennom diskusjon kan så et frø som kan bidra til holdningsendring. Selv om boken av og til kan oppfattes problematisk, er helhetsinntrykket at dette er en bok som absolutt er verdt å ta en kikk på før man går, eller sykler, til neste familieselskap. Kanskje du endelig finner det argumentet som får onkel Torgeir til å innse at det grønne skiftet ikke er en konspirasjon?

 

 

LES OGSÅ: Grønne planter og melodiøs synth

Neste artikkel
Hvor stor betydning har samenes nasjonaldag?