Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
MUSIKKSTOFF
Bergens egen Dolly Parton
16.02.2021

Embla Karidotter er aktuell med sin første EP og nytt band. Vi tok en kaffe med henne og pratet om debuten, livet med bobil og hvorfor du ikke skal møte forbildene dine.

Det er en kald fredag på Møhlenpris. Vi møter Embla Karidotter på Nobel Bopel. Stemningen i kafeen er god, rett bak oss sitter en gjeng med menn i 50-årene som prater og ler høylytt. Bak disken tappes det øl i ett sett. Det har nettopp blitt mørkt ute, og vi ser folk pakke jakkene sine tett rundt seg mens de skynder seg hjemover. Kulden siver inn for hver gang døren åpnes.

Embla har vokst opp her, og kjenner de regntunge gatene inn og ut. Som trommeslager i Razika, vil man kanskje kunne argumentere for at hun selv har blitt et kjennetegn på byen. I dag vekker hun heller assosiasjoner til Det ville vesten, med det nyoppstartede bandet Embla and the Karidotters. Bandet kom med sin første singel i høst, og er nå aktuelle med EP-en Howling, som kom ut 5. februar. Embla smiler ettertenksomt. 

Jeg må virkelig minne meg selv på at jeg ikke er med i Razika lenger. Det er lett å glemme at dette er et helt ferskt band som ikke får like mye omtale i media.

Verdens beste band

Da Razika bestemte seg for å ta en pause, var ikke Embla klar for å slutte med musikken, men hun ville heller ikke spille trommer for noen andre. Ved siden av rollen som trommis, skrev hun egne låter. Mange av dem er inspirert av barndomsidolet Dolly Parton. Plutselig hadde hun mulighet til å gjøre noe helt eget. Så hun gjorde det eneste naturlige – hun startet sitt eget countryband.

Etter litt leting fikk hun med seg Marie Moe, Nils Jørgen Nilsen og Tor-Arne Vikingstad på laget. Med erfaring fra henholdsvis Razika, Honningbarna og Sløtface har de blitt «verdens beste band», i hvert fall hvis du spør Embla.

Marie er jo en veldig ettertraktet bassist, og hadde mange forespørsler fra ulike band etter Razika. Heldigvis for meg ville hun være med på å oppfylle min indre drøm om å bli countrymusiker. Nils er en av mine favoritt-trommiser, og han var også lett med. Til slutt fikk vi med Tor-Arne, som også hadde gått rundt med en indre drøm om å spille country, uten å ha turt å si det til noen.

Men å debutere med nytt band i 2020 har ikke bare vært lek og moro. Embla forteller om hvordan de har vendt seg til å glede seg til ting «med måte». Det har blitt mange avlysninger og live stream-konserter, men utover det har ikke livet hennes blitt så annerledes av pandemien.

Jeg og kjæresten min har flyttet inn i en bobil som vi kjører rundt i landet med. Det høres kanskje ikke så lurt ut i en tid der man blir anbefalt å bli der man er, men vi sitter som regel i bobilen med pils og middag, og går tur med Luna, hunden vår. 

Livet på landeveien er veldig kompatibelt med både korona og livet som musiker.

Det som er så deilig med å spille i et band der alle er veldig proffe, er at man kan ta mye på sparket. For eksempel så øvde vi bare én gang før vi spilte inn EP-en. Vi tar hverandres referanser, og skjønner fort hva vi vil fram til. 

Cowboys are frequently secretly fond of each other

Man assosierer kanskje country med danseband og harrykultur, men de siste årene har sjangeren rommet mer enn som så. Lil Nas X’ Old Town Road og Lady Gagas Joanne, er to eksempler på hvordan country kombineres med andre sjangere som pop og rap. Embla and the Karidotters ligger også mellom sjangre, men setter fortsatt den rene countryen høyt.

– Folk synes country er harry. Jeg syns det er for trangsynt å mene, men likevel så vet jeg at jeg er litt harry selv, sier Embla.

Hun retter litt på t-skjorta med teksten «Cowboys are frequently secretly fond of each other» trykket på, og fortsetter: 

Men i hver musikksjanger finnes det både mye bra og dårlig, det gjelder også country. Vår musikk er ganske ulikt fra danseband, for eksempel. Vi spiller jo heller ikke reinspikka country. Noen kan mene det, som er hyggelig, men ingen i bandet har spilt noe innenfor den sjangeren før. Da har vi andre referanser og inspirasjonskilder, og vår egen take på country.

Embla and the Karidotters slapp singelen «Bergen blues» 8. januar, en ambivalent kjærlighetssang til hjembyen. Med et tydelig country-preg synger ikke Embla om amerikanske landeveier, men heller om det som er nært og kjært: Bergens trange gater og smug.

Man kjenner jo en viss utferdselstrang når man har bodd i samme by hele livet. Bergen er verdens fineste by, men det kan bli litt intenst til tider. Kjæresten min mener jeg lever i kardemomme by, der alle kjenner alle.  

 

– Don’t meet your heroes

Embla mener at countrymusikerne er de beste historiefortellerne:

Jeg har alltid elsket selve countrydronningen Dolly Parton, som jeg har hørt på hele livet. I Norge er det vel kanskje Jonas Alaska som står sterkest, selv om han egentlig er mer innenfor folk enn country-sjangeren. Men det er det som er så fint med Americana, det er en paraply for alle sjangre som forbindes med USA, både country, soul, folk og blues. 

Det er ikke bare Dolly Parton og Jonas Alaska som har vært viktige inspirasjonskilder for Embla. Helt fra hun var tolv år, og så En kärlekshistoria for første gang, har hun forgudet Roy Andersson, og alt som har med ham å gjøre. Hun har originale filmplakater fra 70-tallet og flere tatoveringer dedikert til ham og filmene hans.

Jeg er vel det man kan kalle en «psychofan», legger hun til. 

Embla fikk endelig møtt ham i 2019, men møtet svarte ikke til forventningene.

Han har hatt en stor påvirkning på livet mitt. Det var for eksempel han som inspirerte meg til å ta fagbrev i analog kinoteknikk. Min plan var at jeg skulle fortelle ham dette, og at han da skulle forstå at jeg var hans nye bestevenn, og at han kunne adoptere meg som sitt nye barnebarn. Men slik ble det jo ikke.

Hun skulle gi ham et kort der hun hadde formulert hvor mye han har betydd for livet hennes, men hun kom ikke særlig mye lenger enn å presentere seg før hun ble avbrutt.

Det virket ikke som han forsto hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Jeg ga ham kortet, som han latet som han leste for så å gi det tilbake til meg. Det var mildt sagt et antiklimaks. 

Møtet med Roy Andersson har gjort at Embla er litt mer forsiktig med å ha forbilder, eller i hvert fall å møte dem.

Don’t meet your heroes, sier hun og drar på smilebåndet.

70-tallsestetikken, som finnes både i Roy Anderssons filmer og i countryen, har likevel blitt en gjenganger i livet hennes. Det er tidløst hvem sier «nei» til jeans, skjorte og cowboy-hatt? I hvert fall ikke Embla.

 

LES OGSÅ: Årets beste album 2020

MUSIKKSTOFF
Bergens egen Dolly Parton

Embla Karidotter er aktuell med sin første EP og nytt band. Vi tok en kaffe med henne og pratet om debuten, livet med bobil og hvorfor du ikke skal møte forbildene dine.

Det er en kald fredag på Møhlenpris. Vi møter Embla Karidotter på Nobel Bopel. Stemningen i kafeen er god, rett bak oss sitter en gjeng med menn i 50-årene som prater og ler høylytt. Bak disken tappes det øl i ett sett. Det har nettopp blitt mørkt ute, og vi ser folk pakke jakkene sine tett rundt seg mens de skynder seg hjemover. Kulden siver inn for hver gang døren åpnes.

Embla har vokst opp her, og kjenner de regntunge gatene inn og ut. Som trommeslager i Razika, vil man kanskje kunne argumentere for at hun selv har blitt et kjennetegn på byen. I dag vekker hun heller assosiasjoner til Det ville vesten, med det nyoppstartede bandet Embla and the Karidotters. Bandet kom med sin første singel i høst, og er nå aktuelle med EP-en Howling, som kom ut 5. februar. Embla smiler ettertenksomt. 

Jeg må virkelig minne meg selv på at jeg ikke er med i Razika lenger. Det er lett å glemme at dette er et helt ferskt band som ikke får like mye omtale i media.

Verdens beste band

Da Razika bestemte seg for å ta en pause, var ikke Embla klar for å slutte med musikken, men hun ville heller ikke spille trommer for noen andre. Ved siden av rollen som trommis, skrev hun egne låter. Mange av dem er inspirert av barndomsidolet Dolly Parton. Plutselig hadde hun mulighet til å gjøre noe helt eget. Så hun gjorde det eneste naturlige – hun startet sitt eget countryband.

Etter litt leting fikk hun med seg Marie Moe, Nils Jørgen Nilsen og Tor-Arne Vikingstad på laget. Med erfaring fra henholdsvis Razika, Honningbarna og Sløtface har de blitt «verdens beste band», i hvert fall hvis du spør Embla.

Marie er jo en veldig ettertraktet bassist, og hadde mange forespørsler fra ulike band etter Razika. Heldigvis for meg ville hun være med på å oppfylle min indre drøm om å bli countrymusiker. Nils er en av mine favoritt-trommiser, og han var også lett med. Til slutt fikk vi med Tor-Arne, som også hadde gått rundt med en indre drøm om å spille country, uten å ha turt å si det til noen.

Men å debutere med nytt band i 2020 har ikke bare vært lek og moro. Embla forteller om hvordan de har vendt seg til å glede seg til ting «med måte». Det har blitt mange avlysninger og live stream-konserter, men utover det har ikke livet hennes blitt så annerledes av pandemien.

Jeg og kjæresten min har flyttet inn i en bobil som vi kjører rundt i landet med. Det høres kanskje ikke så lurt ut i en tid der man blir anbefalt å bli der man er, men vi sitter som regel i bobilen med pils og middag, og går tur med Luna, hunden vår. 

Livet på landeveien er veldig kompatibelt med både korona og livet som musiker.

Det som er så deilig med å spille i et band der alle er veldig proffe, er at man kan ta mye på sparket. For eksempel så øvde vi bare én gang før vi spilte inn EP-en. Vi tar hverandres referanser, og skjønner fort hva vi vil fram til. 

Cowboys are frequently secretly fond of each other

Man assosierer kanskje country med danseband og harrykultur, men de siste årene har sjangeren rommet mer enn som så. Lil Nas X’ Old Town Road og Lady Gagas Joanne, er to eksempler på hvordan country kombineres med andre sjangere som pop og rap. Embla and the Karidotters ligger også mellom sjangre, men setter fortsatt den rene countryen høyt.

– Folk synes country er harry. Jeg syns det er for trangsynt å mene, men likevel så vet jeg at jeg er litt harry selv, sier Embla.

Hun retter litt på t-skjorta med teksten «Cowboys are frequently secretly fond of each other» trykket på, og fortsetter: 

Men i hver musikksjanger finnes det både mye bra og dårlig, det gjelder også country. Vår musikk er ganske ulikt fra danseband, for eksempel. Vi spiller jo heller ikke reinspikka country. Noen kan mene det, som er hyggelig, men ingen i bandet har spilt noe innenfor den sjangeren før. Da har vi andre referanser og inspirasjonskilder, og vår egen take på country.

Embla and the Karidotters slapp singelen «Bergen blues» 8. januar, en ambivalent kjærlighetssang til hjembyen. Med et tydelig country-preg synger ikke Embla om amerikanske landeveier, men heller om det som er nært og kjært: Bergens trange gater og smug.

Man kjenner jo en viss utferdselstrang når man har bodd i samme by hele livet. Bergen er verdens fineste by, men det kan bli litt intenst til tider. Kjæresten min mener jeg lever i kardemomme by, der alle kjenner alle.  

 

– Don’t meet your heroes

Embla mener at countrymusikerne er de beste historiefortellerne:

Jeg har alltid elsket selve countrydronningen Dolly Parton, som jeg har hørt på hele livet. I Norge er det vel kanskje Jonas Alaska som står sterkest, selv om han egentlig er mer innenfor folk enn country-sjangeren. Men det er det som er så fint med Americana, det er en paraply for alle sjangre som forbindes med USA, både country, soul, folk og blues. 

Det er ikke bare Dolly Parton og Jonas Alaska som har vært viktige inspirasjonskilder for Embla. Helt fra hun var tolv år, og så En kärlekshistoria for første gang, har hun forgudet Roy Andersson, og alt som har med ham å gjøre. Hun har originale filmplakater fra 70-tallet og flere tatoveringer dedikert til ham og filmene hans.

Jeg er vel det man kan kalle en «psychofan», legger hun til. 

Embla fikk endelig møtt ham i 2019, men møtet svarte ikke til forventningene.

Han har hatt en stor påvirkning på livet mitt. Det var for eksempel han som inspirerte meg til å ta fagbrev i analog kinoteknikk. Min plan var at jeg skulle fortelle ham dette, og at han da skulle forstå at jeg var hans nye bestevenn, og at han kunne adoptere meg som sitt nye barnebarn. Men slik ble det jo ikke.

Hun skulle gi ham et kort der hun hadde formulert hvor mye han har betydd for livet hennes, men hun kom ikke særlig mye lenger enn å presentere seg før hun ble avbrutt.

Det virket ikke som han forsto hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Jeg ga ham kortet, som han latet som han leste for så å gi det tilbake til meg. Det var mildt sagt et antiklimaks. 

Møtet med Roy Andersson har gjort at Embla er litt mer forsiktig med å ha forbilder, eller i hvert fall å møte dem.

Don’t meet your heroes, sier hun og drar på smilebåndet.

70-tallsestetikken, som finnes både i Roy Anderssons filmer og i countryen, har likevel blitt en gjenganger i livet hennes. Det er tidløst hvem sier «nei» til jeans, skjorte og cowboy-hatt? I hvert fall ikke Embla.

 

LES OGSÅ: Årets beste album 2020

Neste artikkel
Siden sist