Helvete, er jeg usynlig? Munnbind og blå skinnhansker på, men sensoren som skal sluse meg inn er ikke enig. I frustrasjon beveger jeg meg frem og tilbake i en dans og deler et blikk med en eldre dame ved grønnsaksavdelingen. Et stort steg tilbake sender meg rett i armene på en overrasket fyr uten munnbind. Jeg mumler en beklagelse som forsvinner i 3-lag tekstil mens jeg satser inn i matbutikken.

 I gode gamle dager kunne jeg tilbringe timevis i butikken. Titte, røre og se på produkter og folk. Slik oppførsel sender deg nå til gapestokken. Her skal man være effektiv. Døden ligger ikke i bunnen av en flaske eller enden av en sigg, nå er den overalt og ingensteds. Når nærkontakt ved fruktavdelingen kan sende deg i en tidlig grav, kan man like gjerne fyre opp promillen så turen langs elven Styx blir hakket morsommere.

 Jeg titter ned i den røde handlekurven. Fem øl og en pose sørlandschips sier mer om hverdagen enn jeg skulle ønske. På vei bort fra moro-avdelingen må jeg hoppe unna en frontkollisjon med barnevogn og tre skrikende unger. Moren beskuer innkjøpene mine og jeg kan føle kinnene mine farge seg røde under tekstilet. Med en tredjedel av ansiktet skjult, føler jeg meg nesten usynlig. Dessverre slipper man ikke unna kostholds-prestasjonsangsten så lett. En pakke grønnkål og en mango får være nok. Forhåpentligvis godkjenner Berit Nordstrand. Trolig ikke.

 Hører de andre den middelmådige symfonien fra mageregionen min, mon tro? Kyniske som resten av verden, har butikken valgt å farge alt i gult og rødt. De varme fargene øker blodtrykket og gjør deg dermed sulten. I likhet med verdens favoritt-burgersjappe, burde man være rask inn og ut. Den mentale handlelisten har forsvunnet og jeg forsøker desperat å visualisere det slitne kjøleskapet. Hva gjør jeg egentlig her? Mango, grønnkål, øl og sørlandschips møter blikket mitt. Det minner ikke om innkjøpslisten til noe Michelin-rett.

 Føttene finner veien mot tilbudskjøledisken, en mulig kilde til kulinarisk inspirasjon. Entusiasmen overkjører logikken, og mens øynene danser over utløpsproduktene, klarer jeg å gjøre en krabbedans rett mot en middelaldrende mann med blå sixpence. Blikkene våre møtes, og jeg ser en cocktail av frykt og irritasjon. Det er som om han innehar «the force», og jeg rygger automatisk bakover. Her skal man vente på tur. Etter noe som føles som en TVNorge-reklame har han bestemt seg for en pakke kyllingpølser. Får håpe de smaker bedre enn de ser ut. Jeg peiler meg selv inn på en pakke hjerteformede fiskekaker til tretti kroner. En god deal for det som ser ut som tjue fiskekaker. Det er mange singelmiddager det. Skuffelsen lar ikke vente på seg. De har en leve-dag igjen. Kanskje jeg burde sende melding til Høie og høre om han kan gjøre et unntak for fiskekakefest?

 Etter et par nevrotiske rundturer i matlabyrinten, sier jeg meg ferdig. Luften bak munnbindet har blitt svett og klam, og jeg savner friheten. Et par meter unna målstreken spotter jeg en sjokoladeplate med pepperkaker til ti kroner. Den skal med. Jula varer tross alt helt til påske.

 Fremme ved self-checkout sprøyter jeg instinktivt hendene, og må le. Skinnhanskene har jeg fortsatt på. Dumskap og lydighet faller i samme pose. Får håpe ingen kjenner meg igjen.

 – Faen da, jeg sa rød Prince!

Et medlem av den eldre garde står og roper ved menneske-kassen. På rullebåndet står to sixpack Seidel. Den unge mannen bak plastglasset beklager og leter gjennom radene med olivenfargede bokser. Han sier at de dessverre er utsolgt, i en tone som er like fri for menneskelighet som maskinen som stirrer på meg. Røykeren snur seg. En skarp nese skyter ut over kanten av munnbindet. Et prima eksempel på symboleffekt. Masken kiler øyekanten min mens jeg observerer mannen puste og pese potensielt dødelige dråper ved rullebåndet. Om viruset lurer rundt svingen har i hvertfall regjeringen fikset billigere øl.

LES OGSÅ: Brosteinstelegrafen