Tretti år etter hans død er kunstneren Serge Gainsbourg fortsatt like relevant. Fortiden hans var alt annet en politisk korrekt, likevel blir han husket som et musikalsk ikon, elsket av det franske folk. Gainsbourg – som ble født Lucien Ginsburg i Paris i 1928 – var en såkalt «provocateur», en «enfant terrible». Altså hadde han en ukonvensjonell oppførsel som provoserte. 

Man kan heller ikke unnlate å kommentere hans forhold til Jane Birkin, alkohol eller hans kontroversielle væremåte. Gainsbourg ble som regel avbildet med sigarett i munnviken, halvlangt hår og, bokstavelig talt, fete krøller. Antrekkene var simple og slitte, men klassiske. Om dette var på grunn av en minimalistisk filosofi, et bevisst klesvalg, eller noe underliggende opprørsk, er uvisst. Men det reflekterer likevel det urfranske i ham: Å bry seg uten å bry seg. «Less is more».

Mislykket kunstner

Gainsbourg var en ekte kunstnersjel. Han startet karrieren som maler en gang på femtitallet. Da dette viste seg å være mindre vellykket, tok han alle småjobber han kunne få, deriblant som pianospiller på en bar. Det utviklet seg til en livslang lidenskap for låtskriving, og det var da han tok sitt nå så kjente artistnavn, Serge Gainsbourg. «Serge» etter hans russiske røtter, og «Gainsbourg» fra en maler han beundret. 

Gainsbourg vekslet frem og tilbake mellom skuespill og musikk hele karrieren. Veien til berømmelse var imidlertid ikke enkel. Hans to første album ble slaktet. Det var da Gainsbourg bestemte seg for å prøve ut skuespilleryrket. Sammen med sin nye yrkestittel og kjæresten Birgitte Bardot, så karrieren endelig et lysglimt på begynnelsen av sekstitallet. Bardot var på dette tidspunktet rene sexsymbolet i Frankrike. Romansen dem imellom forble kortvarig. 

Forholdet til Birkin 

Gainsbourg møtte den britiske it-jenta, Jane Birkin, på et filmsett mot slutten av sekstitallet. Det interessante med forholdet deres, er at det fortsatt den dag idag romantiseres så til de grader. De var ikoniske. Birkin ble så populær, at hun i 1984 fikk en av verdens mest ettertraktede håndveske oppkalt etter seg. En Birkin Bag fra Hermès stiger raskere i verdi enn gull.

I et intervju i forbindelse med filmen Cannabis, beskriver Gainsbourg forholdet mellom de to: «Russland og England. Det er litt av en cocktail, en form for Bloody Mary med tonnevis av vodka». Dette sier han mens han flirer litt for seg selv, og ser sensuelt inn i kameraet.

Paret fikk datteren, Charlotte Gainsbourg, da de begge var på toppen av karrieren. Forholdet varte imidlertid ikke evig. Det sies at Birkin forlot Gainsbourg, til tross for at han var hennes store kjærlighet, fordi han ble helt umulig å leve med. Bruddet førte til at Gainsbourgs alkoholisme tok overhånd, og i 1991 døde han av hjerteinfarkt etter mange år med misbruk. 

En musikalsk romanse

Musikken hans ble etterhvert en spesialitet som utelukkende innebar å skrive låter for vakre kvinner. Det første eksempelet ser man i Eurovision-finalen fra 1965. France Gall fremførte den nyskapende europop-låten «Poupée De Cire, Poupée De Son». Senere fikk han med seg både Bardot, Birkin, og datteren Charlotte Gainsbourg, på en rekke duetter. 

Det unike med artisten Gainsbourg var hans overveldende sjangeromfang. Han var borti alt fra jazz og funk, til reggae, pop og rock. Det lå en dypere meninger i tekstene, som bunnet ut i flere tolkninger. Sangtekstene handlet om sex, satire og en motstand til det autoritære, med et underliggende mål om å sjokkere. Det fantes ingen mellomting, franskmennene enten elsket eller hatet ham. Og av og til begge deler samtidig. 

Kontrovers med substans 

De kontroversielle tekstene og den konstante leflingen med grenser begynte da han slapp en singel med Birkin. Det seksuelt eksplisitte innholdet gjorde singelen forbudt i flere europeiske land, og ble i tillegg fordømt av paven. 

Videre sjokkerte han på alle fronter. Han dukket ofte opp sveiseblind og ustelt på TV. Senere skapte han en reggae-versjon av den franske nasjonalsangen, med erotisk korsang fra konen til Bob Marley. Han romantiserte incest i en duett med sin tolv år gamle datter. Gjennom albumet Histoire de Melody Nelson og en rekke kortfilmer, viste han en generelt løssluppen holding til seksuell lavalder. Han slapp også album om tyske SS-soldater i drag. 

Det interessante med Gainsbourg er at kontroversen og skandalene egentlig ikke gjorde ham unik. Fransk offentlighet har siden Baudelaire på 1800-tallet vært preget av artister, forfattere og kunstnere som tar på seg rollen som «provocateur», også kalt «enfant terrible». Det vil si en slags offentlig byoriginal som undergraver alle former for sosiale og politiske normer. I dag kan man se kulturelle figurer, som forfatteren Michel Houellebecq, som gestalter den samme rollen. 

Hva som er greit og ikke greit på et populærkulturelt plan er stadig i endring, og formes konstant etter samtidens tabuer og kulturelle kamper. Likevel fortjener Gainsbourg å ses i et litt annet lys. Han beveget seg inn på temaer som er kontroversielle selv i dag. Hans tidligere kone Birkin mener Gainsbourg «alltid lå femten år foran». 

Provokasjonenes paradoks 

Stemplet som en «enfant terrible» ga Gainsbourg større spillerom til å bevege seg utenfor grensene for det man anser som akseptabelt. Han ble fritatt fra en del rettmessige kritikker. Dette spillerommet kommer først og fremst av folks forventninger til figuren. Noe som på sett og vis skaper et paradoks: forventningene om en provokasjon hemmer reaksjonen. Kontrovers og skandale blir mindre akseptabelt om den treffer deg uventet. 

At den franske offentligheten hadde en form for aksept for Gainsbourgs oppførsel kan illustreres med en av hans mer skandaløse opptredener på TV. Whitney Houston og en sørpe full Gainsbourg gjestet samme talkshow i 1986. På et tidspunkt snøvler Serge på fransk til amerikaneren at han «vil pule henne». En noe brydd programleder oversetter til engelsk at «[Serge] says you are great». Når Serge selv formulerer det upassende ønsket på engelsk kan programleder berolige den sjokkerte sangerinnen med at «han er bare full, det er helt normalt». 

Finnes provocateurer i Norge?  

Det er lett å bli selvgranskende når Gainsbourg står igjen som en av frankrikes største musikere i moderne tid. Det er imidlertid fine linjer som utgjør forskjellen mellom en «provocateur» og ren idioti. Når vokalisten i rølpebandet Plumbo kaller rappeduoen Madcon for «mokkamenn» opptrer han ikke som en «provocateur». Han tror det er innenfor grensen å si det han sier. Han er uvitende og fremstår som en idiot. Når Gainsbourg synger om pedoromantikk mellom far og datter vet han at han tråkker over en grense. Da tvinges den som ser eller lytter til å ta stilling til innholdet i provokasjonen og normen som den bryter med. I «mokkamann»-tilfellet derimot, tvinges man kun til å bruke normen for å dømme den som bryter med denne.

Det finnes nordmenn som har levd nærmere «provocateur»-stemplet enn vokalisten i Plumbo. Da Jens Bjørneboe skrev Uten en tråd i 1966 hadde han som hensikt å tråkke over en grense. Boken hadde likevel kun et innhold som var ment å bryte med normer. Selv om forfatteren var radikal, hadde han kanskje et ønske om å bli tatt seriøst, fremfor å få folk til å reagere.

I Norge har vi hatt mennesker som flytter grenser, og som stiller seg disponible for kritikk – kun for å la samfunnets mørkeste tabuer komme frem i lyset. Det er likevel større rom for å ha kontroversielle meninger og holdninger i Frankrike, enn hva det er her hjemme. Gainsbourgs med sin unike personlighet, sprø – og av og til ulovlige – påfunn og klare motvilje mot å følge konvensjonen, gjorde ham til et ikon for fransk kultur. Franskmennene tåler kritikk fra kontroversielle figurer, mens vi må ta til takke med kontroversiell figurer som ikke tåler kritikk (les: Sophie Elise). 

Elsket og hatet

Serge Gainsbourg var elsket og hatet – av alle. Han tvang en hel nasjon til å ta stilling til sine egne grenser. Og etter sin død synes han å være mest elsket. Skandalene blir fascinerende fotnoter, men musikken er det som står igjen. Han blir husket som et ikon. Den daværende franske presidenten, François Mitterand, beskrev han slik etter begravelsen i 1991: «Han var vår Baudelaire, vår Appoilinaire. Han gjorde sangen om til intet annet enn kunst». 

Datteren Charlotte har senere forklart farens rolle på et litt annet vis. «Han var ekstremt sjenert og ekstremt selvbevisst – han trengte provokasjonen for å kunne håndtere andre.»

LES OGSÅ: Med gaten som galleri