Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
23.02.2021
KULTURSTOFF
Når teppet ikke faller

Teaterbransjen rammes hardt av pandemien. Skuespillerspirene Kine Eliassen og Petter Westlund er blant de som har kjent konsekvensene av å miste publikum.

Før pandemien sjonglerte kjæresteparet Kine Eliassen (23) og Petter Westlund (23) flere jobber, og løp mellom auditioner. Begge er nemlig studenter og skuespillere. I dag går de i samme klasse på Westerdals hvor de tar en bachelor i skuespill, men om de får gjennomføre noen av de planlagte avgangsforestillingene sine til våren er fortsatt usikkert. 

Paret forteller at teaterbransjen gikk gjennom en stor omveltning da koronapandemien førte til en nasjonal nedstengning i fjor vår. Støtteordningene som skal holde liv i kultursektoren tar dessuten ikke høyde for freelance-skuespillernes allerede uforutsigbare hverdag. 

 

– Et skudd i blinde

– Det er veldig annerledes nå for tiden, og man tjener ikke akkurat noe på å være skuespiller i dag. Vi går ikke lenger på auditions slik vi pleide, og lever ikke lenger det samme freelance-livet som vi gjorde før korona. I dag er det self-tapes som er greien, sier Eliassen.

Self-tapes er smittevernløsningen på en vanlig audition. Da filmer skuespillerne seg selv når de spiller inn en monolog eller en scene, som de deretter sender inn til arrangøren. Paret forteller at det har endret hvordan de jobber. Uten kontakt med et publikum eller en jury, blir arbeidet spesielt teknisk for å få frem hvem man er, og de opplever at det er mye et kamera ikke klarer å fange opp.

 – Det blir på en måte et skudd i blinde. Vi er vant med publikumskontakt som vi kan bruke til å spille på, mens med self-tapes må man klare å catche noe fra start av som fanger deres interesse. Selv om man kun har noen få minutter på en vanlig audition, så er det veldig sjeldent at de stopper deg. På en video er det mye lettere å stanse filmen og bla videre til neste persons tape, sier Westlund.

 

Mer kultur, mindre jobber

Kulturlivet har sjeldent vært mer synlig for resten av befolkningen, enn hva det er i dag. Kulturarrangement, som teaterforestillinger, stand-up og konserter, kan nå strømmes og ligger lett tilgjengelig på nettet. 

Ifølge Bergens Tidende, så én av tre bergensere på digitale arrangementer under pandemien. Noen teatre har valgt å filme forestillingene de ikke kan samle et publikum til, og heller strømme dem på nettet.

Hva tenker dere om å spille digitale forestillinger?

 – Det er jo ikke noe vits i å spille forestilling hvis det overhodet ikke er noe publikum. Mye i teateret handler om publikumskontakt og at det skjer noe mellom sal og scene. Det er derfor alle forestillinger er forskjellige. Jeg har sett mange forestillinger på film som jeg selv har spilt i, og det jeg ser der er jo egentlig ikke rettferdig overfor det som skjedde i det rommet. Det skinner ikke gjennom kamera dessverre, sier Westlund.

Til tross for at den øvrige delen av samfunnet nå får med seg mer av norsk kulturliv, forteller Eliassen og Westlund at de likevel har mindre å gjøre i disse dager enn hva de hadde før pandemien.

 – Teaterbransjen består jo av mange. Man har blant annet scenografer og kostymefolk som er fast ansatt ved teatrene, mens skuespillerne kun er ansatt for korte perioder. Det er vi som blir permittert siden det ikke er noen forestillinger som spilles, forteller Eliassen.

Kine Eliassen og Petter Westlund. Foto: Vân Huỳnh

Dårlige støtteordninger

 Paret forteller at de har fått en del avslag det siste året. Ettersom det er usikkert om verken avgangs- og bachelorforestillinger vil gå som planlagt, ser de ikke lyst på den nærmeste fremtiden.

 – Det er da teatersjefer, castere og regissørene skal komme for å se på oss. Det henger jo fortsatt i en tynn tråd om det kan la seg gjennomføre eller ikke, eller om vi må filme forestillingene og sende de rundt. Vi vil miste mye, forteller Westlund.

Det er dessuten få av regjeringens støtteordninger som treffer freelancere. Norsk Skuespillerforbund har uttalt at de mener regjeringens støtteordninger for kulturlivet ikke er gode nok. De mener grensedragningen mellom stimulerings- og kompensasjonsordningen er uklar, og skaper forvirring når smittesituasjonen er ulik rundt om i landet.

– Man skjønner jo at kulturlivet blir nedprioritert når vi har en pandemi, og det er snakk om liv og død. Samtidig føler vi at vi blir oversett her, sier Eliassen.

Dagens kompensasjonsordning dekker 50 prosent av billettinntektene ved avlyste arrangement, mens stimuleringsordningen gir tilskudd til å opprettholde aktivitet. Ett av kriteriene for å få støtte fra stimuleringsordningen er at arrangementene gjennomføres, og så tar staten utgiftene pandemien medfører. 

I både Oslo og Bergen har det imidlertid vært lokale smitteverntiltak som har ført til en nedstenging av publikumsbaserte kulturarrangementer. Derfor har mange skuespillere gått uten arbeid likevel.

Kulturminister Abid Raja sier til Dagbladet at dagens støtteordninger er viktige fordi de holder i gang økonomien i kultursektoren. Samtidig mener han at det har vært nødvendig med strenge tiltak i byer med mye smitte, som Bergen og Oslo, og understreker at kulturlivet strekker seg lenger enn bare de største byene.

 

Permittert + student = den store taperen

Før pandemien hadde Eliassen to jobber i tillegg til studiene og sporadiske skuespiller-gigs. Hun har hatt en kafé-jobb og jobbet i et konsertlokale. I dag er hun permittert fra begge jobbene, og hun får sjeldent napp på self-tapes. Eliassen sier hun merker det godt på lommeboken.

 – Jeg har regnet på det, og jeg har ikke jobbet siden slutten av februar i fjor. Det er veldig kjipt, og siden jeg er student får jeg heller ikke dagpenger. Så jeg merker det hundre prosent på inntekten, forteller hun.

Eliassen er ikke den eneste studenten som har mistet inntekten sin etter nedstengningen. Støtteordningen for studentene ble kraftig kritisert fordi ordningen var at permitterte studenter skulle få et slags «koronalån» fra Lånekassen – istedenfor en kompensasjon som andre samfunnsgrupper fikk. 

– Vi faller jo mellom alle stoler. Som både studenter og freelance-skuespillere er vi på mange måter noen av de største taperne under denne pandemien, sier Westlund.

I januar i år vedtok Stortinget imidlertid en etterlengtet krisepakke hvor det settes av én milliard kroner til studenter som sliter økonomisk under pandemien.

 

Ingen plan B er plan A

– Tiden i lockdown har fått meg til å innse at skuespilleryrket er veldig sårbart, men også veldig sosialt og at man trenger å være sammen. Vi har hatt sangtimer og slikt på Zoom, og det funker jo ikke så bra. Men jeg har fått mye tid til å skrive, og funnet ut at jeg har lyst til å drive på med mer enn kun teater, sier Westlund.

Eliassen og Westlund visste begge to fra tidlig alder at det var skuespillere de skulle bli, og det var gjennom teateret de møttes like etter videregående. Drømmen om en karriere i teateret er fortsatt levende. Paret forteller imidlertid at pandemien har åpnet øynene for nye veier også.

– Det kan oppleves litt tabubelagt å tenke at skuespillerlivet ikke er alt, og det blir sett på som en bra ting å tenke at man ikke har noen plan B. Nå som vi sitter midt i en pandemi, og ikke får utviklet oss, ser vi også at vi liker å gjøre andre ting. Nå er det mye tydeligere for meg at å være skuespiller bare er en jobb, sier Eliassen.

Hun forteller at blant annet matlaging er noe hun har fått øynene opp for under pandemien, og utelukker ikke at det også kan være en karrierevei. Paret sier tiden sammen med hverandre også har vært viktig for forholdet.

– Vi har ikke hatt alle de tingene som opptar en i hverdagen, og da har vi innsett at det som betyr noe er at vi skal ha det bra, sier Eliassen.

 

LES OGSÅ: Velspilt samspill om skilsmisse

KULTURSTOFF
Når teppet ikke faller

Teaterbransjen rammes hardt av pandemien. Skuespillerspirene Kine Eliassen og Petter Westlund er blant de som har kjent konsekvensene av å miste publikum.

Før pandemien sjonglerte kjæresteparet Kine Eliassen (23) og Petter Westlund (23) flere jobber, og løp mellom auditioner. Begge er nemlig studenter og skuespillere. I dag går de i samme klasse på Westerdals hvor de tar en bachelor i skuespill, men om de får gjennomføre noen av de planlagte avgangsforestillingene sine til våren er fortsatt usikkert. 

Paret forteller at teaterbransjen gikk gjennom en stor omveltning da koronapandemien førte til en nasjonal nedstengning i fjor vår. Støtteordningene som skal holde liv i kultursektoren tar dessuten ikke høyde for freelance-skuespillernes allerede uforutsigbare hverdag. 

 

– Et skudd i blinde

– Det er veldig annerledes nå for tiden, og man tjener ikke akkurat noe på å være skuespiller i dag. Vi går ikke lenger på auditions slik vi pleide, og lever ikke lenger det samme freelance-livet som vi gjorde før korona. I dag er det self-tapes som er greien, sier Eliassen.

Self-tapes er smittevernløsningen på en vanlig audition. Da filmer skuespillerne seg selv når de spiller inn en monolog eller en scene, som de deretter sender inn til arrangøren. Paret forteller at det har endret hvordan de jobber. Uten kontakt med et publikum eller en jury, blir arbeidet spesielt teknisk for å få frem hvem man er, og de opplever at det er mye et kamera ikke klarer å fange opp.

 – Det blir på en måte et skudd i blinde. Vi er vant med publikumskontakt som vi kan bruke til å spille på, mens med self-tapes må man klare å catche noe fra start av som fanger deres interesse. Selv om man kun har noen få minutter på en vanlig audition, så er det veldig sjeldent at de stopper deg. På en video er det mye lettere å stanse filmen og bla videre til neste persons tape, sier Westlund.

 

Mer kultur, mindre jobber

Kulturlivet har sjeldent vært mer synlig for resten av befolkningen, enn hva det er i dag. Kulturarrangement, som teaterforestillinger, stand-up og konserter, kan nå strømmes og ligger lett tilgjengelig på nettet. 

Ifølge Bergens Tidende, så én av tre bergensere på digitale arrangementer under pandemien. Noen teatre har valgt å filme forestillingene de ikke kan samle et publikum til, og heller strømme dem på nettet.

Hva tenker dere om å spille digitale forestillinger?

 – Det er jo ikke noe vits i å spille forestilling hvis det overhodet ikke er noe publikum. Mye i teateret handler om publikumskontakt og at det skjer noe mellom sal og scene. Det er derfor alle forestillinger er forskjellige. Jeg har sett mange forestillinger på film som jeg selv har spilt i, og det jeg ser der er jo egentlig ikke rettferdig overfor det som skjedde i det rommet. Det skinner ikke gjennom kamera dessverre, sier Westlund.

Til tross for at den øvrige delen av samfunnet nå får med seg mer av norsk kulturliv, forteller Eliassen og Westlund at de likevel har mindre å gjøre i disse dager enn hva de hadde før pandemien.

 – Teaterbransjen består jo av mange. Man har blant annet scenografer og kostymefolk som er fast ansatt ved teatrene, mens skuespillerne kun er ansatt for korte perioder. Det er vi som blir permittert siden det ikke er noen forestillinger som spilles, forteller Eliassen.

Kine Eliassen og Petter Westlund. Foto: Vân Huỳnh

Dårlige støtteordninger

 Paret forteller at de har fått en del avslag det siste året. Ettersom det er usikkert om verken avgangs- og bachelorforestillinger vil gå som planlagt, ser de ikke lyst på den nærmeste fremtiden.

 – Det er da teatersjefer, castere og regissørene skal komme for å se på oss. Det henger jo fortsatt i en tynn tråd om det kan la seg gjennomføre eller ikke, eller om vi må filme forestillingene og sende de rundt. Vi vil miste mye, forteller Westlund.

Det er dessuten få av regjeringens støtteordninger som treffer freelancere. Norsk Skuespillerforbund har uttalt at de mener regjeringens støtteordninger for kulturlivet ikke er gode nok. De mener grensedragningen mellom stimulerings- og kompensasjonsordningen er uklar, og skaper forvirring når smittesituasjonen er ulik rundt om i landet.

– Man skjønner jo at kulturlivet blir nedprioritert når vi har en pandemi, og det er snakk om liv og død. Samtidig føler vi at vi blir oversett her, sier Eliassen.

Dagens kompensasjonsordning dekker 50 prosent av billettinntektene ved avlyste arrangement, mens stimuleringsordningen gir tilskudd til å opprettholde aktivitet. Ett av kriteriene for å få støtte fra stimuleringsordningen er at arrangementene gjennomføres, og så tar staten utgiftene pandemien medfører. 

I både Oslo og Bergen har det imidlertid vært lokale smitteverntiltak som har ført til en nedstenging av publikumsbaserte kulturarrangementer. Derfor har mange skuespillere gått uten arbeid likevel.

Kulturminister Abid Raja sier til Dagbladet at dagens støtteordninger er viktige fordi de holder i gang økonomien i kultursektoren. Samtidig mener han at det har vært nødvendig med strenge tiltak i byer med mye smitte, som Bergen og Oslo, og understreker at kulturlivet strekker seg lenger enn bare de største byene.

 

Permittert + student = den store taperen

Før pandemien hadde Eliassen to jobber i tillegg til studiene og sporadiske skuespiller-gigs. Hun har hatt en kafé-jobb og jobbet i et konsertlokale. I dag er hun permittert fra begge jobbene, og hun får sjeldent napp på self-tapes. Eliassen sier hun merker det godt på lommeboken.

 – Jeg har regnet på det, og jeg har ikke jobbet siden slutten av februar i fjor. Det er veldig kjipt, og siden jeg er student får jeg heller ikke dagpenger. Så jeg merker det hundre prosent på inntekten, forteller hun.

Eliassen er ikke den eneste studenten som har mistet inntekten sin etter nedstengningen. Støtteordningen for studentene ble kraftig kritisert fordi ordningen var at permitterte studenter skulle få et slags «koronalån» fra Lånekassen – istedenfor en kompensasjon som andre samfunnsgrupper fikk. 

– Vi faller jo mellom alle stoler. Som både studenter og freelance-skuespillere er vi på mange måter noen av de største taperne under denne pandemien, sier Westlund.

I januar i år vedtok Stortinget imidlertid en etterlengtet krisepakke hvor det settes av én milliard kroner til studenter som sliter økonomisk under pandemien.

 

Ingen plan B er plan A

– Tiden i lockdown har fått meg til å innse at skuespilleryrket er veldig sårbart, men også veldig sosialt og at man trenger å være sammen. Vi har hatt sangtimer og slikt på Zoom, og det funker jo ikke så bra. Men jeg har fått mye tid til å skrive, og funnet ut at jeg har lyst til å drive på med mer enn kun teater, sier Westlund.

Eliassen og Westlund visste begge to fra tidlig alder at det var skuespillere de skulle bli, og det var gjennom teateret de møttes like etter videregående. Drømmen om en karriere i teateret er fortsatt levende. Paret forteller imidlertid at pandemien har åpnet øynene for nye veier også.

– Det kan oppleves litt tabubelagt å tenke at skuespillerlivet ikke er alt, og det blir sett på som en bra ting å tenke at man ikke har noen plan B. Nå som vi sitter midt i en pandemi, og ikke får utviklet oss, ser vi også at vi liker å gjøre andre ting. Nå er det mye tydeligere for meg at å være skuespiller bare er en jobb, sier Eliassen.

Hun forteller at blant annet matlaging er noe hun har fått øynene opp for under pandemien, og utelukker ikke at det også kan være en karrierevei. Paret sier tiden sammen med hverandre også har vært viktig for forholdet.

– Vi har ikke hatt alle de tingene som opptar en i hverdagen, og da har vi innsett at det som betyr noe er at vi skal ha det bra, sier Eliassen.

 

LES OGSÅ: Velspilt samspill om skilsmisse

Neste artikkel
Porno-quiz