Eksamen er endelig overstått. Våkenettene og koffeinpsykosene skal omsider belønnes med bokstavbeviset på hvor oppegående du på ekte dunning kruger-vis har mistenkt at du er. Du avga besvarelsen din for tre uker siden, og sensuren falt i dag.

Fordelt normalt?

Etter omstendelig onanering og minst to valium er nervene på et tålelig greit nivå. Med ivrige fingre navigerer du deg gjennom mitt UiB og Feide. Du fantaserer om hvordan du  må dytte bort hodejegerne med kost etter de har fått nyss om det utmerkede resultatet ditt. I samme vending er du på nippet til å skrive din egen nekrolog dersom dette ikke går veien.

Du stopper, og har på følelsen at du har glemt noe. Sensorveiledningen! Ikke at den betyr noe nå, men du ser ikke problemet i å fettsuge allerede tynnslitte nerver. Du åpner nervøst enda en fane på den virusinfiserte pc-en din og sensorveiledningen viser følgende:

A: Fremragende! Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. Kandidaten kan trygt ringe hjem til mor og takke for 24 sammenhengende måneder med omega-3 rik morsmelk. Kandidaten vil publiseres på Researchgate innen årets utgang.

B: Meget god! Kandidaten får ingen fremtidige forklaringsproblemer. Kandidaten kan vente seg en givende karriere innen offentlig forvaltning.

C: God! Det vi egentlig mener er at kandidaten er søvndyssende gjennomsnittlig. Kandidaten viser en egen evne til å trone på toppen av normalfordelingen, og burde vurdere kosttilskudd. Les: Ritalin

D: Nokså god! Kandidaten fremviser selvstendigheten til en nesevis 12-åring med nøkkel rundt halsen. Kandidaten viser en tilbøyelighet til å svare bekreftende på ethvert Nigeriabrev som kommer hans eller hennes vei.

E: Tilstrekkelig. Kandidaten tilfredsstiller verken sensor eller noen andre for den saks skyld. Kandidaten utviser så lite selvstendighet at hen burde vurdere å polstre alle spisse kanter i hjemmet.

F: Ikke bestått. Kandidaten burde vurdere å sortere frukt neste semester.

Etter å ha nilest kriteriene er du fortsatt like overbevist om din egen fortreffelighet. Eller er du egentlig det? Du kan ikke fullt ut erindre ordsalaten du maktet å lire av deg de siste tre timene av eksamen. Hjernen har jo en helt egen evne til å luke ut traumer, kanskje det er nettopp derfor du ikke husker noe?

Etter omstendelig grubling bestemmer du deg for å la karaktersjekken ligge til neste kveld. Du skal på korona-vennlig date med den tredje alenemoren denne uken. Det ville vært synd dersom et helt ubrukelig resultat skulle ødelegge flytsonen din. Derfor, som en slags Schrödingers katt, slår du deg til ro med at en usjekket karakter faktisk kan være både god og dårlig på en og samme tid.

Karakterbrist?

Dagen etter er det alt for sent å snu. Du har fått en ny giv da du leste innlegget til Ada Hetland i Bulle, der hun så fint forfekter at «Karakterer er en kvittering til staten slik at de kan gi deg penger med god samvittighet». Perfekt! Du hengir deg til tanker om at det egentlig er gått en voldsom inflasjon i karakterer og at dette har resultert i noe som er helt urealistisk å oppnå. Du hever deg dermed over dette middelmådige kvantitative målet og beveger deg taktfast mot Studentweb atter en gang.

Du navigerer deg opp til rullegardinen i høyre hjørne med påskriften «resultater». Med en vaklende finger klikker du deg inn på siden, mens du holder hånden over pc-skjermen for å utsette den uunngåelige pinselen. Du lar sløret falle langsomt og myser over duggete brilleglass.

I fullstendig vantro er du helt sikker på at du hallusinerer og at bokstaven foran deg er en luftspeiling. Det kan da ikke være en A? Du struper den spinkle datapakken fra Telia med desperate oppdateringer av siden, og sørger selvfølgelig for å sjekke resultatet på en annen enhet, i tilfelle det skulle være et ondsinnet skjult kamera-stunt. Men jo da, du har sett riktig. Og sakte, men sikkert begynner det også å demre. Luften forlater lungene og du siger sammen som en siklete bursdagsballong på sofaen.

Du ringer selvfølgelig mamma, som seg hør og bør genierklærer deg på stedet, og følgelig lar jungeltelegrafen gå til alt fra konen til mannen sin baby, og svigerinnen til morfars undulat.

En uke frem i tid har det største sjokket lagt seg. Fjerne er minnene om dagdrømmer om deg selv sittende i sofaen til Lindmo der du snakker om bragden din, som i ditt eget hode selvsagt er av allmenn interesse. Der forteller du om den «tøffe tiden», som det forventes av deg som rikskjendis. I ditt tilfelle besto den av frossent sunnmørsk slakt av kontinentale kulinariske tradisjoner, flankert av Nocco i mengder som ville gjort enhver ex on the beach-deltager mo i knærne.

Du øver deg også på kantinepraten hjemme i speilet, der alle på kullet spør hvordan eksamen gikk, men også er alt for høflige til å spørre deg rett ut hva du fikk. På ekte jantelovaktig vis perfeksjonerer du kunsten å skryte hemningsløst uten å egentlig gjøre det. Fraser som «Det gikk veeldig bra» ruller sømløst av tungen de påfølgende ukene.

Tiden går og det blir etter hvert tydeligere for deg hvorfor minnet rundt eksamen er så vagt. Du var ikke traumatisert, men kanskje inspirert. Fikk du ikke en eksempelbesvarelse tilsendt av en ikke-navngitt kilde? Du rettferdiggjør det hele for deg selv, og lander på at klyvet mellom å la seg inspirere og å plagiere tross alt er ganske betraktelig. Men hvis egen hjerne ikke ble tatt i bruk spiller vel heller ikke hukommelsen på lag? Ruminering til side, foreldelsesfrist er like relevant i akademia som i straffesaker.

Du fortsetter som selvtitulert akademisk ledestjerne, høyere på deg selv enn selveste Frank Løke midtveis i puberteten, tar du selvfølgelig fatt på videre utfordringer før du kjenner det vibrere i lommen. «Heisann, det er fra eksamenskontoret. Snakker vi med kandidat 420? Vi mistenker plagiat i besvarelsen din. Har du anledning til å komme innom denne uken for en prat?»

Skammen, frykten og ikke minst selvforakten slåss om plassen. Du hadde nesten utført det perfekte kupp.

Du stryker og idømmes evig akademisk eksil.

FAEN!  

LES OGSÅ: Det var lenge siden!