Film: Truth (2015)
Hvis du likte Spotlight tror jeg denne kan være noe for deg. Filmen baserer seg på en faktisk hendelse fra 2004. Cate Blanchett spiller den fabelaktige journalisten Mary Mapes, som spør: «Hvorfor straffer de oss for å stille spørsmål?» etter en 60 minutes-reportasje, der hun undersøker om daværende president George W. Bush fikk forskjellsbehandling i løpet av sin tid i militæret. I etterkant av reportasjen må Mapes svare på anklager om at kildematerialet hun har brukt er falskt, og saken endrer derfor kjerne fra å handle om korrupsjon, til å handle om små detaljer i gamle dokumenter – og hvorvidt de er autentiske. Som journalist kjenner jeg meg igjen i problemstillingen filmen reiser: At enkelte folk er mer opptatt av å kritisere pressen og motstandere sine enn faktisk å svare på kritikk. I en tid hvor pressen har blitt erklært «folkets fiende» av flere, er filmen Truth sjelden relevant.
Låt: «Bloody mother fucking asshole» – Martha Wainwright (2005)
Ifølge Spotify var det denne låten som fikk meg gjennom 2020. Det er ikke rart at man av og til blir provosert og føler trangen til å brøle noen i ansiktet for å fortelle dem akkurat hva man synes, men å gjøre slikt er likevel ikke så hyggelig. Denne folkrock-låten er derfor et fint substitutt. «Bloody mother fucking asshole» oppstod fordi Wainwright var lei av at hennes «artist og låtskriver»-pappa snakket til henne gjennom sangtekster. Derfor bestemte hun seg for å svare ham tilbake på samme måte.
Kunstner: Horst Janssen (1929-1995)
En eldre herre introduserte mor for denne kunstneren da hun som tjueåring bodde i Oslo. På 80-tallet var Janssen utstilt på Munch-muséet på Tøyen, og moren min hadde aldri sett på maken. «Streken hans, så galant og interessant», sier hun. Den eldre mannen tok henne så til Janssens (ikke så) hemmelige elskerinne. Hun drev et galleri med Janssen-kunst, og det var der mor kjøpte sitt første verk av den tyske tegneren. Hver morgen våkner jeg til synet av Janssens tolkning av Mor og Barn – en serie inspirert av japanske Kitagawa Utamaro (1753-1806) – ettersom de fleste av husets vegger prydes av Janssens vakre streker. Det er sjeldent jeg faller inn i kunstverk og lokkes til å reflektere rundt det jeg ser innimellom strekene, men det gjør jeg med Janssens tegninger.
Album: Friendly Fire – Sean Ono Lennon (2006)
Som Beatles-fan er det litt pinlig at det var Lana del Rey som introduserte meg for denne gullstrupen av en artist, sønn av legendene Yoko og John. Ikke ulikt sin far, har Ono Lennon en tynn og varm røst, og det er ordene og klangen i stemmen som gjør låtene. «Parachute» synes å være den utvalgte favoritten fra dette albumet hos de fleste – og det er også min, tett oppfulgt av låten «Headlights». Hvis ikke Friendly Fire kunne tilføre en viss ro i konfliktfylte 2006, kan det gjøres et nytt forsøk i «annerledesåret» 2021.
Bok: Hvit Oleander – Janet Fitch (1999)
Beundrer du også sterke kvinnekarakterer? I denne boken møter man flere av dem, dog svært ulike. Alenemoren Ingrid myrder elskeren sin med gift fra blomsten oleander, etter at hun oppdager at han har et forhold til en annen kvinne. Da Ingrid dømmes for drapet, faller hennes tolv år gamle datter, Astrid, fra en harmonisk verden full av kunst og fine ting, og inn i Californias arme fosterhjemsordning. Driftende fra det ene hjemmet til det andre, blir Astrid plassert hos en lang rekke fostermødre – en sjalu tobarnsmor, en rik, suicidal skuespillerinne og alkoholiker, en husmor som er nabo med en «ringepike», og en tøff russisk kvinne. Hver gang reiser hun seg fra asken – såret, men forvandlet. Moren Ingrid forblir likevel en konstant innflytelse i datterens liv, gjennom brevveksling mellom de to. Boken er blitt en klassiker og handler om synder kvinner ofte begår i forhold med menn, fortalt gjennom Astrids reise mellom de ulike folkene og hjemmene som utvikler henne til å bli en dyktig kunstner, men også en selvbevisst og sårbar kvinne.
LES OGSÅ: Se og hør, her og nå #43